Makt, korrupsjon og løgner

KRIM

Jo Nesbø

«Macbeth»

Aschehoug

Jo Nesbø lar Harry Hole få hvile, og forteller om en mann som har enda verre demoner å slite med: Macbeth. Shakespeare-skikkelsen som har gått igjen gjennom litteraturhistorien i 400 år. Egentlig er alle senere fortellinger om intriger, griskhet og begjær variasjoner av denne. I alle fall mange av dem. Vi kjenner den også igjen fra Harry Hole-serien, der maktforholdene på politihuset i Oslo, kombinert med kjærlighet og hat, har vært en vesentlig del av handlingen i 11 romaner så langt.

Denne utgaven av «Macbeth» er et bestillingsverk fra det britiske forlaget Hogart, som har bedt en rekke aktuelle forfattere tolke Shakespeares skuespill på sin egen måte. Jo Nesbø gjør det så veldig på sin måte, der han har skrevet en hardkokt politiroman om grådighet og svik. Skuespillets hærfører og konge er i romanen lederen for politiets aksjonsgruppe, som snart blir politimester, og tar sikte på posisjonen som borgermester. Nesbø holder seg i grove trekk til persongalleriet og intrigene fra originalteksten. En påminnelse om hvor lett makt korrumperer, og at mennesker med makt kan få folk som ser opp til dem til å gjøre nær sagt hva som helst. I skremmende grad minner «Macbeth» om hvor lite menneskene har forbedret seg gjennom århundrene.

Handlingen utspiller seg fortsatt i Skottland, nå i starten av 70-årene, i en ikke nærmere definert havneby på vestkysten, med evig regn, en by som mest minner om Batmans Gotham, mørk og dyster, tynget ned av kriminalitet – eller Bergen slik byen ser ut i «Knutsen og Ludvigsen og den fæle Rasputin». En politimester har vanstyrt byen i 25 år, og ført den ned i «en hengemyr av korrupsjon, konkurser, kriminalitet og kaos». Byen styres også av narkobaronen Hekate, som framstiller sitt eget designerdop. I tillegg kommer forsyninger av stoff utenfra, smuglet inn av motorsykkelbanen Norse Riders, ledet av den fryktede Sweno. Shakespeares skuespill begynner med at de norske invasjonsstyrkene er nedkjempet. Hos Nesbø gir ikke Sweno seg så lett. Det skulle bare mangle, fra en norsk forfatters synspunkt ...

Les også: Slik har du aldri sett Jo Nesbø før

Da den første politimesteren dør setter borgermesteren inn Duncan fra avdelingen mot organisert kriminalitet som hans etterfølger. En etter forholdene ordentlig politimann som kommer som et varsel om bedre tider. Et klassisk utgangspunkt for konflikter mellom gode og onde krefter. Optimismen varer ikke lenge.

Macbeth har en kvinne i sitt liv, Lady, som eier spillekasinoet Inverness, og tvinner ham rundt lillefingeren. Det er hun som formulerer fortellingens premiss: «For selv om de hadde vært ærlige og ukorrupte i går, var mennesker som våt leire, de ble formet av anledning, motiv og hva du fortalte dem, de kunne i dag gladelig gjøre det som i går hadde vært utenkelig. Ja, det var det eneste som lå fast, det eneste du kunne regne med: at hjertet er grådig.»

Da Lady ber Macbeth drepe Duncan, for at de to skal ta kontrollen over byen sammen, er tvilen hans unnagjort på en side eller to. Blandet med et eskalerende rusmisbruk, setter den fullstendige galskapen inn nærmest over natten. I en presumptivt realistisk krimsammenheng går det kanskje litt fort for seg. Når Macbeth som politimester gjør det til en hovedoppgave å få stengt byens konkurrerende kasino, er det kanskje overdrevet opplagt hva som foregår. Denne fortellingen grenser til komedie. Intrigene er så utspekulerte at de må leses for (ikke) å bli trodd.

Et stort persongalleri fra Shakespeare er overført til posisjoner på politihuset. Macbeths rivaler blir drept eller forsøkt drept, i et mistenkelig stort tempo. Hele byen synes å være i ondskapens makt. Nei, en liten gruppe politifolk får moralske anfektelser og gjør opprør, for å omskrive en annen klassisk fortelling fra fortida. Voldsspiralen er igjen nådeløs, beskrivelsene av ugjerningene deretter, med utallige ofre, og noen flere døde barn enn stengt tatt nødvendig.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Romanen er skrevet i umiskjennelig nesbøsk stil. Når handlingen er kommet ordentlig i gang går den over i konstant «cliffhanger»-modus, med hyppige sceneskifter (som de ville sagt på teateret). Vi forlater åsteder der utviklingen er særdeles uavklart, tar igjen et gammelt spenningsmoment, som igjen blir avbrutt, og, ja, de fleste vet hvordan det foregår. Nesbø skriver samtidig detaljert og omtenksomt, med mange referanser man ikke har forutsetninger for å skjønne fullt ut før senere i handlingen. Også velkjente sidespor er på plass. Forfatteren gir ofte plass til sine musikervenner, denne gangen Lars Jones, i en bitte liten rolle som dommer. Og han kommer igjen med små setninger som vi liker å tro er subtile nikk til moderne norsk kulturhistorie. En mann som samler sammen tingene sin for å reise hjem lar en racket ligge igjen, fordi «man spiller ikke tennis på et småbruk». Dette må da være en hyllest til Herbjørn Sørebøs «Bønder spelar ikkje tennis»?

Jo Nesbø får oppdateringen av Shakespeare til å virke lekende lett. Et siste kapittel kan antyde at vi fortsatt ikke har hørt slutten på denne historien heller. Likevel er nok mange mer spent på et gjensyn med Harry Hole før det går for lang tid. Selv kunne jeg tenkte meg å vite hva Nesbø kunne fått ut av «Peer Gynt».