Høsten 1940. Inger-Johanne Bertelsen arbeider som selger i Kaupangs Bokhandel i Oslo. Det langt færre vet, er at hun også er aktiv i motstandsbevegelsen, som del av den strengt hemmelige etterretningsorganisasjonen kalt XU-gruppa.
Ektemannen, løytnant Rolf Bertelsen, tjenestegjør ved Norsk Hærarkiv. Han smugler dokumenter ut av de militære arkivene der.
Kurer med pistol
Inger-Johanne er kurer, og frakter mange av dokumentene videre. Hun fungerer også som «postdame» når motstandsmenn trenger å sende pakker, brev og annet materiale seg imellom.
Innenfor baderommet har hun et hemmelig mørkerom. Der fotograferer og framkaller Inger-Johanne Bertelsen kartoteket over nazister XU-gruppa har fått tak i, over på mikrofilm.
På mørkerommet oppbevarer hun en håndgranat og en pistol. Hun er beredt til å forsvare seg om det trengs. Men hun går også med giftpille på kroppen, i tilfelle arrest. Ikke hør, ikke se, ikke snakk, ikke spør, er mantraet. Inger-Johanne Bertelsen vet at hun vet for mye likevel.
Les også: – Nordmennene ville virkelig bli kvitt samene. Svenskene virket nesten hyggelige i sammenligning (D+)
Våpen
Bertelsen er en av de mange kvinnene Mari Jonassen skriver om i «Norske kvinner i krig». Det er et nytt standardverk om alle måtene norske kvinner deltok på i den andre verdenskrigen.
Les også: Forlaget trekker ungdomsbok fordi den bruker Marte Michelet som kilde
Boka er nå nominert til den høythengende Kritikerprisen i klassen for sakprosa.
– Den første tingen som overraska meg da jeg arbeidet med dette stoffet, var hvor mange kvinner som bar våpen og faktisk fikk våpentrening. Mange var i situasjoner der de potensielt kunne kommet til å måtte bruke våpenet, sier Jonassen.
Som Inger-Johanne Bertelsen. Eller Wenche Reed, som avlyttet det nazifiserte Statspolitiets linjer for norsk etterretning. Alltid bak låst dør, med en ladd pistol ved sin side.
Teksten fortsetter under bildet
Wenche Reed viser etter krigen hvordan hun avlyttet nazistene. Foto: Hjemmefrontmuseet
– Kvinnene i Milorg fikk også skytetrening, med plan om å bruke den om situasjonen tilspisset seg, forteller Jonassen til Dagsavisen.
Les også: – Vi ante ikke at jødenes verdier ble sluset inn i statskassa (D+)
Tortur
Den andre punktet som overrasket henne, var hvor mange kvinner som ble utsatt for tortur:
– Det var færre kvinner som ble utsatt for dette enn menn, siden det var færre kvinner totalt i motstandsbevegelsen. Men den torturen de ble utsatt for, var like hard som den mennene gjennomgikk. Vanntortur, skruestikker, opphenging, slag. Det overraska meg at så mange kvinner, etter krigen var over, rapporterte om så sterke metoder, sier Jonassen.
Les også: Nå er det vår!
Utfordra på radio
Hun har jobba med «Norske kvinner i krig» i fire år. Ideen, eller kanskje heller utfordringen, fikk hun på direktesendt radio, da den tidligere direktøren ved Norges Hjemmefrontmuseum, Arnfinn Moland, foreslo at hun ville være den rette til å skrive standardverket om kvinnene i andre verdenskrig. Hun takka for tilliten, og bordet fanga.
– Ambisjonen har vært å favne alt. Alle måter norske kvinner ytte motstand på under krigen, ved utefronten og i Norge. Motstanden starter ved invasjonen, og varer helt fram til avslutningskampene og prosessen fram mot freden. Innimellom skildrer jeg alle motstandsgrenene kvinner gikk inn.
Les også: Amanda Gorman hadde talefeil. Likevel trollbinder hun verden med dikt på TV
Kvinner overalt
Det vil si alle.
– Det var kvinner i hemmelig etterretning og i Milorg, de var aktive i holdningskampanjen, som flukt-loser, og mye mer. Det har vært viktig for meg å sette kvinnene inn i en total kontekst, vise at de var med hele veien. Helt fra angrepet på Blücher, der to kvinner ble drept, til forhandlingene rundt kapitulasjonen og freden. Boka skal vise hele spennvidden. Kvinner ytte motstand på alle fronter, sier Mari Jonassen.
