Bøker

Britisk forfatter: – Her sitter vi, til knes i dritt

Brexit. Koronakaos. Sult eller strømregning. Det mest optimistiske Nadima Mohamed har å si om hjemlandet akkurat nå, er at Liz Truss’ regjering neppe kan vare spesielt lenge.

– Ting føles fryktelig traurige. Storbritannia driver rundt uten styring. Vanlige folk føler, helt seriøst, at de har valget mellom å fryse eller å sulte i hjel i vinter, siden gass og elektrisitet er så dyrt. Samme hva man tenker om dronning Elizabeth II og hennes rolle i verden – og mange tenker mye om det – så gjør hennes død det hele enda verre. Alt som en gang føltes varig og stabilt, forsvinner, sier Nadifa Mohamed til Dagsavisen.

Vanlige folk føler at de har valget mellom å fryse eller å sulte i hjel i vinter

—  Nadifa Mohamed, britisk forfatter

Hun er forfatteren av flere skjønnlitterære bøker. Nå sist Bookerpris-finalisten «The Fortune Men», som akkurat kom i norsk oversettelse, som «Mannen fra Tiger Bay». Den er tett basert på den sanne historien om somalisk sjømann som ble uskyldig dømt for drapet på en hvit kvinne, og hengt for forbrytelsen han ikke hadde begått.

Leve dronningen!

Første setning i «Mannen fra Tiger Bay» er «Kongen er død, leve dronningen». Med andre ord starter handlingen i 1952, akkurat idet Elizabeth II startet sin syttiårige karriere som dronning over det som den gang fortsatt var et stort britisk imperium.

På de sytti årene har Storbritannia endrer seg mye. Men kanskje mindre enn man får inntrykk av basert på alle rapportene om hvor hvitt og ensartet og på alle vis bedre landet visst nok var før i tida.

– Til en viss grad stemmer det nostalgiske bildet folk tegner. Det fantes helhvite og veldig konforme småsteder på den britiske landsbygda like etter krigen. Men alt pratet om hvit «britiskhet» kamuflerer også et mangfold. Folk var katolikker og protestanter, metodister og jøder. Sosialister, kommunister, konservative. Radikale mennesker prøvde å bryte med konformiteten. Havnebyer som London, Liverpool og Cardiff var dessuten multikulturelle kosmopolitter på 1950-tallet, og hadde vært det lenge, sier Nadifa Mohamed.

Saken fortsetter under videoen.

«Mannen fra Tiger Bay»

«Mannen fra Tiger Bay» er lagt til Cardiff i Wales. Der bor mennesker, mange av dem opprinnelig sjøfolk, fra hele det britiske imperiet, og fra sjøfartsnasjoner generelt. Vest-afrikanere, maltesere, indere, somaliere. Irer og jøder. Og nordmenn – forfatteren Roald Dahl ble døpt i den norske sjømannskirka i Cardiff.

Kanskje ble også empati en luksusvare.

—  Nadifa Mohamed, britisk forfatter

I dette multietniske samfunnet finner romanens hovedperson, somaliske Mahmood Mattan, seg godt til rette. Han har vært til sjøs, men er nå på land. Er glad i å gamble, og har ingen større skrupler med å lure fra folk penger, skulle forholdene ligge til rette. Ekteskapet med den hvite walisiske kona gikk dukken. Han har ikke kontakt med de tre unge sønnene. Men Mattan er en stolt mann, tross alt. Og ingen morder.

– Mahmood Mattan gifta seg med ei lokal arbeiderklassejente. Svigerfamilien tok greit imot ham, i hvert fall i starten. I mange tilfeller ville en hvit jente som fant seg en somalisk mann, blitt kasta ut av familien. Men Mahmood og kona bodde hos hennes foreldre en stund. Kanskje så de praktisk på det – så lenge han tjente penger, hadde han en verdi. Samfunnet generelt så mindre velvillig på Mahmood og andre «utlendinger». Det hadde gått kort tid siden krigen. Folk hadde mistet sønnene sine i kamp. Storbritannia var fattig og nedkjørt. Det fantes ingen luksus. Alt var mangelvare. Kanskje ble også empati en luksusvare, sier Mohamed.

Rasist-«vitenskap»

Samtidig opererte Storbritannia med et selvbilde som handlet om at de var et langt mer sivilisert samfunn enn for eksempel USA, som drev med segregasjon mellom hvite og svarte, og behandlet soldatene sine ulikt basert på hudfarge.

