Vinner av Rivertonprisen 2017 Aslak Nore, med utmerkelsen «Den gylne revolver». FOTO: HEIKO JUNGE/NTB SCANPIX

Han ble krim-vinner

Med en spionhistorie fra Nazi-Tyskland vant Aslak Nore årets Riverton-pris. Men er’e krim?

Bøker

– Jeg er overrasket og glad. Jeg har fått mer ris enn priser tidligere, så det er utrolig hyggelig å få denne anerkjennelsen, sier Aslak Nore.

I går ble han tildelt Rivertonprisen 2017 for sin roman «Ulvefellen», som man kunne kalt en røverhistorie, hadde det ikke vært for at den er basert på sanne historier. Boka er lagt til Berlin 1942, og hovedpersonen er en norsk SS-soldat, som i hemmelighet slutter seg til den norske motstandsbevegelsen og blir agent for de allierte, i jakten på informasjon om nazistenes hemmelige rakettvåpen. «En spionroman av beste merke», fastslår Riverton-juryen i tildelingen.

Gjennom prisens 45-årige historie har den som oftest gått til forfattere som skriver om politietterforskere og drapssaker, blant de siste årenes vinnere er Kjell Ola Dahl, Jørn Lier Horst og Karin Fossum. «Hvis man har som absolutt krav at etterforskning skal foregå og forbrytelser oppklares i en kriminalroman, kommer denne romanen til kort», skriver årets Riverton-jury, og konkluderer likevel: «Rivertonjuryen var aldri i tvil om at «Ulvefellen» er det beste kriminallitterære arbeid i Norge i 2017».

Les også: Makt, korrupsjon og løgner med Nesbø og Macbeth

Dokumentar

– Hva er det som gjør din bok til kriminallitteratur?

– Jeg er ikke så opptatt av sånne inndelinger. Men jeg har alltid vært opptatt av spenningslitteratur. «Ulvefellen» følger føringene til en agentroman, med svik, lojalitet, dobbeltagenter, trippelagenter, og et kappløp der klodens fremtid står på spill. Om det er krim eller ikke, får leserne bedømme. Det er iallfall hyggelig at både leserne, kritikerne og Rivertonprisen har satt pris på boka, sier Nore.

Han har tidligere skrevet to dokumentarbøker, før han ga ut sin første fiksjonsbok i 2012: «En norsk spion». I 2014 ga han ut thrilleren «Oslo noir» Han har også skrevet reportasjebok fra fotball-VM i Brasil 2016 sammen med sin far Kjartan Fløgstad. «Ulvefellen» er hans tredje fiksjonsbok. Til daglig er Nore redaktør for sakprosa i forlaget Gyldendal.

– Min bakgrunn som dokumentarforfatter og dokumentarredaktør skinner nok igjennom i denne boka. Jeg skriver om virkelige personer og reelle historiske hendelser satt i en fiktiv ramme, sier Nore.

Les også: Nores narko-noir

Norsk agent

Blant personene fra virkeligheten som dukker opp i bokas fiksjonsunivers, er rakettforsker Werner von Braun, og den norske agenten Sverre Bergh, som Nore fikk høre om gjennom sine besteforeldre:

– Mine besteforeldre var selv gjennom den klassiske krigshistorien, med motstandsbevegelse, opphold på Grini og senere Sachsenhausen. De hadde en nabo i Asker som jeg hørte mye om igjennom oppveksten, Sverre Bergh, som var student i Dresden under krigen. Nærmest på dødsleiet fortalte han sin historie, og den ble til boka «Spion i Hitlers rike» (2006).

Her fortalte Sverre Bergh om hvordan han spionerte for norsk etterretning og sendte rapporter til de allierte om utviklingen av rakettsystemet V2. Han ble aldri avslørt under krigen, og holdt siden tett i nærmere 40 år.

– De norske studentene var blant de få spionene de allierte hadde i Tyskland under krigen. Jeg begynte å tenkte på om ikke dette var en fantastisk historie som kunne fortelles i fiksjonsform, sier Nore.

– Og så tenkte jeg: Er det mulig å lage «Nålen» av Ken Follett, bare omvendt? Istedenfor en tysk spion som flykter fra England, en norsk spion som flykter fra Tyskland?

Kildelister

«Ulvefellen» er basert på en rekke skriftlige kilder, både romaner, ny sakprosa om andre verdenskrig og samtidige skildringer. Som etterord har Nore en omfattende redegjørelse for kildene han har brukt, deriblant «noen romaner som har vært uunnværlige», som inkluderer Kjartan Fløgstads «Grense Jakobselv» (2009).

– Den boka har noen fine tidsbilder fra Berlin, og mye om temaer han er opptatt av, for eksempel borgerskapet som medløpere for nazismen. Det finner du igjen i «Ulvefellen», om en på en annen måte, sier Nore.

Fløgstad ble siden kritisert for ikke å ha oppgitt hvilket historisk kildemateriale han brukte i «Grense Jakobselv».

– Tanken slo meg, men det er ikke det som er den direkte årsaken til at jeg har kildeliste i min roman. Siden jeg jobber med dokumentarlitteratur falt det meg naturlig å inkludere kildeliste. Og når jeg leste både «Grense Jakobselv» og Jonathan Littells «De velvillige», en annen roman som var viktig for min bok, tenkte jeg: Hvor har forfatteren alt dette stoffet fra? Jeg skulle gjerne visst det selv. I tilfellet Kjartan Fløgstad var det jo lettere for meg å finne det ut, sier Nore, og understreker:

– Som fiksjonsforfatter har man ingen plikt til å oppgi kilder. Men jeg tenkte: Hvorfor ikke? Det kan vise leseren videre til mye interessant stoff.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Indre 13-åring

Framover fortsetter Nore å skrive spenningsdrevne bøker, uten å tenke så mye over om det er krim eller ikke:

– Jeg har et langsiktig mål om å overskride alle sjangergrenser. Men det vil ligge et element av spenningslitteratur til grunn for det jeg skriver. Jeg skriver alltid for min indre 13-åring. Han som lå oppe hele natta og slukte «Papillon».