– Man kan være bitter og irrasjonelt hatefull og klok på samme tid. Det er en morsom kombo, sier Erlend Loe til Dagsavisen, om karakteren Giæver som fører ordet i hans nyeste roman, «Giæver og Iunker». I kveld presenterer han boka på Litteraturhuset i Oslo, om få dager er den å finne i bokhandlere landet over.
Tre år har gått siden utgivelsen av Loes forrige roman «Helvete» som skildrer samlivsbrudd.
Denne gangen tar Loe oss med ut mellom daler og fjell i Trøndelag hvor vi får høre en norsk bondes siste budskap til hans sønn. Gamle Giæver holder ikke igjen på verken skrøner eller fordømmelser, om alt fra sønnens kordfløyelsbukser til den udugelige Iunker-familien på nabogården. Han har et håpløst ønske om at sønnen skal overta gården.
– Giæver aner nok at det ikke er helt aktuelt at sønnen kommer tilbake. Akkurat det er noe mange nordmenn har måttet føle på de siste tiårene, vil jeg tro. I dette møtet mellom far og sønn ligger det også mye humor. Det er den jeg forsøker å tappe inn i, sier Loe.
[ Ny sjef av litteraturfestival: – Bøker kan ikke konkurrere ]
Skrøne om en døende mann
Giæver er gammel og skal dø. Sønnen, som vanligvis studerer psykologi i byen, er på besøk. Giæver er først og fremst opptatt av å føre videre fiendebildet av Iunker-familien til neste generasjon.
– Hvorfor lot du akkurat Giæver komme til orde i en 157 sider lang monolog?
– Jeg er glad det muntlige, og både likte, da jeg var yngre og vokste opp i Trøndelag, og fortsatt liker, å høre folk fortelle og snakke, med alt de har av forestillinger og vrangforestillinger, på godt og vondt. Det var Giævers stemme som trakk meg inn i denne romanen. Den praktiske, om enn kanskje noe enfoldige, mannen som har noe han syns er viktig å få sagt før livets ende.
Bitter og klok
Uten at det står i klartekst, kan man ane at det hele foregår et sted i Midt-Norge oppi en sparsomt befolket dal. Her har slektene Giæver og Iunker levd i bitterhet, side om side i hundrevis av år.
– Sett bort fra alle selvmotsigelsene og vrangforestillingene, er han Giæver inne på noe?
– Man må lære mye fornuftig når man lever langt borte fra ting og folk. Det er drypp av livsvisdom som er viktig å formidle videre.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/5XV6TIOCBFBRVCVQLTDRJCR3HI.jpg)
Det å være stedfast er jo noe av det minst tiltrekkende man kan være i dag, hvor idealet er å være overalt og ingensteds hele tiden.
— Erlend Loe
Mange av Giævers siste åndedrag brukes på å advare sønnen om trusselen fra den eneste nabogården.
– Skepsisen mot det som kommer utenifra har bodd i mennesker fra jeger- og samlersamfunn. Vi vet hvem vi er, hva vi har, og hva vi kan. Hvis det kommer nye, så fødes en usikkerhet: Skal de ta noe som er vårt, eller er de vennlige? Det som er med Giæver-Iunker-konflikten, er at denne trusselen fortsatt oppleves som reell selv om den har pågått i hundrevis av år.
Gjensyn med morfar
Tidlig i Loes forfatterskap i «Naiv. Super.» møtte vi en morfarskikkelse fra Trøndelag. Han vokste selv opp i de trakter.
– Morfarfiguren i «Naiv. Super.» er en del varmere enn Giæver, og mindre opphengt i alt som andre gjør galt. Han er mer barmhjertig og samaritan-aktig. Han vil hjelpe de unge til å skjønne forskjell på rett og galt. Giæver er mer ensporet. Men det er også noe sårt der.
Alle som har hytte vet at det er mange særheter å forholde seg til. Man må vri på den krana mens man holder inne den knappen og dra i den snora så mange ganger. Sånne ting.