Det selvbildet beholdt britene selv om de akkurat på den tida da Elizabeth II ble dronning, for eksempel slo hardt ned på kenyanernes Mau Mau-opprør mot kolonistyret i Kenya, og generelt jobbet hardt for å holde på kolonimakta også i andre land.

– På 1950-tallet var rasismen i Storbritannia åpenlys og uttalt. «Ingen svartinger», sto det i boligannonsene. Selv om nazistene tapte krigen, trodde folk fortsatt på rasehygiene, og at hvite mennesker var genetisk overlegne svarte. Hvite er mer intelligente og bedre i stand til å planlegge, sa «vitenskapen», mens mørkere hud betydde et mer barnslig og primitivt sinn. Man trodde at høyere utdanning var skadelig for afrikanere. De funket bedre som fyrbøtere, siden de var mørke fra før, sier Nadifa Mohamed.

Justismord

Denne typen åpenlys rasisme er tydelig i «Mannen fra Tiger Bay». Mahmood Mattans egen forsvarer argumenterer med at somalieren er en halvsivilisert villmann, og neppe visste hva han gjorde idet han slo den hvite kvinnen i hjel. Selv om Mattan altså var uskyldig. «Et svart liv er lite verdt», kommer han til slutt fram til, etter først å ha trodd at alt kom til å ordne seg i den rettsstaten Storbritannia hevdet å være også i 1952.

Rasismen er der så klart ennå. Bare mer subtil.

—  Nadifa Mohamed, britisk forfatter

– Han ble den siste personen som ble hengt i Storbritannia. Hvite mennesker ble også tildelt dødsstraff på denne tida, men de fikk oftest dommen omgjort til fengsel i praksis. Først i tiårene etter justismordet på Mattan kom det lover som skulle beskytte antatte gjerningspersoner bedre. Først i 1998, 46 år for seint, fikk han oppreisning for at han var uskyldig dømt. Den skyldige er ennå ikke funnet, forklarer forfatteren.

Rasisme ennå

Reformen av rettssystemet kom parallelt med lover mot rasistisk diskriminering på bolig-, skole- og jobbmarkedet, utover 1960-tallet.

– Rasismen er der så klart ennå. Bare mer subtil. «Rommet er dessverre utleid allerede» til den svarte personen som prøver seg. «Jobben gikk dessverre til en annen» – «tilfeldigvis» en person med et mindre «ikke-britisk» navn. Den typen ting skjer absolutt hele tida, sier Nadifa Mohamed, som kom til Storbritannia fra Somalia sammen med resten av familien som femåring.

Liz Truss’ «mangfold»

Ser man på britenes nye regjering, kunne man imidlertid tro at rasismen var avskaffet. Storbritannias nye statsminister, Liz Truss, har ikke plassert en eneste hvit mann på de mest prestisjetunge ministerplassene, altså finans, utenriks og innenriks.

Statsrådene hennes har røtter i tidligere britiske kolonier som India, Pakistan, Sierra Leone, Nigeria og Ghana.

– Det viser at så lenge man er villig til å arbeide aktivt for å opprettholde et system som holder folk nede, så kan man nå helt til topps i Storbritannia. Det er fascinerende å se hvor mange av Truss’ folk som er asiatisk-britiske med familiebakgrunn fra britiske kolonier i Afrika. Britene etablerte veldig ofte en slags «midtklasse», ofte bestående av indere, som ble rangert over afrikanere. Denne klassen fikk være del av imperiets styre og stell. Tydelig plassert under de hvite herskerne på topp, men også klart hevet over folka på bånn, oftest afrikanere. Midtklassen er ofte uhyre lojal mot den konservative britiskheten. De ble også ønsket velkommen til Storbritannia etter kolonitida – man satte pris på slike «premieinnvandrere», som gjorde alt «rett». Folk som fortsatt er mer opptatt av selv å stige i gradene, enn å bygge et likeverdig samfunn, sier Nadia Mohamed.

Klasse og rase

Klasse viser seg med andre ord å være en vel så sentral markør som hudfarge. Det er ingen av Liz Truss’ ministre som kommer fra fattige kår. De har tvert om gått på privatskoler og prestisjeuniversiteter.

