Høytflyvende underholdning – men ikke les denne boka på et fly

---

Anmeldelse roman

Hervé Le Tellier, oversatt av Gøril Eldøen

«Anomalien»

Pax

---

10. mars, 2021: Etter å ha flydd gjennom et aldeles grusomt uvær, en storm av den typen der alle om bord føler seg sikre på at de kommer til å styrte og dø, lander Air Frances flyging fra Paris på flyplassen nær New York. Alle passasjerene – blant dem en drivende dyktig leiemorder, en mindre vellykka forfatter, en arkitekt som prøver litt for hardt å holde på sin mye yngre elskerinne, ei seksårig jente som deler en fæl hemmelighet med sin krigstraumatiserte far, en skaphomofil nigeriansk rapper, og så videre – puster letta ut. De overlevde. Livet går videre.

24. juni, 2021: Etter en aldeles grusom storm, av den typen alle tror blir deres død, lander Air Frances flyging fra Paris til New York. Om bord: En leiemorder, en forfatter, en arkitekt, ei jente, en rapper, og så videre. Men flyet får ikke lande i New York. I stedet omdirigeres det til en militærbase i New Jersey. Livet settes på pause.

[ «Tenke seg til, en krefttype som bare skulle ramme homofile! Jeg ler meg i hjel!» (+) ]

Flyet fins nemlig ikke. Eller, det fins, men det landa allerede i mars. Hvordan kan det lande på ny, tre måneder etter, med nøyaktig samme besetning, passasjerer og bagasje om bord? Det er ikke mulig.

Men i «Anomalien» er det det likevel.

Franske Hervé Le Telliers intelligente spenningsroman solgte i bøtter og spann i Frankrike gjennom pandemien. For boka ble forfatteren også tildelt den prestisjetunge Goncourt-prisen, en ære som sjelden tilfaller bestselgende thriller-møter-filosofisk-undring-bøker. Det er en roman som vil kunne treffe veldig mange lesere hjemme, enten man foretrekker spenningsbøker, spekulativ fiksjon, eller samlivsdrama.

[ – «Pøft, damebøker», sier folk. Men kvinners liv er uendelig interessante! (+) ]

Hver enkelt av karakterene leseren blir kjent med, kunne fylt sin egen bok. Vi starter med å følge Blake, den svært vellykka leiemorderen, på oppdrag, i det som de første ti-tolv sidene oppfører seg som en klassisk thriller. Hvordan drepe, og hva gjør man med liket?

Victor, forfatteren, lander etter den forferdelige flyturen i mars med en voldsom skrivetrang. I full fart forfatter han en roman, fylt av metaforer og fyndord, før han tar sitt eget liv. Romanen får tittelen «Anomalien» – ja, her er det lag på lag av mening – og blir senere en bestselger, noe som skal komme til å overraske den Victor som lander i juni. Har han virkelig lirt av seg de flosklene der? Han??

[ 50.000 norske lesere gråt seg gjennom «Et lite liv». Nå er forfatteren tilbake med ny bok (+) ]

For det er selvsagt ett av de virkelig store spørsmålene her: Hva skjer om man helt fullstendig bokstavelig møter seg selv i døra? Ikke bare noen som ligner. Men seg selv? Med ens egen kropp, eget ansikt, egen stemme og egne fakter. Hvem av de to like versjonene skal få beholde sitt eget liv, med eventuell partner og barn, venner og kollegaer, jobb og fritidssysler? Har begge livets rett?

Og hva om noe alvorlig har skjedd mellom mars og juni? Victor, forfatteren, har altså rukket å ta sitt eget liv, og oppnå posthum berømmelse. En annen karakter har fått voldsom suksess. En tredje har dødd av hissig, i mars fortsatt uoppdaget, sykdom. Folk har gått videre i forholdene, karrierene, livene sine.

[ – Jeg tok en personlighetstest og scoret ikke så høyt som jeg hadde trodd på nevrotisisme. Faktisk, sier skuespilleren. Men da hun kommer borti journalistens mobil, hyler hun til (+) ]

I tillegg kommer alle de eksistensielle, filosofiske, muligens religiøse spørsmålene: Hvis duplisering er mulig, hva er vi så? I «Anomalien» tromler militæret og myndighetene kjapt sammen en gjeng eksperter, flest matematikere, fysikere og andre vitenskapsfolk, men også filosofer og religiøse ledere, som skal prøve å komme med svar på hva i all videste verden (eller utenfor verden?) som kan ha skjedd. Er dupliseringen et tegn fra Gud? Eller motsatt, fra Satan? Eller er vi bare del av en simulering, alle sammen? Spørsmålene er flere enn svarene.

[ Blir Jon Fosse for enkel? Da er dette polske 1000-sidersverket noe for deg (+) ]

Slik er det ofte i gode bøker. Hervé Le Tellier holder et voldsomt driv gjennom «Anomalien». Her er spenningstopp etter spenningstopp, og mer enn nok å undre seg over også etter endt lesing. Bokas deilige, ofte smart arrogante, franske humor, dens komplekse lag av referanser og metakommentarer, er nydelig ivaretatt i Gøril Eldøens gode oversettelse.

Særlig artige er alle forviklingene som oppstår idet to av matematikerne som i sin tid forfattet manualen militæret forholder seg når noe spesielt skjer med fly, kalles inn for å bistå. De regnet denne typen hendelse som så usannsynlig at de bare kopierte inn replikker fra kjente spenningsfilmer i manualen. Ikke at noen oppdaget det. Før nå.

[ Forsvarer steforeldre: – Disney har ødelagt mye (+) ]

Romanen kaller på smil, men også på tårer, idet den sveiper kjapt innom mange vanskelige problemstillinger, som homohat i Nigeria, krigstraumer, incest og kjærlighet – sistnevnte både av det lykkelig gjengjeldte og det lengtende ensomme slaget. En dose religiøs fanatisme, et deilig fransk karakterdrap på den amerikanske presidenten – som «minner sterkt om en diger havabbor med blond parykk» – samt kjapt opprissede, men effektive miljøskisser fra Frankrike og USA, har også fått plass i Le Telliers godtepose.

«Det kommer ingen frelser med stor F. Vi må frelse oss selv», sier en av personene i boka. Kanskje er det Svaret. Muligens ikke. Le Tellier konkluderer ikke.

«Anomalien» er et hett tips til årets sommerbok. Om den er like gøy å lese akkurat på feriens flytur, spørs derimot litt.

[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen