Menneskelig om det umenneskelige i Auschwitz

---

4

TEATER

«Hvis dette er et menneske»

Av Primo Levi

Regi: Alan Lucien Øyen

Med: Øystein Røger

Nationaltheatret/Torshovteatret

---

Etter andre verdenskrig og holocaust har noen enkeltskjebner blitt stående igjen for ettertiden. De er vitnesbyrd om det forferdelige som skjedde, både før, under og etter deportasjonen av jødene og minoriteter som var uønsket i Hitlers tredje rike. Flere av disse stemmene har vi med oss fordi de har tilhørt skriveføre personer som har klart å sette ord på erfaringer som egentlig er hinsides språket. Den italienske kjemikeren Primo Levi er en av disse. Hans selvbiografiske roman «Se questo è un uomo» («Hvis dette er et menneske») kom ut i 1947, etter hans lange fangenskap i Auschwitz.

Her skildrer han hvordan han og hans medfanger gradvis strippes for alt menneskelig gjennom stadige krenkelser. Med Øystein Røger på scenen og Alan Lucien Øyen ved regibordet har Nationaltheatret nå laget en monologofrestilling av denne fortellingen. Ikke overraskende er dette tung materie, men Øystein Røger er også en skuespiller med tyngde, som evner å bidra med en kropp og en stemme som denne fortellingen krever. Dessverre har han kanskje ikke fått det scenerommet han trenger.

Alan Lucien Øyen har regi

Det hele åpner med at Røger kommer inn og tenner et stearinlys – fordi dette handler om mennesker som har levd, som han sier. Dette er en fin gest, og lyset får brenne under hele forestillingen. Så starter han Levis fortelling, først fortalt i distansert tredjeperson, som så nesten umerkelig glir over i en jeg-fortelling. Fra første øyeblikk fanger Røger sitt publikum, og utover i fortellingen viser han hvilken evne han har til å levendegjøre en tekst og til å formidle svært dramatiske hendelser på en udramatisk måte. Dette er langt på vei en ganske lavmælt sceneopptreden som kler realfagmannen Primo Levis egentlig ganske nøkterne tekst godt.

[ «Døden på Oslo S» er blitt vinterens store teateropplevelse i de forlatte senterlokalene på Økern i Oslo (+) ]

Valget av Alan Lucien Øyen som regissør er et spennende, og kanskje litt uventet, valg. Øyen har først og fremst bemerket seg som en iscenesetter av store scenefortellinger med mange involverte og mye intertekst. Hans «Hamlet Complex» på Operaen er vel det fremste eksempelet på dette. Øyen er også kjent for å bruke mange filmeffekter i sine oppsetninger, og akkurat det har han benyttet seg av også denne gangen. Monologen er tonesatt av ganske filmatisk musikk. Røgers stemme og musikken er svært godt avstemt, og lukker man øynene, er det lett å kjenne at dette også kunne fungert som lytteteater.

Som i en konsentrasjonsleir

Men dette er ikke lytteteater, for her har vi jo også et scenerom. Og dette scenerommet kunne vært utnyttet bedre. På Torshovteatrets runde scenegulv er det bygd opp et forhøyet, rektangulært gulv. Dette er dekket av planker, og det er lett å forestille seg dette som gulvet i en av brakkene i konsentrasjonsleiren. I den ene enden av gulvet er det nedfelt en rist av stål, og i enden av denne risten igjen står en kran og drypper gjennom hele forestillingen. Kranen gis en hel rekke assosiasjoner ettersom Levis fortelling utvikler seg. Blant annet er mangelen på vann et gjennomgangstema i denne fortellingen. Den ustilte tørsten melder seg fra Levi kommer inn i leiren. Vaskevannet i leiren er hele tiden skittent. Og så er det de beryktede dusjene i konsentrasjonsleirene som hele tiden forbindes med frykten for hva som egentlig vil komme.

[ Det er et ømt, rasende og rørende morsportrett vi får servert i «Ei kvinnes kampar og forvandlingar» (+) ]

En tilleggsassosiasjon som ikke nevnes i denne historien, men som er ganske åpenbar, er bruken av dryppende vann som torturmetode. Så i dette enkle rommet finner vi en hel rekke historier nedfelt i en liten detalj som en kran. Det er svært godt tenkt. Men Røger forholder seg i liten grad til denne kranen, og scenerommet for øvrig gir egentlig ikke så mye til fortellingen og handlingen som det musikken og Røgers stemme gjør. Det blir ganske statisk, og rommet er den lille brikken som mangler for at dette skal bli en virkelig god forestilling.

Scenerommet er også en praktisk utfordring. Fordi det er rundt, må Røger med jevne mellomrom bevege seg slik at han kan snakke frontalt til alle deler av publikum etter tur. Vi får alle se en del rygg i løpet av denne forestillingen, og i en slik oppsetning, som er så naken og åpen både tekstlig og scenografisk, merkes det veldig godt hver gang man «får ryggen». Formidlingen av denne teksten er så avhengig av kontakt med publikum, og selv om den intime settingen på Torshov passer en slik forestilling, så har man ikke klart å finne den ideelle romløsningen.

[ Mimmi Tambas teaterkonsert «Semper Eadem» er grensesprengende (+) ]

Primo Levis viktige stemme

Det er uansett vanskelig ikke å bli berørt av Primo Levis fortelling slik Øystein Røger formidler den. Selv vi som har levd noen år og har hørt og sett historier fra konsentrasjonsleirer mange ganger tidligere, kan få en marerittaktig følelse av skildringene i akkurat denne historien. Det er lett å lure på hvor mye menneske man hadde blitt selv av å sitte i en konsentrasjonsleir. Og det er dessverre også lett å tenke på at overgrep og krenkelser av verste sort fortsatt finner sted i en krig på europeisk jord.

Det er allerede mange år siden Broadway og West End omfavnet «If This Is a Man»/«Hvis dette er et menneske», og det er i grunn merkelig at et norsk teater ikke har tatt tak i den før nå. En kuriositet er at Khan Theatre i Jerusalem også har «If This Is a Man» på repertoaret i april, så denne våren kan Primo Levis viktige stemme altså høres fra det kjølige nord til det tørre og varme Midtøsten.