Forsvarer steforeldre: – Disney har ødelagt mye

– Folk sier at romanen lyver. At alt er oppdiktet, så hva er vitsen. Men folk som ikke leser bøker, går glipp av et helt spesielt, virkelig unikt, verktøy for å komme seg innafor folks hoder, sier Peter Buwalda til Dagsavisen.

Den nederlandske forfatteren hadde enorm suksess med debutromanen sin, «Bonita Avenue», i 2010 (norsk 2016). Nå er første bind i det som skal bli en trilogi, «Otmars sønner», oversatt til norsk av Hedda Vormeland.

– Tenk at man kan sitte i 2022 og lese en bok noen skrev i for eksempel 1860, og få dele tanker med en person som kanskje har vært død i hundre år allerede! Forfatteren la sine dypeste tanker, ideer, håp og lengsler i teksten, og så er det bare å pakke ut alle følelsene så lenge etterpå. Den typen kommunikasjon er mye dypere og ærligere for meg enn den du har med faktiske folk i kantina på jobb, sier Buwalda.

Bokbuljong

Han liker folk også. Bare ikke så godt som han liker litteratur og musikk. En gang brukte Peter Buwalda sine siste 5000 euro på å kjøpe alle de gjenværende CD-ene med klassisk musikk i ei platesjappe som skulle legges ned, uten noen plan for hvordan han så skulle betale husleia ut året.

[ Han skriver om voksne menn som liker poker, og om zombieapokalypsen. Likevel blir Colson Whitehead alltid spurt om kommentere rasespørsmål og amerikansk politikk (+) ]

En annen gang, da han jobbet som journalist og var på reportasjetur i Danmark, brukte han sine siste reisesjekker på å kjøpe Iris Murdochs samlede verker, som han så utstilt i vinduet av en bokhandel. Hotellregningen bare stakk han av fra.

– En roman er en buljongterning. Et ekstrakt av det beste menneskeheten har å tilby, kondensert ned. I en roman du leser på noen få timer, får du essensen av tankene jeg la i den gjennom flere år med arbeid. Folk som ikke leser, aner ikke hvor dype smaker de går glipp av, sier forfatteren.

[ – Man kan ikke tvinge folk til å føle seg norske, mener Mala Naveen. Men når er man norsk nok? (+)  ]

Musikk og olje

I «Otmars sønner» har han tenkt mye på hva menneskeheten har frambrakt her på jorda.

– Du har det beste, mest fremragende menneskeskapte fenomenene som finnes, som klassisk musikk. Og så har du de virkelig stygge og skitne og problematiske, men likevel ekstremt viktige tingene, og som opptar menneskene enda mer. Som olje. Særlig olje. Jeg ville skrive en roman der disse krasjer. Høyt og lavt – folk higer etter dem begge, om enn av ulike grunner, forklarer Peter Buwalda.

[ Syns du Jon Fosse er litt tung? Han får solid konkurranse av Nobelprisvinner Olga Tokarczuk, som er nominert til samme høythengende pris som ham (+) ]

Steforeldre

Romanen følger Ludwig Smit, som jobber for det nederlandske oljeselskapet Shell. Som barn måtte han bytte fornavn, fordi både han og fosterfarens Otmars biologiske sønn het Dolf. Den andre Dolf var allerede et kjent vidunderbarn innen klassisk musikk, og fikk beholde kunstnernavnet.

Ludwig har likevel en fin oppvekst med stefar Otmar og de to bonussøsknene, som blir kjørt hardt som klassiske musikere. De skal bli enere. Ludwig slipper.

– Otmar er en god far, også for stesønnen. Akkurat den biten er selvbiografisk. Jeg ble oppdratt av mor og stefar, som begge tok seg godt av meg. Jeg lærte at blodsbånd ikke er det viktigste. Den onde stemoren i Askepott, særlig hun i Disney-versjonen, har ødelagt mye for mange, sier Buwalda.

[ Dødsstraff skal skremme folk. Men det funker ikke (+) ]

Født sånn? Blitt sånn?

På oppdrag for Shell, blir Ludwig sendt til Sibir, til den iskalde halvøya Sakhalin. Der regjerer den mektige direktør Johan Tromp. Kan han være Ludwigs biologiske far, som Ludwig har lett etter hele livet? Ting tyder på det.

Tromp er en maktglad type, villig til å strekke de reglene som må strekkes for å oppnå det han ønsker, det være seg profesjonelt eller privat. Da en frilansjournalist Ludwig kjenner fra studietida går inn for å avsløre forbrytelser hun mener Tromp står ansvarlig for, tvinges Ludwig til å forholde seg enda mer aktivt til direktøren.

– Ludwig og Johan Tromp er veldig ulike. Ludwig er fomlete og usikker, en fyr som ikke fikser verden. Tromp brautende og sikker, et suksessrikt alfaindivid. Det handler ikke bare om oppvekst og miljø, men også om noe dypere, en personlighet som ikke er påført dem utenfra. Hvor kommer den fra, lurer jeg på. Vi undrer oss vel over sånt, alle sammen. Ta Vladimir Putin, for eksempel, eller Donald Trump da han var fremst i alles bevissthet. Hvordan ble de som de er, hvorfor tenker og gjør de som de gjør? Fascinerende spørsmål, uten at jeg har klare svar, sier Buwalda.

[ Er det innafor å innrømme erotiske drømmer om Putin, lurer dette stjerneskuddet på (+) ]

Arbeidspress

Han skriver imidlertid videre om Ludwig, Tromp, og folka rundt dem. «Otmars sønner» starter på kapittel 111, og teller nedover mot kapittel 75. To bind gjenstår.

– Jeg ville legge press på meg. Jeg trenger en del press for å få jobba skikkelig. Før min første roman, fikk jeg et stort forskudd fra forlaget. Da måtte jeg levere, for jeg hadde allerede sagt opp jobben som journalist, sier han.

[ Glem Keanu Reeves i skinnfrakk. Lauren Groffs «Matrix» feirer kvinnelist og praktisk arbeid (+) ]

Dreper stor elskling

Planen var egentlig å levere en bok i året tre år på rad. Men «Otmars sønner» tok mer tid enn planlagt.

– Jeg skrev først 600 sider, som skulle bli de to første bøkene. Men etter å ha redigert og skrevet om og pussa og ordna de 300 første sidene, kunne jeg ikke lenger bruke de 300 sidene jeg hadde spart. Jeg prøvde, på alle mulige måter, å få det til å passe inn. Men nå innser jeg at det ikke går. Ludwig og gjengen har valgt andre og nye veier. Det føles vondt å kaste så mye. Brutalt. Det heter jo «kill your darlings» i min bransje. Men «elsklingen» man vanligvis dreper, er normalt en setning, muligens et avsnitt. Ikke en hel roman, sier Peter Buwalda, forfatteren av «Bonita Avenue» og «Otmars sønner».

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen