Bøker

Jazzdivaen raser mot publikum. Og faller død om

En middels dyktig journalist og ihuga hurtigmatelsker roter seg inn i ett mordmysterium, så ett til. Det irriterer nederlandske krimlesere mer enn Randi Fuglehaug forventet.

– Jeg ville skrive fram en kvinne som jeg tror mange kan kjenne seg igjen i. Basert på tilbakemeldingene fra norske, svenske og danske lesere, virker det som det funka. Nederlenderne, derimot, ble visst mest irriterte, sier Randi Fuglehaug til Dagsavisen.

Hennes andre bok i det som etter planen skal bli en krimtrilogi med journalisten Agnes Tveit i hovedrollen, er ute nå. Den heter «Tonedød», og har handling fra musikkfestivalen Vossa Jazz, som finner sted i påska.

Smelta ost

Første bok i serien, «Fallesjuke», var Randi Fuglehaugs debut som krimforfatter. Den kom i 2020, og fikk Maurits Hansen-prisen «Nytt blod» for beste krimdebut. Handlingen er lagt til Ekstremsportveko på Voss.

Randi Fuglehaugs andre krimroman med journalist Agnes Tveit i hovedrollen, heter Tonedød, og har handling lagt til Vossa Jazz.

Hovedpersonen i begge bøkene, Agnes Tveit, er journalist. Hun har fartstid fra VG, og flytta nylig tilbake til hjembygda Voss. Idet «Tonedød» starter, er hun frilanser, og jobber med en biografi over den berømte jazzsaksofonisten Marta Tverberg, som også er fra Voss.

– Agnes er kanskje ingen eksepsjonelt god journalist. Ikke minst skorter det en hel del på forståelsen for pressens etiske spilleregler. Men hun er flink med folk. Og veldig glad i smelta ost, sier Fuglehaug.

Irriterende og ego

Skandinaviske anmeldere og bokbloggere hadde sansen for Agnes. Ikke minst hennes kjærlighet til usunn hurtigmat. I Nederland, derimot …

– Da boka ble utgitt i Nederland, var det flere som ga uttrykk for at de syntes hun er mest irriterende. «Agnes gjør så mye dumt», skrev folk der, «hun er fryktelig egoistisk». Jeg har ikke belegg nok til å generalisere for hardt om kulturforskjeller mellom landene, men ble litt overrasket. Jeg trodde nederlenderne var omtrent som nordmenn. Det blir interessant å se hva tyske og franske lesere tenker. Det er mulig folk tenker annerledes om hva kvinner «får lov til» også der, sier Fuglehaug.

Anerkjent på Voss

«Fallesjuke» er med andre ord solgt til Tyskland, Frankrike, Nederland og de skandinaviske landene allerede. Men for forfatteren var anerkjennelsen på Voss viktigst. Selv om hun flyttet hjemmefra som 19-åring, og ikke har bodd på Voss på 22 år.

– Da jeg skrev «Fallesjuke», var jeg helt nybegynner. Jeg turte ikke å spørre ekstremsportmiljøet på Voss som del av researchen, for eksempel, fordi jeg var redd for hva folk kom til å tenke og si. Det er noe med hjembygda. Men «Fallesjuke» ble heldigvis fantastisk godt mottatt på Voss. «Du må skrive om oss i neste bok!» sa sjefen for Vossa Jazz, helt uoppfordra. Da var jeg allerede i gang med «Tonedød». Så til den har jazzmiljøet på Voss vært primærkilden min. Men ingen i boka er basert på ekte personer. Jeg bruker vossanavn, men sjekker alltid at det ikke finnes nålevende personer med de navnene, sier Fuglehaug.

Ikke anerkjent på Voss

«Tonedød» starter med at jazzsaksofonisten Marta Tveberg er midt i framføringen av sitt eget bestillingsverk til Vossa Jazz. Hun er 67 år, med en lang, suksessrik utenlandskarriere bak seg. Men til festivalen i hjembygda ble hun invitert først da den gamle festivalsjefen døde, og en ung overtok. På scenen, underveis i det som skulle vært hennes triumf og revansj, er Marta ukonsentrert og opprørt fordi hun nettopp overhørte noen rakke ned på henne da de trodde hun ikke hørte. Hun er for gammel, mener kritikerne, og har trynet fullt av Botox.

