Bøker

Skriver romanserie om Mussolini: – Det skjer igjen, bare på en annen måte

Italienske Antonio Scurati har gjort suksess i hjemlandet med en romanserie om Benito Mussolini. Bøkene inneholder også en advarsel til liberale demokratier.

Da journalisten og forfatteren Antonio Scurati ga ut en bok i 2018, solgte den uventet en halv million eksemplarer i hjemlandet Italia. Ikke med en roman om middelklassens problemer eller moderne kjærlighet, men med en massiv dokumentarroman på 700 sider om det store arret i Italias moderne politiske historie, og mannen bak det: den fascistiske diktatoren Benito Mussolini.

– Vi har mengder av biografier om Mussolini, nok til å fylle et helt bibliotek, men ingen hadde turt å skrive en roman med han som hovedperson. Å gjøre det, var på sett og vis forbudt. Et tabu.

Nå foreligger første bok i serien, «M – Århundrets sønn», på norsk, oversatt av Steinar Lone. Romanen åpner i 1919, året den tidligere sosialisten Mussolini stifter forbundet Fasci Italiani di Combattimento (Det italienske kamforbundet), som senere utviklet seg til Fascistpartiet. I 1922 overtok Mussolini som regjeringssjef i landet, og gjorde det unge og ustabile demokratiet om til et fascistisk diktatur. Etter andre verdenskrig og Mussolinis død fulgte en antifascistisk statsideologi i Italia, noe Scurati mener var med på å gjøre det til et tabu å skrive en roman om diktatoren.

– Men noe endret seg. På slutten av 1990-tallet og tidlig på 2000-tallet tapte antifascismen grunn, og ble mindre synlig. Da vokste en ny fortelling fram, en fortelling som ikke var basert på en prinsipiell avvisning av fascismen.

Med det åpnet seg også et rom for å fortelle en ny historie om Italia, Mussolini og fascismen, sier Scurati.

– Italienere hadde aldri tatt tak i det faktum at vi var fascister. Som antifascist følte jeg at det nå endelig var mulig å fortelle historien om at mange italienere – ikke all selvsagt – ble forført av Mussolini. Vi må sette lys på fascismen i seg selv, og ta vårt historiske ansvar på alvor.

Dokumentarisk roman

«M – Århundrets sønn» er ingen klassisk roman. Den er bygger på nitid research, og Scurati sier at det ikke finnes det en scene, et sitat eller en handling som ikke kan belegges med historiske kilder. Fremgangsmåten har vokst fram som en følge av stoffets alvorlighetsgrad.

– Min store bekymring var at leseren skulle føle empati og sympati med Mussolini. Jeg var veldig opptatt av ansvaret mitt som forfatter, derfor valgte jeg dokumentarromanen. Det er ingen fri fantasi eller fiksjon her.

Romanen består av flere korte kapitler, hvor leseren hele tiden står på utsiden av karakterenes indre liv. Innimellom kapitlene har Scurati sitert direkte fra brev, avisartikler, bøker og rapporter fra italiensk etterretning.

– Det har ikke vært enkelt å skrive disse bøkene, for det er et handikap å sette slike begrensninger på skrivingen. Men jeg tenkte at hvis fascismen virkelig er ond – og det mener jeg at den er – så ville dette komme fram ved at jeg holdt meg til den historiske virkeligheten, uten å la meg rive med av moralske, ideologiske eller politiske overbevisninger.

– Hva er det da som gjør dette til en roman?

– Det er hvordan selve fortellingen er komponert. Jeg skriver boka scene for scene, og kan for eksempel zoome inn på en detalj som setter i gang leserens fantasi. Jeg ville bruke romanens muligheter til å involvere leseren, til å la dem fortape seg i historien og slik få en emosjonell opplevelse.

Selv om man som leser vet at den politiske opportunisten Mussolini vil ende opp som diktator, og ta sitt land med inn i en ny verdenskrig, gir boken en følelse av at det alltid står noe på spill, at fremtiden er åpen.

– Akkurat det aspektet er viktig – ikke bare på et kunstnerisk nivå, men også politisk og moralsk. Leseren må oppleve at resultatet ikke er bestemt, for det er det aldri. Demokratiet er alltid kampen for demokrati. Historie er alltid kampen om historien, sier Scurati.

Tapte illusjoner

Scurati var ung på 80- og 90-tallet, og mener at hans generasjon lenge manglet en bevissthet om demokratiets skjørhet. Han peker på begrepet «historiens slutt», som stammer fra ideene den amerikanske statsviteren Francis Fukuyamas utla i boka «The End of History, and the Last Man» fra 1992. Muren hadde falt, Sovjetunionen hadde kollapset, og det rådet en forestilling om at liberalt demokrati og kapitalisme var historiens politiske endestasjon.

– Min generasjon arvet demokratiet fra våre foreldre, som hadde kjempa for det, og vi tok det for gitt. Vi tenkte at alt var bestemt, at virkeligheten alltid ville være som dette. Så oppdaga vi plutselig at demokratiet var utsatt både i Italia og i Europa. Og nå ber det oss om å kjempe for det igjen.

Benito Mussolini satte kroppen i sentrum av den politiske retorikken, mener forfatter Antonio Scurati. Bildet er fra en tale Mussolini holdt i 1934.

Han peker på Ungarn og Polen som sentrale land i utviklingen mot det som kalles «autoritært demokrati» – et begrep Scurati omtaler som et paradoks. Men også i hjemlandet finner han arven fra Mussolini og mellomkrigstidens fascisme.