— Erlend Loe
Loes egen morfar kommer også fra en gård i Trøndelag. Sammen med faren hans bygde han en hytte i utmarka ved Selbu da Loe var ti år gammel. Minnene herfra har satt sitt preg på Giævers historier.
– Det er en enkel hytte uten strøm og vann. Jeg har vært mye der opp gjennom, og lært og overhørt. Alle som har hytte vet at det er mange særheter å forholde seg til. Man må vri på den krana mens man holder inne den knappen og dra i den snora så mange ganger. Sånne ting.
[ Karin Fossum spiller på den store skrekken i høstens roman (+) ]
Den gode historien
Utgangspunktet for boken var den muntlige fortellerstilen Erlend Loe vokste opp med.
– Den muntlige stilen er det nok morfaren min som ansporet meg til. Han fortalte historier, men var heldigvis ikke kommanderende og bitter som Giæver.
– I Selbu la jeg merke til at fortellerstilen var mer omstendelig. En historie skal inneholde mange hendelser, digresjoner, og den skal ikke minst ta tid. Jeg prøver å gjenskape i boka slik jeg opplevde det.
Loe skriver også manus til TV og film. Han forteller at uansett hva som skal selges må det hektes på noe folk umiddelbart kan forstå i løpet av det første minuttet. I bøkene kan han ta seg bedre tid.
– Det som er så fint, som jeg er usikker på om fins mange igjen av, er de folka som har tid til å sitte å høre på noe sånn. Det var ingen utålmodighet, bare kaffe, vafler, og lange forløp om gårdene, folk og tildragelse. Det liker jeg veldig godt, og jeg liker det i litteraturen òg. Så jeg har prøvd litt på det.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/DVV6Y3AOBZAIDPNG7QOPUHBO7I.jpg)
Ligger for døden
Gjennom Erlend Loes forfatterskap kan man ofte spore hvor han befinner seg i livet. Han skrev «Naiv. Super.» da han befant seg i den såkalte kvartlivskrisa, Doppler-bøkene etter møtet med Oslos middelklasseliv, og «Helvete» etter samlivsbruddet han gjennomgikk. Denne gangen møter vi en mann som ligger for døden, tross for at forfatteren knapt har bikket 53 år.
– Jeg tenker ikke så mye på at jeg skal dø. Det var et praktisk, fortellermessig grep at jeg valgte å la en døende mann fortelle. Giæver har ikke fortalt så mye før, men nå haster det.
Det er godt med fiendebilder, for de gjør at vi slipper å lete etter feil i oss selv.
— Erlend Loe
– Er «Giæver og Iunker» en bok om livsløgner – de vi må holde fast i for å gå døden hakket mer komfortabelt i møte?
– Boka handler i hvert fall om en som skal dø, men det er jo en komedie, dette, om enn på den mørke siden, kanskje. Selv tenker jeg ikke spesielt mye på døden, men har tenkt nok på det til å ane hvordan det kan fortone seg når den en dag nærmer seg. Livsløgnen her er nok at Iunker-familien står for alt det vonde og fæle. Det er godt med fiendebilder, for de gjør at vi slipper å lete etter feil i oss selv.
[ Advarsel: Ikke les denne boka på et fly (+) ]
Generasjonsskifte
Det nevenyttige og praktisk orienterte tilværelsen Giæver deler med sin sønn i «Giæver og Iunker» er en annen verden enn den Erlend Loe selv lever i. Loe ironiserer over møtet mellom generasjonene, mellom by og bygd, som mange norske familier erfarer.
– I det gamle samfunnet ble holdninger og praksiser reprodusert i generasjoner, helt til noen begynte å reise ut og tenke på andre ting. Det er fortsatt fullt mulig å føle på dette i Norge i dag. Den omreisende har jo alltid vært befengt med skepsis. Møtet med de som gjør og tenker og mener annerledes enn det vi har brukt å gjøre i vår dal, vår bygd. I dette møtet ligger det også mye humor. Det er den jeg forsøker å tappe inn i.