– Klasse og rase er tett forbundet. Da jeg jobba på sykehus, så jeg det i mikroversjon: Nederst fant du nyankomne afrikanske innvandrere. De jobba med renhold. Over dem, førstegenerasjons asiater, som jobba på kjøkkenet. Så andregenerasjons asiater som teknikere og hjelpepleiere, og så videre oppover i hierarkiet. Jobbens lønn og prestisje økte i takt med hudens hvithet. Helt til man finner en eller annen erkebritisk, konservativ, hvit overklassemann i direktørstolen aller øverst, sier Mohamed.

Kloakkstank

Eventuelt en erkebritisk, konservativ, hvit overklassekvinne, i Liz Truss’ tilfelle som Storbritannias nye leder.

– Regjeringen hennes er ekstremt høyrevridd. Langt mer høyrevridd enn vi har vært vant med fra de andre konservative regjeringene. De driver og tar bort rettigheter vi trodde var gitt. Retten til å demonstrere, grunnleggende miljøvern, alt mulig. Jeg syns det er et passende bilde på situasjonen at elvene og strendene våre bokstavelig talt flommer over av dritt, fordi de konservative fjernet forbudet mot å slippe urensa kloakk rett ut i vannveiene. Etter Brexit er vi ikke lenger beskytta av EUs miljøvernlover. Så her sitter vi, til knes i dritt, sier Mohamed.

Brexit

Ikke at EU er en perfekt organisasjon. Men Storbritannia er ikke så perfekt utenfor heller. Eller spesielt.

– Jevnt over fikk folk flest det mye bedre de åra vi var med i EU. Boris Johnson fikk hele utmeldingen til å handle om tøysete EU-regler for hvor bøyde bananer skal være. Han spilte effektivt på tankesettet fra kolonitida, det som går ut på at britene er så fantastisk eksepsjonelle. Nå er folk sjokka fordi de ikke lenger får stå i EU-køen i passkontrollen, men må stå i den lange køen sammen med resten av verden. «Men vi er jo fra selveste Storbritannia, liksom, ikke del av Verden!»

Boris’ koronahåndtering var komplett skandale

—  Nadifa Mohamed, britisk forfatter

– Folk hadde benyttet seg av billig arbeidskraft fra EU. Polakker og litauere bygde folks hus. Men de ble aldri regnet som gode nok, britiske nok. «Vi vil ha det dere gir oss, men ikke ha dere blant oss». EU ble assosiert med tap av britisk identitet. Det er en kritikk som også rammer folk som meg. Min far var sjømann. Han valgte Storbritannia, av mange steder han kunne kommet til som flyktning da det ble krig i Somalia. Da er det ekstra sårt at du ikke regnes som likeverdig.

Korona-kaos

Nadifa Mohamed ser likhetspunkt mellom Storbritannia anno 2022, og Storbritannia anno 1952, som «Mannen fra Tiger Bay» handler om. Etterkrigstid og etter-korona-tid. Pluss landesorg over en død monark.

– Boris’ koronahåndtering var komplett skandale. Han prøvde bare å vitse det vekk. I det britisk-somaliske samfunnet, var det fryktelig mange som døde av sykdommen. Ikke bare eldre og folk med nedsatt helse, heller. Den yngste personen av de over 150.000 som har dødd av korona hittil i Storbritannia, var en 13 år gammel somalisk gutt. Hele det britiske samfunnet er fortsatt i sjokk, enten vi anerkjenner det eller ikke. Mens politikerne bare later som om ingenting har skjedd. Det mest optimistiske jeg har å si om regjeringen vi har akkurat nå, er at den neppe varer lenge. Folk må få velge på ny. Motstanden våkner, sier Nadifa Mohamed, forfatteren av «Mannen fra Tiger Bay»/«The Fortune Men».

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

---

Nadifa Mohamed

  • Født 1981 i Hargeisa i det som da var Somalia, dagens Somaliland. Flyttet til Storbritannia i 1986, og er oppvokst og utdannet der.
  • På lista over de mest lovende unge britiske forfatterne, og den tilsvarende lista for lovende unge afrikanske forfattere.
  • Har skrevet tre romaner. Alle er oversatt til norsk: «Black Mamba Boy», norsk «Svart mamba» (2010); «The Orchard of Lost Souls», norsk «De tapte sjelers land» (2013); og «The Fortune Men», norsk «Mannen fra Tiger Bay» (2021).
  • «The Fortune Men» var en av finalistene til Booker-prisen i 2021, som den første boka av en somalisk-britisk forfatter.