Marta er egentlig vant til den typen kritikk. Vant med at «diva» ikke er et kompliment. Likevel har hun bestemt seg for å si ifra. Fra scenen, midt under sin egen konsert, holder hun en tale der hun tar et sviende oppgjør med folk generelt og jazzmiljøet spesielt. Få minutter etter, faller hun død om på scenen.

– Marta Tveberg er berømt over hele verden, men på Voss har hun aldri blitt ordentlig anerkjent. Selv om ektemannen hennes, islandske Hauki, bor i bygda og driver et byggefirma, sier forfatteren.

Dolly og Ghita

Forholdet mellom Marta og Hauki er litt inspirert av Dolly Parton og hennes ektemann, som aldri opptrer offentlig, forteller hun videre. Marta Tveberg er dessuten inspirert av skuespilleren Ghita Nørby, som fikk sin posisjon som dansk nasjonalikon utfordret etter et ublidt møte med en journalist.

– For noen år siden skulle Nørby gjøre et intervju, som gikk skeis helt fra starten av. Hun skjeller ut journalisten, og avbryter samtalen. Som gammel journalist selv, var det dels forferdelig å høre på, men også veldig fascinerende. Det er ikke uforståelig at stjernene kan bli dritlei journalister. Hvordan er det å være en eldre, veldig erfaren kvinne? Hvordan blir man møtt? spør Fuglehaug.

Jazz for unge

Det er et sentrale spørsmål også i Tonedød. Hvorfor kalles Marta Tveberg «diva» fordi hun stiller krav til omgivelsene? Hva om hun var mann, ville folk tydd til lignende merkelapper? Fins det i det hele tatt en slik merkelapp for menn?

Jeg skulle ønske vi var flinkere til å verdsette erfaring.

—  Randi Fuglehaug, forfatter

– Marta er en tøff dame med mange vanskelige relasjoner. For meg var det skikkelig forfriskende å skrive en karakter på 67 år. Jeg tror ikke jazzmiljøet er verre enn andre miljø. De er et speil på samfunnet. Da jeg begynte researchen, trodde jeg at jazz var en sjanger som i større grad verdsatte erfaring og pondus. Men ifølge folka jeg snakka med, går jazzen i takt med underholdningsbransjen for øvrig. Også der dyrker man ungdommen. Det er trist, synes jeg. Jeg skulle ønske vi var flinkere til å verdsette erfaring.

Født diva?

Ikke minst kvinners erfaring.

– Det er ingen tvil om at kvinner i rampelyset studeres med en mye sterkere lupe enn menn. Utseendefokuset er enormt. «Marta bruker sikkert gaffateip i nakken for å stramme opp halsen på bilder», vitser folk om henne bak hennes rygg. Det utseendefokuset, og den alderismen, er ikke noe jeg dikter opp, akkurat, sier Randi Fuglehaug.

65 eller 67 er ingen alder i dag.

—  Randi Fuglehaug, forfatter

Og dette med diva – er man født sånn, eller blitt sånn?

– Blir stjernene harde og sure fordi de blir dårlig behandla, eller blir de behandla dårlig fordi de var harde og sure fra før? Marta er kompromissløs, men hadde folk reagert like mye på det om hun var mann?

Interessante eldre

Sannsynligvis ikke, er det innforståtte svaret. Sakte, men sikkert, er imidlertid samfunnet i ferd med å venne seg til flere «usympatiske» kvinnelige hovedpersoner i bøker, serier og filmer retta mot et såkalt «allment», det vil si mannlig, publikum. Men stort sett bare om hun er ung og pen. Voksne kvinner er det langt færre av.

– Jeg er oppriktig interessert i å vite mer om folk som er eldre enn meg. Nye pensjonister, for eksempel, det er jo en kjempestor livsomveltning. 65 eller 67 er ingen alder i dag. Da har folk aktive liv, med mange interesser. Et friluftsliv, for eksempel, og kanskje sexliv, der det stadig dukker opp nye problemstillinger. Hva skjer med forholdet til barna, til barnebarna, til alt mulig? Jeg tror flere enn meg egentlig hadde vært interessert i å se flere filmer og serier om den aldersgruppa, sier Randi Fuglehaug.

Hun peker selv på paradokset med «Tonedød»:

– Sånn sett var det kanskje ikke så fint av meg å drepe Marta Tverberg i første kapittel. Men med Agnes Tveits hjelp blir i hvert fall morderen avslørt til slutt!

Randi Fuglehaug


Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen


Mer fra Dagsavisen