– Har du selv opplevd denne skepsisen, å måtte bevise nytten av det du gjør?
– De som lever av å finne på historier har jo alltid vært raringer og uglesette folk. Han som får ordet er en praktiker, en fra primærnæringa. For ikke lenge siden var det kun mennesker som det i min egen familie. For morfaren min må det være pussig at jeg er en som finner på ting og lever av det. At det er så mange som holder på med ting som er så lite håndfast og så lite konkret, er nytt, Gjøglerne, som primærnæringsfolka pleide å kalle dem.
Stedfast
– Romantiserer du over livet unna byen i boka?
– Jeg føler vel ikke at jeg romantiserer, men det er jo en hårfin balanse dette. Vi har til alle tider vært avhengige av de som dyrker jorda og høster fra naturen. I dag er det lett å tenke at vi ikke er det, selv om vi naturligvis er det. Det praktiske livet som bidrar til produksjon av føde er uhyre viktig. Og lite takknemlig, siden det fins så mye annet som høres mer spennende ut. Og dessuten hardere enn de fleste av oss skjønner. Det å være stedfast er jo noe av det minst tiltrekkende man kan være i dag, hvor idealet er å være overalt og ingensteds hele tiden.
– Som forfatter, savner du noe ved det praktiske livet i flora og faunaen, som Giæver beskriver?
– Jeg liker å holde på med praktiske ting, men det blir noe helt annet. Gjennom historien har jo ikke de praktiske gjøremålene ikke vært forbundet med noe romantisk, men om ren overlevelse. Det å pusle med et eller annet når man likevel er trygg og har det man trenger handler jo mer om en slags indre balanse enn om overlevelse.
[ Marilyn Monroe: – Jeg har aldri levd. Jeg er aldri blitt elsket (+) ]
Glimtet i øyet
På mange måter har Giæver levd et ganske bedritent liv. Alle tragediene fortelles under et kjent slør av absurditet og letthet, fra venners død, en far i fengsel, en psykisk syk kone og en sønn som forlater gården. Historien om gamle Giævers liv kunne blitt skrevet som en nisvart fortelling om et fattig og ensomt liv preget av død, fiendskap og følelsesmessig fravær. Likevel minner boka mer om en vitsebok enn et tragisk sosialdrama.
– Glimtet i øyet er avgjørende her, og i mye av det andre jeg driver med. Det helt svarte interesserer meg mindre enn det som er fortalt med letthet og absurditet. Giæver er jo en type mange av oss har vært borti, om enn ofte i mindre ekstrem og karikert form. Og livet er jo hardt, så det er mange grunner til å miste grepet og bli svartsynt. Jeg syntes det var tilfredsstillende å la en sånn type føre ordet.
– Hvorfor er du så opptatt av å skrive humoristisk?
– For det første tror jeg ikke at jeg har et valg. Giæver er en godt eksempel på en fortellermåte jeg liker. Jeg har vokst opp rundt folk som veldig gode på å fortelle historier. Bakteppet der er jo veldig ofte at livet er mørkt, vanskelig og tragisk, og så er det ikke vits å dvele noe mer ved det. Sånn er det, og sånn har det alltid vært. Og så får man heller prøve å finne en måte å takle det på, og det er jo det humor er: En måte å håndtere det brutale på. Så det er nok min tilnærmelse.
---
OM ERLEND LOE (53)
- Forfatter. Manusforfatter. Filmkritiker.
- Født i 1969 i Trondheim.
- Debuterte i 1993 med romanen «Tatt av kvinnen».
- Kjent for romaner som ironiserer over samtiden, som blant annet «Naiv. Super» (1996), «Doppler» (2004) og «Slutten på verden slik vi kjenner den» (2015).
- Barnebokforfatter av blant annet serien om truckføreren Kurt.
- Aktuell med boka «Giæver og Iunker», om en gammel gårdseier som på dødsleiet har et sterkt ønske om å videreføre sine historier til sønn.
---