Spiller på den store skrekken

---

KRIM

Karin Fossum

«Natteløperen»

Cappelen Damm

---

Åpningen i årets Karin Fossum-roman er skrekkinnjagende. I alle fall for kvinner som sover alene. I «Natteløperen» spiller Fossum på den store frykten: Våkne midt på natta og oppdage en fremmed mann ved senga som peker på deg med en pistol 357 Magnum. Det hjelper ikke at han som peker er ganske liten, når han til overmål har et fosforlysende ansikt.

Karin Fossum har valgt seg en klassisk oppbygd krimfortelling i «Natteløperen». Leseren får innblikk både i ofrenes og i overgriperens tanker og sinn. Dette er forfatterens paradegren: Å vise fram menneskelig svakhet og styrke i flere variasjoner, tilsatt et kompetent psykologisk blikk og noen nålespisse karakteristikker. Det hele servert i treffsikre dialoger med noen doser svart humor.

[ Advarsel: Ikke les denne boka på et fly! (+) ]

Gledelig er det også at høstens roman i så stor grad legger vekt på politiarbeidet. Sånn sett er «Natteløperen» en finurlig kombinasjon av politiroman og nitrist familieportrett.

Overbetjent Edvard Ingemar Feber, kalt Eddie, ble introdusert i fjorårets roman, «Drepende drage, angrende hund». Men da var han bare på gjestevisitt i romanens avsluttende del. I «Natteløperen» serverer Karin Fossum ham rykende fersk, med hele garnityret. Ikke bare har han en kone – Karmen – som skriver krimromaner(!) Han har også åtte barn, med navn i alfabetisk rekkefølge.

En finurlig kombinasjon av politiroman og nitrist familieportrett.

Denne gangen dukker Eddie opp allerede på side 30, og utfører solid politiarbeid sekundert av den magre Manfred, samt Margot von Hanno, som har never som en mann. Eddie er bevæpnet med et smil for enhver anledning. Dette er en mann som mener at et smil er det beste våpen, med en pistol på annen plass. Som leser får jeg dårlig samvittighet for ikke å savne den sindige Konrad Sejer, som har løst krimgåter gjennom 15 av Karin Fossums romaner, helt siden «Evas øye» fra 1995.

[ Bør barna kunne bokstaver før de begynner på skolen? Og tall? (+) ]

Den 18 år gamle Meidel Jonsson er den sentrale karakteren i boka. Han bestemmer seg for å krype inn vinduer til sovende gamle damer, kanskje for å oppleve den makten det gir å kontrollere mennesker. Han vil se dødsangsten hos andre.

Meidel beskrives som litt jenteaktig, med små hender, et blått og et brunt øye, og med mye bagasje av det mørke slaget. Utad er han tverr og gretten da politiet dukker opp for å hente den døde bestefaren Lennart. Faren Roger er inne til soning og moren Tanja er på en psykiatrisk avdeling. Ikke helt optimale familieforhold for Meidel, som plutselig er alene i huset på Bringebærfjellet. Attpåtil med en stor trussel hengende over hodet: Faren Roger er ventet hjem om fire uker etter å ha sonet en fire år lang straff på Ullersmo.

[ –– Da reklameplakatene kom og ble hengt opp overalt tenkte jeg bare: «Jeg må skjule meg, reise et sted og forsvinne». ]

Meidel Jonsson må handle raskt. Han legger en plan som vitner om både mot og dristighet, men også om mørk desperasjon og hevngjerrighet. Verden skal endelig få øye på Meidel Jonsson. Men for å utføre de mørke handlinger må han først gjøre seg usynlig. Og hvem i denne verden er mer usynlig enn et menneske i rullestol? Dessuten har Meidel alltid levd ganske avsondret, de siste årene alene sammen med den pleietrengende bestefaren Lennart, som må ha hatt et helt spesielt forhold til sitt barnebarn.

Dette barnebarnet drar nå veksler på sin einstøing-status. Ingen gjenkjenner ham. Men selv en einstøing kan ha noen hemmelige ønsker om menneskelig kontakt. Han kan uforvarende legge igjen et par «visittkort» hos for eksempel en kassadame i en matbutikk.

[ Jane Austen på nynorsk? Kan det funke, da...? (+) ]

Livet er fullt av uforutsette hendelser og overraskende dreininger, forteller Karin Fossum, og viser fram en forbryter som snubler i en ledning eller mister fatningen når en skrøpelig gamling viser seg å være høyst levende. Ja, til og med en vettskremt gammel dame gir ham overraskende motstand bare i kraft av sitt levende blikk.

Karin Fossum holder leseren på tå hev

Det er beskrivelsene og avsløringene av disse kombinasjonene og variasjonene i menneskelig atferd som gjør Karin Fossums krimromaner til sterke leseopplevelser. Hun slipper oss inn i de mørke avkroker, og viser fram mennesker som lever i grenseland. «Natteløperen» er en slik person. Han er ikke lett å like, men det er mulig å hente fram litt sympati for ham.

Hos Karin Fossum går det ikke alltid bra til slutt. Men hun klarer å holde leseren på tå hev gjennom drøye 200 sider også denne gangen.

[ Flere bokanmeldelser, forfatterintervjuer og litteraturnyheter i Dagsavisens bokseksjon ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen