ROMAN
Aslak Nore
«Oslo Noir»
Aschehoug
Vi er i Oslo, året er 1994. Kompisgjengen Peter Wessel, Morten og Omar, alle tenåringer, driver med tagging av T-banevogner i Oslo. Peter har fått en lysende ide: å tagge Frognerseterbanen på endestasjonen oppe i Marka, og stikke av på ski etter utført verk. Guttevalpene så gjør, selvsagt ikke uten problemer.
Etter endt lesing, forstår man at første kapitlet i Aslak Nores andre spenningsbok, «Oslo Noir», er mer enn et frampek til kommende konflikter mellom bokas nøkkelpersoner, og et overtydelig forsøk på å forankre handlingen i tid (blir det mer nittitallsk enn Lillehammer-OL?) og sted. Åpningskapitlet er også en introduksjon til et av romanens hovedproblemstillinger, nemlig møtet mellom «det norske» - snø, ski, OL - og «det utenlandske», eventuelt «multikulturelle» - tagging, innvandrergutter. Siden bærer fortellingen videre til et annet hovedtema: Den gryende dopkulturen i landets hovedstad, og politiets klønete naive håndtering av dette.
Tre år etter taggescenen, er det stinn brakke på hjemme-alene-fest med ecstasy og annet dop hos rikeremanns barn på Oslo Vest. En innvandrergutt kræsjer festen etter først å ha sett en annen innvandrer og kompis rane noen vestkantsosser på T-banen, men han havner snart i trøbbel etter å ha stjålet en svær pose ecstasy-tabletter. Intrigene er i gang. Hvem jakter hvem, hvem hjelper hvem, hvem kan man egentlig stole på?
Særlig i starten er det svært mange personer å holde fra hverandre her: Kjærlighetsaffærer og vennskapsallianser, familie og blodsbånd, og en hel haug forretningsforbindelser i dopbransjen. Som tittelen røper, mer enn bare nikker Aslak Nore til svenske Jens Lapidus´ «Stockholm Noir»-trilogi, som også følger folk fra ulike bakgrunner og nasjonaliteter og deres tilknytning til den innbringende narko-økonomien. Men Nore er ingen Lapidus. Dessverre. Særlig i Stockholm Noir-trilogiens første bind «Cash», klarer Lapidus å være innsiktsgivende og interessant uten å miste tempo og spenning. Nore, derimot, byr på tammere varer. Karakterene er flatere og mindre overraskende, samtidig som teksten bare delvis klarer å bygge bro mellom to av hovedtemaene: oppvekst i en gryende multikulturell by, og framvising av epoken da Oslo mistet sin uskyld som narkoby.
Som Lapidus benytter Nore seg av et par fiktive referater fra oslopolitiet i teksten. Rapportene røper en forfatter som kun har forakt til overs for politiet og politikernes nulltoleranse mot tagging på 1990-tallet. En linje som ifølge romanens retorikk førte til at småbøllete taggere fengslet for litt småklussing her og der ble introdusert for langt hardere kriminalitet innenfor murene. Politiet framstår i rapportene som naive og inkompetente, også innen narkotikaarbeid. Samtidig, på plussida, sparer politirapportene teksten for overdrevne faktaforklaringer i teksten. Heldigvis, for det er ellers nok av dem her og der, også der de bremser spenning og framdrift. Det er tydelig at Nore konstant kjemper mot sitt mest besserwisserske grei-ut-og-drøft-impuls. Dessverre lykkes han langt fra hele tiden.
Det underlige med «Oslo Noir» er nemlig at boka i starten føles litt trå og overbefolket, mens den mot slutten blir heseblesende masete. Hovedpersonene gjør knapt annet enn å løpe byen rundt, i løyper hvor annenhver gate og hver eneste bydel nevnes med navn. Lett å plotte inn i Googlemaps for spesielt interesserte, neppe like informasjonsgivende for lesere utenfor Ring 3, som neppe kjenner alle gatene i Holmenkollåsen eller på Grünerløkka. Boka får dessuten minuspoeng for at selv en leser som ikke følger spenningssjangeren spesielt tett, lett finner ut hvem hovedskurken må være, mange kapitler før «sjokket» avsløres.
Noen bilder er fine, som når en varm og fuktig sommerdag føles «som om Oslo var blitt hovedstad i Ekvatorial-Norge». Tidvis klarer Nore å skape tidskoloritt med akkurat passe få nittitallsmarkører, uten å overdrive. Andre passasjer er langt mindre elegante, og minner mer om ungdomsskolens adjektivfortellinger: «Marianne gransket den lett overmøblerte stua, der et lavt salongbord i ubehandlet tre, stablet full av aviser og magasiner, stod omkranset av en grå hjørnesofa av diskré skandinavisk type, som brøt med det purpurfargete orientalske teppet og den kitschaktige nipsen på peishyllen’». Se selv om du klarer å bruke ordene overmøblert, lavt, grå, skandinavisk, purpurfarget og kitschaktig i én setning!
Det er ikke vanskelig å se hva Aslak Nore prøver å gjøre i «Oslo Noir», men han prøver for hardt, uten tilstrekkelig finesse. «Oslo Noir» gjør oss ikke klokere på tida den handler om, slik Ambjørnsens Pelle og Proffen-bøker eller Anne Holts «Blind gudinne» gjorde, da i sanntid. Det er synd, for både multikulturalisme, nittitallsoppvekst og norsk narkotikapolitikk er interessante temaer, som uten tvil fortjener sin plass i skjønnlitteraturen. Men da helst i bøker som ikke blir like fort glemt som denne.