Sinéad O’Connor er død – men hun ble ikke borte i 1992

Sinéad O’Connor er gått bort, bare 56 år gammel. En artist som de aller fleste kjenner fra én sang, og én hendelse som kom til å prege resten av livet hennes. Dødsårsaken er ennå ikke kjent. Karrieren hennes etter det verste oppstusset i 1992 er heller ikke kjent nok.

Da Sinéad O’Connor begynte å spille inn sangene sine snauklipte hun seg i protest mot stylingen av popstjerner. Det var symptomatisk for den helt egenrådige opptredenen hennes i årene som fulgte. Debutalbumet «The Lion And The Cobra» presenterte henne som en av de mest spennende nye artistene mot slutten av 80-tallet. Ingen kunne både synge så følsomt og skrike så høyt som dette. I 1990 kom Sinéad O’Connor med sin versjon av Prince-sangen «Nothing Compares 2 U». Den ble en av 90-tallets største hits. Også albumet «I Do Not Want What I Haven’t Got» solgte millioner, men det kom aldri flere hitsingler.

[ Susanna Wallumrød setter kronen på verket ]

Sinéad O’Connors kompromissløse sang og musikk skulle aldri bli allemannseie. I alle fall ikke etter at hun høsten 1992 rev i stykker et bilde av paven på det amerikanske TV-showet «Saturday Night Live», etter at hun hadde framført en sint versjon av Bob Marleys «War». Der og da stoppet den salgbare delen av karrieren hennes. To uker etter var O’Connor med på en hyllestkonsert til Bob Dylan i Madison Square Garden. Hun ble pepet ut før hun hadde begynt å synge, ble helt satt ut av den fiendtlige mottakelsen, og i stedet for å framføre den planlagte «I Believe In You» av Bob Dylan gikk hun over i Bob Marleys «War» en gang til.

I timene etter hennes død har mye vært sagt og skrevet om Sinéad O’Connors bakgrunn, om omsorgssvikt og overgrep i barndommen. Om hennes store psykiske utfordringer og evige religiøse søken. Hun ga den katolske kirkens undertrykking av det irske folket gjennom mange generasjoner skylden for elendigheten. Det hører med til historien at Vatikanet 17 år etter beklaget overgrepene kirken hadde stått bak i årenes løp, og med dette indirekte innrømmet at Sinéad O’Connor hadde rett!

Dokumentarfilmen «Nothing Compares» (ligger på NRK) forteller inngående om alt dette. Men den slutter også der. Den har en plakattekst som nevner at O’Connor har gitt ut sju album etter 1993, og fortsetter å opptre. Dette er dessverre litt for typisk for fortellingen om Sinéad O’Connor. Det handler ofte om to begivenhetsrike år, på godt og vondt. At de sju albumene etter 1993 kom på sju forskjellige plateselskap sier også litt om hvordan dette har gått.

Jeg skal derfor benytte den triste anledningen til å minne om at Sinéad O’Connor fortsatte å lage en rekke sterke album. Album man heller godt kan høre på enn å spille «Nothing Compares 2 U» om og om igjen. Dette er plater med en lang rekke sanger som minner om hvor flott hun kunne synge både egne og andres sanger, men som også sier mye om hennes eget liv, og hennes stadig nye ståsteder i livet.

Folk forlangte så mye forskjellig av Sinéad O’Connor. Mange ville ha tilbake den mer ukompliserte popartisten som slo igjennom med «Nothing Compares 2 U», men det ble stadig lenger siden, og vi lærte oss å forvente mer personlige, ofte private utspill. Som alltid sto i veien for mer alminnelig aksept, selv om uttrykket i sangene hennes sjelden sank ned mot det gjennomsnittlige i årene som gikk. Når jeg leser gjennom anmeldelsene av disse platene blir jeg slått av hvor begeistrede de er, om en artist som mellom disse utgivelsene bare ble omtalt av helt gale grunner. Man glemte lett det udiskutable talentet hennes mellom utgivelsene. For ikke å snakke om overbevisningen og staheten som alltid gjorde sangene hennes helt spesielle å høre på. I sluttekstene til dokumentarfilmen «Nothing Compares» står det også at et nytt album er på vei. Vi får håpe arbeidet var kommet langt nok til at det går an å få høre det en dag.

[ Sterkt nytt album fra Øya-aktuelle Blur ]

Fire av albumene hennes skiller seg ut i det nye århundret: Først «Sean Nos-Nua», et album fra 2005 med irske folkesanger. Dette begynte med «Peggy Gordon» – en sang som vanligvis synges av menn, men som her ble et forsvar for lesbisk kjærlighet. Hun gjorde gåsehudversjoner av «My Lagan Love» og «Molly Malone» på samme måte. Ikke alle irer følte seg like stolte av dette, men det var modig gjort. Og veldig fint.

