Per Petterson i eksil, entusiasme og begeistring

BOK

Per Petterson

«Mitt Abruzzo: Journal 29/1-18/7 2021»

Oktober

I «Mitt Abruzzo Journal 29/1-18/7» handler det om forfatteren selv, hans helse, hans familie, minner og erindringer, bøker og skrivetørke, i pandemiens andre år. Boka kan med en viss rett karakteriseres som en utvidet tilstandsrapport, med et vennlig nikk til den avdøde forfatterkollegaen Natalia Ginzburg (1916-1991) og hennes nydelige lille novelle «Vinter i Abruzzo». Den kom i norsk oversettelse i år, i boka «De små dyder», og forteller om en periode familien var i eksil i det fjerne Abruzzo, under fascismens år i Italia.

Per Pettersons sitter i pandemi-eksil på småbruket i Høland. Det er grytidlig morgen og 15 kuldegrader i bokas åpning. Han ser ut på grusveien og lindetrærne og tenker at 28 år på landet har endret ham. Der han før ville løpt for livet i møte med utfordringene på en gård med dyr, tar han nå uten nøling et basketak med den svære sauebukken. Ikke bare idyll på landet, heller ikke i forfatterlivet. Et manus ligger til tørk i skuffen, og en roman skal oversettes til engelsk. Det gjelder romanen «Menn i min situasjon» fra 2018. Oversettelsen krever korrektur. Petterson står som alltid opp i otta for å ha to timer til lesing, og deretter ned i skrivestua. Gruer seg gjør han selvfølgelig, det gjør han ofte, korrektur er ikke morsomt, i alle fall ikke denne. Manuset som ligger i ro har den foreløpige tittelen «Nattsvømmere», og enhver leser av Per Pettersons romaner kan bare håpe at det en dag blir hentet opp i dagen.

[ Per Pettersons hyllest til de fortapte mannssjelene (+) ]

Det er en fornøyelse å lese Per Petterson. Og særlig dette personlige dokumentet på drøye 400 sider. Tidvis oppleves det som å sitte ved den andre enden av bordet og høre forfatteren prate entusiastisk. Om sine yndlingsforfattere for eksempel. De er mange. Han begynner stadig på nye bøker, men leser dem ofte ikke ut. Akkurat nå har han bestemt seg for å lese «Kosakkene» av Leo Tolstoj. Til siste side. Den er bedre enn han trodde. Amerikanerne dukker opp, alltid, både Ernest Hemingway og Raymond Carver og den nydelige 80 åringen Vivian Gornick. Og de irske naturligvis, levende og døde. Musikken har stor plass i Per Pettersons liv, det har også fotballen og vennene. Gamle og nye. Og familien, barn og barnebarn. Og den døde moren som er til stede gjennom hele teksten, den danske moren, skarp og viljesterk.

Det hele veves sammen med dagens praktiske gjøremål, en tann eller en bilmotor trenger overhaling, veien må ryddes for snø, invitasjoner og telefoner skal besvares, kona Pia som omtales med stor kjærlighet trenger hjelp i fjøset. Det er hun som er bonden, men forfatteren har vært en god lærling.

[ Paul Auster er en formidler av første klasse (+) ]

En av de store overraskelsene i høstens bok er Per Pettersons omtale av «Scandinavian Star» og hans og familiens egen tragedie. Den har han tidligere aldri skrevet om. Han mistet sine foreldre, en yngre bror og den 7 år gamle datteren til broren Odd, (død 7 år tidligere) i båtbrannen. Det er i forbindelse med en invitasjon til å delta i en samtale under Sigrid Undset dagene på Lillehammer, med danske Asta Olivia Nordenhof at Per Petterson skriver om tragedien. I Nordenhofs roman roman «Penger på lomma» har bilferja «Scandinavian star» en hovedrolle. I nøkterne ord henter han fram situasjoner og minner fra de første timene og den senere begravelsen. Det gjør sterkt inntrykk. Noen år før båtbrannen mistet han broren Odd, som ikke hadde fylt 30 år da han døde. Av en familie på seks var det i 1990, etter båtbrannen, bare to igjen, han selv og broren Steen.

Per Petterson gir fine glimt inn i egen skriveprosess. Her er mye humor og ironisering. Og han tilbakeviser med lett irritasjon alle forsøk på å stemple det han skriver som «selvbiografisk». I likhet med mange andre forfattere bruker han egne erfaringer og opplevelser, de kan være utgangspunkt for noe som alltid tar en annen vei, en annen retning. Lett å skrive er det ikke. Noen ganger er det stopp.

Kanskje kan det bli i overkant mange oppramsinger av venner og sammenkomster og helsebekymringer, men nettopp formen som er valgt synes å være skreddersydd for Per Petterson og hans inviterende og ledige stil. Det er entusiasmen og begeistringen for mennesker og bøker som styrer «Journalen» og lesegleden. Og bursdag blir det. Helt til slutt blir det feiring i det danske sommerhuset den 18. juli.

Mer Per Petterson skal det bli. Alf van der Hagen er i gang med nok en «samtalebok», denne gangen med Per Petterson i hovedrollen. Han forteller selv i høstens bok at han grugleder seg. Mens vi andre helt sikkert kan glede oss.

[ Forfatteren vil fortelle venninnas sterke historie i en roman. Venninna sier ja, men hater resultatet (+) ]