– Nå er jeg femti år, og mitt land er styrt av en leder som var en neofascistisk militant i sin ungdom. En statsminister som for et år siden sa at Italia må ut av det europeiske fellesskapet, og som ser opp til land som Ungarn og Polen. Og til og med landets største avis godtar denne situasjonen.

I sju år Scurati har jobbet med romanprosjektet, som nå har vokst til tre bøker.

– Da jeg startet å skrive, var den politiske situasjonen veldig annerledes enn den er i dag. Men da boka ble utgitt, mente mange lesere at den også var en fortelling om vår tid. Og flere politikere leste boka som en sørgelig beskrivelse av hvordan det er å drive politikk i våre dager.

– Frykten sterkere enn håpet

– Det som overrasket meg ved å studere Mussolini, var at han var en hul og tom mann, sier Scurati. Han argumenterer for at Mussolini ikke bare var den første fascisten, men også modernitetens første populistleder.

– Han hadde ingen egne ideer, ingen prinsipper, ingen lojalitet og ingen strategi. Han startet som en republikaner og endte som monarkist. Han startet som sosialist og endte opp som fascist. Han var imot kirken og inngikk siden en avtale med paven.

Denne hulheten mener han gir populister et overtak over andre politikere i perioder med folkelig uro, fordi hen kan snu kappen etter vinden.

– Populistlederen leder massene ved å gå etter dem.

Mussolini

Som mange andre europeiske land, opplevde Italia stor politisk uro under og etter første verdenskrig. Landet var også et nytt demokrati, med høy inflasjon og et vanskelig politisk samarbeidsklima. Sosialistene hadde stor støtte i befolkningen, men fikk det sjelden omsatt i reell politisk makt, forteller Scurati.

– Fascistene fikk makt ved å lytte til folkets misere og sinne. Mussolini kom fra sosialistpartiet, som var håpets parti. Da han ble kastet ut, forsto han at frykten er den eneste politiske følelsen som er sterkere enn håpet. For mens mange italienere håpte på en sosialistisk fremtid, fryktet de andre dette sosialistiske håpet. Og Mussolini satset alt på denne følelsen.

I romanen blir denne hulheten belyst blant annet ved at Scurati fokuserer på Mussolinis iscenesettelse. Flere av de ledende metaforene og språklige figurene Scurati bruker i romanen, er hentet fra teaterets vokabular. Særlig er tragedie og komedie to ord som går igjen.

– Det store problemet med fortellinger om Mussolini, er at han har blitt fremstilt som en komisk klovn. Mussolini var en svært skarp og fremsynt politiker. Han forsto før noen andre hva politikk skulle komme til å bli i massenes tidsalder.

– Trump er ingen klovn

Scurati mener at Mussolini spilte på det kroppslige heller enn å appellere til fornuften og intellektet. Her trekker han en linje mellom den italienske diktatoren til Donald Trump.

– Mussolini var den første politikeren som satte kroppen i sentrum. Dette ser vi også med våre dagers populistiske ledere. Vi latterliggjør Donald Trump, men han er ingen klovn. Han vet at de færreste har en doktorgrad i statsvitenskap fra Harvard, men at alle har en kropp. Derfor kommuniserer han på en veldig fysisk og emosjonell måte.

En Trump-supporter med et sørstatsflagg under stormingen av den amerikanske kongressen 6. januar 2021.

Samtidig er romanen også full av vold og brutalitet, noe som særlig går utover fascistenes politiske motstandere.

– Mange mennesker som aldri selv ville ha drept noen følte et begjær etter fascistisk vold, fordi det representerte en brutal og enkel løsning på alle konflikter og alle problemer. Det samme ser vi nå, bare at nå er det immigranter som er de andre. Det er noe voldelig over Italias behandling av immigranter. Vi redder dem ikke lenger, men dytter dem tilbake til Afrika, sier Scurati.

Han er skeptisk til å feste fascistbegrepet på politikere som Putin og Trump, fordi fascistene vokste ut av en helt annen politisk og kulturell kontekst. Men han ser likevel likhetstrekk mellom dagens høyrepopulisme og mellomkrigstidens fascisme, og er bekymret på demokratiets vegne.

– Det kommer ikke til å skje på samme måte, men det skjer allerede nå – bare annerledes enn på 1920-tallet. Du kan ikke vente på at svartskjortene skal hamre på døra di, banke deg opp i gata eller skyte deg. Dagens høyrepopulister aksepterer det demokratiske systemets spilleregler, men bruker dem for å jobbe imot demokratiet.

Hvordan gjør de det?

– Først av alt ved å diskreditere parlamentet. De sier at det er korrupt, ineffektivt og gammelt – en institusjon vi ikke lenger behøver. Om du ser taler fra Mussolinis tidligere år, er det en veldig sterk retorikk imot parlamentarisk demokrati, sier Scurati.

Scurati peker på stormingen av den amerikanske kongressen 6. januar 2021, og omtaler det som et angrep på et demokratisk symbol.

– Parlamentet er den moderne ekvivalenten til modernitetens kompleksitet. Hver side av samfunnet har sine representanter, som må forhandle og debattere. Da sier populistene: «Nei, det kan være mye enklere – gi meg full makt, så skal jeg beskytte dere. Gir dere slipp på friheten, så får dere beskyttelse i retur.» Det er avtalen høyrepopulistene tilbyr, og nå til dags er mange villige til å akseptere den.

Mer fra Dagsavisen