Teksten fortsetter under bildet av Mari Jonassen.
Foto: Tine Poppe/Aschehoug
Skyggehæren
Hadde alle motstandskvinnene forholdt seg passive, ville rundt ti prosent av motstandsarbeidet falt bort, har forskere regnet seg fram til.
– Mennene utførte de største, mest berømte heltedådene. Men kvinnene var med i det vi kaller skyggehæren. Bak enhver synlig krigshelt står en stor hær mennesker som bidrar med mindre synlige, men like viktige oppgaver. Uten dem hadde ikke heltedådene kunnet la seg gjennomføre.
– Ting som å stille leiligheter til disposisjon for flyktninger. Skaffe til veie og tilberede mat, noe som er vanskelig nok i krig. Pleie og gjemme sårede. Være kurer med informasjon på kroppen, noe som var livsfarlig om man ble tatt. Innhente og videreformidle informasjon.
Les også: President Bidens sønn, Hunter, forteller nå om livet som rusmisbruker
Noen av disse rollene kunne kvinner fylle nettopp fordi de var kvinner.
– En høygravid kvinne som går sakte rundt et festningsanlegg under utbygging, og inspiserer det i skjul, vekker mindre oppsikt enn en ung mann i samme ærend, sier Jonassen.
Les også: Nå kommer filmen om Mummitrollets skaper, Tove Jansson. Se terningkastet her
Forbigått
Etter krigen, hadde motstandskvinnene veldig ulike opplevelser. Noen oppnådde heder og ære, ble feira og fikk medaljer. Andre ble forbigått og glemt.
– Milorg-leder Eva Jørgensen er et godt eksempel. Hun tok over ledelsen av Milorg på Hedmarken da denne var i ferd med å forvitre, og bygde den opp til en styrke på 1200 mann. Da freden kom, vendte den tidligere ledelsen – mennene som hadde stukket til Sverige – hjem igjen. Da kongen inviterte til parade 9. juni 1945, fikk Eva Jørgensen beskjed om at hun ikke fikk delta, fordi hun var kvinne.
Teksten fortsetter under bildet
Eva Jørgensen sammen med Milorg-kollegaer på Hamar 17. mai 1945. På paraden i Oslo tre uker senere fikk hun ikke delta. Foto: Hjemmefrontmuseet
Likestilling på vent
Eva Jørgen var skuffa, sint og lei. Særlig da hun oppdaga at andre kvinner marsjerte opp Slottsbakken og mottok kongens hyllest. De hadde kjempa på norsk side, men med base i andre land, som Sverige og Storbritannia.
– I Norge hadde vi hatt fem år med tyskoperert styre. Nazistene var veldig kjønnskonservative, så mens de styrte, sto utviklingen stille her. Samtidig gikk likestillinga framover i for eksempel Storbritannia, der kvinner måtte inn i industrien for å overta menns arbeid mens mennene ble sendt i krigen.
Kvinner tiet
Mange kvinner fortalte aldri om krigsopplevelsene sine.
– Det var en forventning om at man skulle riste av seg det man hadde vært med på, og gå rett til kjøkkenbenken, som kone og mor. Mange opplevde det som en enorm nedtur, sier Jonassen.
Ett eksempel på kvinner som tiet, er Sigrid Wiborg Andersen. Hun var sentral i Milorg-avdelingen i Drammens-området. Hennes ektemann Finn, som også var Milorg-mann, ble skutt. Etter det ble Sigrid sambandssjef i Milorg, blant annet med ansvar for å bygge opp en egen kureravdeling – som besto av bare kvinner – i Milorg-gruppen hun tilhørte.
Saken fortsetter under bildet.
ID-kortet til Sigrid Wiborg Andersen. Foto: Privat
Skoselger – og kurer
Parallelt med dette jobba Sigrid Wiborg Andersen i skobutikken Normal i Drammen.
– Hun fortalte ingenting. Det er mulig at sønnen hennes visste noe, men han sa det ikke videre. Da han døde, og Sigrids nevøer og nieser skulle tømme boet, fant de alt hun hadde gjemt bort av krigsdokumenter, diplomer og deltakermedaljer – til og med håndvåpen – i en safe. Ingen av slektningene ante at tante Sigrid hadde vært så engasjert i motstandsarbeid, sier Mari Jonassen.
Om hun tildeles Kritikerprisen i klassen for sakprosa for «Norske kvinner i krig», kunngjøres 4. mars.