Veldig få artister kunne fulgt opp et album med irske folkesanger med en samling vaskeekte jamaicansk reggae. Men at Sinéad O’Connors hjerte banket i reggaetakt hadde vi en mistanke om helt siden disse framføringene av Bob Marleys «War» i 1991. Den samme «War» avsluttet hennes nye album, nå spilt inn på ordentlig.

Sinéad O’Connor gikk tilbake til reggaemusikkens gullalder på 70-tallet, og spilte for sikkerhets skyld albumet inn på Jamaica med Sly Dunbar og Robbie Shakespeares trommer og bass i bånn. Nesten halvparten av sangene på plata, inkludert tittelkuttet, var hentet fra repertoaret til Winston Rodney og Burning Spear. Hun gjorde sine tolkninger med hjertelig innlevelse, sunget med overbevisning og ydmyk stolthet. For henne hadde også hele prosjektet en dypere mening, som en reise fra katolisisme til rastafari, for å frigjøre Gud fra religionene. «Good over evil» som hun konkluderer i «War». Som sagt, i en annen tid hadde Sinéad O’Connor blitt brent på bålet.

I 2012 kom «How About I Be Me (And You Be You)». Tittelen på dette albumet forenkles best som «pass dine egne saker». Her kom en omhyggelig utvalgt coverversjon av John Grants «Queen Of Denmark». Når O’Connor sang «I wanted to change the world/But I couldn’t even change my underwear», og fortsatte å konfrontere alle verdens forventninger, forpliktelser og forseelser, er jeg redd hun sang om seg selv. Hun var ikke som de andre artistene: «Was in hidden history/The artist spoke their people’s needs», sang hun i «V.I.P.», og etterlyste et større engasjement blant sine mer feststemte kolleger.

Dette var en samling sanger som igjen utforsket temaene fornuft og følelser slik bare Sinéad O’Connor gjorde det. Men oppe i beskrivelsen av en rekke sterke skjebner, var det godt å høre henne synge noen helt lykkelige sanger også, i «4th and Vine» og «Old Lady». Hun var seg selv lik, fortsatt sterkt forankret i irsk folkesang, påvirket av moderne rytmikk, forelsket i alt som høres ut som det kunne vært laget på Jamaica.

Jeg tillot meg et tankeeksperiment i omtalen av dette albumet: At Sinéad O’Connor hadde beholdt stjernestatusen fra 30 år tilbake. Da hadde denne plata vært god nok til å være et av årets store samtaleemner i 2012. Nå var det «bare» et flott, engasjert og modig album med alt som skal til for å bli elsket, men bare av de spesielt interesserte som fortsatt brydde seg om henne.

[ Nick Drakes sanger har fått evig liv ]

Sinéad O’Connor høres stadig mer relevant ut, skrev jeg i anmeldelsen av «I’m Not Bossy, I’m The Boss» i 2014. Tittelen på albumet var inspirert av en kampanje kalt «Ban Bossy», en innvending mot at menn fortsatt gjerne kalles «ledere», mens kvinner er «sjefete». I «8 Good Reasons» fikk vi høre at Sinéad O’Connor hadde åtte grunner til å holde på som hun gjør. Hun gikk ikke i detaljer, men sang «I love to make music/but the business ruined it for me». I avslutningslåten «How Nice A Woman Can Be» ramset hun opp, over en enkel elgitar, hvor mange måter en kvinne kan velge å underkaste seg mannen på. Albumet var både fengende og fengslende, og enda en artistisk triumf. Og nå gikk hun faktisk til topps på albumlista i Irland igjen. I Storbritannia ble den nr. 22, i USA nr. 83, i Norge helt uplassert.

O’Connor hadde alltid mange venner blant sine kollegaer. Et tegn på respekten de hadde for henne er alle samarbeidene hun har gjort i årenes løp. Hun sang med U2, Peter Gabriel, Roger Waters, Van Morrison, Willie Nelson, The Chieftains, The Pogues, Massive Attack, Pink og enda flere. Når alt dette er over vender jeg tilbake til et spesielt videoklipp fra 2006, med Sinéad O’Connor og Terry Hall fra The Specials (som døde sist desember), som synger den irske eurovisjonsvinneren til Dana fra 1970, «All Kinds Of Everything»: «All kinds of everything/reminds me of you». Nå er det bare minnene igjen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen