Kommentar

Flere som Bjørn

Bjørn Tomren vant Stjernekamp og jeg har funnet troen på menneskeheten igjen.

Bjørn Tomren fra Tomrefjord vant Stjernekamp forrige lørdag.

Jeg vet ikke om du har sett «Stjernekamp» eller ikke – det sangprogrammet på NRK med kjendiser som ikke egentlig er kjendiser – men uavhengig av det: hear me out.

Bjørn.

En sjenert jodler fra Tomrefjord kom, mot alle odds, til finalen forrige helg.

Uke etter uke dunka han ut c-kjendis etter c-kjendis. Ikke fordi han smilte stort og veiva med armene, eller opptrådte med sanger folk hadde hørt før. Her var det ikke flammekastere. Han sang til og med a cappella på den digre NRK-scenen. Og vi, samme publikummet som elsker bråkete underholdning og storslåtte kostymer i maskorama-stil, ble forelska.

Bjørn. Hele sendeperioden har folk bare kalt ham for det. Ikke med etternavn, som finalekonkurrenten Alexandra Rotan, som synger teknisk perfekt og har drevet med «branding» i hvert ledd – med strobelys og ballkjoler.

Vet du hvorfor?

Jo, vi kaller ham Bjørn fordi vi føler han er en av oss. Med sine ett-ords-stavelser til svar når programlederen har spurt hvordan det var å synge på direkten (Jo. Bra), sine risikofylte sangvalg (Whitney Houston, men på kassegitar - i FINALEN!) og fullstendig mangel på behov for oppmerksomhet og ros (han synes det er stas om flere kommer på konsert, men visste ikke hva Stjernekamp var da han meldte seg på). Men mest av alt så liker vi Bjørn Tomren fordi han er ekte.

Og ekte har blitt en mangelvare i vårt samfunn.

Ikke bare på TV.

Vi lever i en verden hvor folk finner kjærligheten på en app, slår opp og laster ned samme appen igjen. Vi sitter på telefonene våre på bussen, i våre egen verden, og når en fremmed hilser på oss på gata, antar vi at de er litt ko-ko.

Unge mennesker melder seg på Paradise Hotel og Farmen fordi de vil bli kjendis, og noen av Norges fremste psykologer snakker om «markedsverdien» til mennesker som er ute etter å finne kjærligheten. Og nå venter vi fader meg på at Facebook skal utvikle et virtuelt univers – så vi skal slippe å gå ut av døra for å møte hverandre overhodet. Avataren din kan gjøre det for deg.

Stopp toget, jeg vil faen meg av.

Vi snakker jo om det å være ekte, og vi prøver oss på det. Men til og med da, gjøres det et poeng ut av det. Som når folk tar en pause fra Instagram ved å skrive en lang tekst om hvorfor de må ta en pause fra Instagram. Eller influensere, som skal vise at de også sliter, men fortsatt må posere og få likes for å gjøre det.

Vi er rett og slett så ribbet for ekthet at da Bjørn sto der med den rufsete sveisen sin og gitaren, så mista vi det. Verdens minst kommersielle fyr, vant søren meg verdens mest kommersielle TV-program.

Det norske folk valgte det ekte framfor det perfekte. For en gangs skyld. Sånt gir meg trua.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen