– Det er et jævla nasjonalepos jeg skriver her, sa Jon Michelet.
Og det var jo ganske tøft sagt av en aldrende forfatter som – for å være ærlig – var på bunnen av sin karriere. Det var en grå og hustrig oktoberdag i 2012. Fotografen og jeg satt i den kråkeslott-aktige slektsboligen til Jon Michelet på Larkollen utenfor Moss. Kjøkken, oppholdsrom og skrivestue gikk over i hverandre. På alle tilgjengelige flater lå det stabler med bøker – oppslagsverk, biografier, romaner – eller hauger med dokumenter om skipsfart, krig og den norske handelsflåten 1940–45. Jeg hadde selv bidratt til rotet ved å ta med et bilde av bestefaren min, kaptein Peder Kristian Pedersen, sammen med utkast til en avissak jeg hadde skrevet om historien til Peder, som hadde seilt i livsfarlig tankfart under hele krigen, og om hvordan det var å ha en krigsseiler i familien.
Dette ble det første av en rekke etter hvert årvisse intervjuer med Jon Michelet, der han hver gang hadde nye historier å fortelle om de norske sjøfolkene under krigen, nye avsløringer vevet inn i fortellingen om Michelets romanhelt Halvor Skramstad. Serien «En sjøens helt» este ut, til slutt til seks bøker – den definitivt siste kommer neste uke – og på veien ble det en boksuksess Michelet og Norge ikke har sett maken til. Det ble en bokserie som forandret norsk historie og som forandret livet til Michelet.
Les også: «I tilfelle jeg går ned»
Men ingenting tydet egentlig på det her vi satt et par uker før utgivelsen av «En sjøens helt. Skogsmatrosen» og snakket om hvorfor krigsseilerne var blitt glemt, og hvorfor ingen andre norske forfattere hadde skrevet om krigsseilerne. Fortellingene jeg hadde fått høre om min bestefar, som døde sju år før jeg ble født, var så dramatiske, mørke, komplekse og galgenhumoristiske at det var et opplagt litterært potensiale hvis noen kunne fortelle lignende historier.
Så da Forlaget Oktober presenterte sin høstliste i forlagslokalene høsten 2012, gikk jeg bort til Jon Michelet og presenterte meg. Jeg sa jeg syntes det var interessant at han nå skulle skrive om krigsseilerne, siden bestefaren min hadde seilt under hele krigen, så jeg lurte på om vi kunne møtes og gjøre en ordentlig sak om dette. Det var Michelet helt med på. Han var ikke akkurat blant forlagets hovedsatsinger den høsten, der han satt litt sånn parkert i et hjørne, sammen med sin gamle venstreside-svirebror Edvard Hoem. Begge hadde nye bøker ute denne høsten. De satt som to sjuende fedre i huset mens unge lovende forfattere presenterte friske nye bøker (siden har Michelet og Hoems bokserier solgt over en million bøker og gjort at Oktober i flere år var Norges største forlag på skjønnlitteratur).
Jon Michelet foran blodbøken hjemme på Larkollen. FOTO: MIMSY MØLLER
Michelet var jo stor på 80-tallet, men de siste par bøkene hans hadde solgt omtrent ingenting. «Snøfonnenes geograf. Sju fortellinger og et dikt av min mor» (2009) ble ingen suksess. Han hadde også gitt ut to dokumentarbøker om krigsseilerne som heller ikke hadde vakt særlig interesse. Nå skulle han gi ut en 800 siders roman om krigsseilerne, og truet med å følge den opp med enda en? Det hørtes ut som et forlags verste mareritt. Jeg kommer fra en kystby og kjenner jo mange som har krigsseilere i familien, og endelig kom det en kjent forfatter og tok dette stoffet på alvor. Jeg tenkte at dette kunne være godt stoff, og at det var en bok som kunne treffe en del folk og bli en potensiell julegave til mann femti pluss, for eksempel.
Og her satt Jon Michelet hjemme i kaoset sitt, omgitt av antilopehoder og andre suvenirer fra et begivenhetsrikt liv. Han viste meg hvordan han skrev krigsseilerbok – i den innerste delen av rommet sto det en gammel treskeverk-pc med diskettstasjon. Den var ikke koblet til internett. Han sa det var fordi han var redd for virus, men jeg tror det var like mye at han var redd for distraksjoner. På årgangs-pc-en hamret han inn kapittel for kapittel, som han tok med på diskett over til en litt nyere pc i den andre delen av stua. Her gjorde han research og sendte det stadig voksende manuset sitt til sin hardt plagede forlagsredaktør.
Michelet hadde det litt skjøre preget til folk som har vært gjennom sykdom og hard behandling og kommet ut på den andre siden, blek men fattet. Men han hadde en energi i kroppen og en glød i blikket når han snakket om sitt storslåtte romanprosjekt om en naiv norsk sjømanns reise gjennom krigen. Han måtte utvide til to bind, sa han, for å få med den skammelige historien om hvordan krigsseilerne var blitt møtt hjemme i Norge etter krigen. Om kampen om Nortraships hemmelige fond, om hvordan krigsseilerne var blitt sviktet og led av posttraumatisk stress.
Les også: Den siste krigsseileren
Dette interesserte meg, dette var en sentral del av historiene om min bestefar, så jeg noterte i margen, og sa til Michelet, at dette må vi snakke mer om neste år, når du har fullført romanen. Etter at intervjuet sto på trykk sammen med saken om bestefar Peder, merket jeg at vi var inne på noe her. Responsen var usedvanlig sterk både på saken og boka. Så det tok bare noen uker før jeg igjen ringte Michelet, etter å ha fulgt «Skogsmatrosen» på salgslistene. «Michelet er julas bestselger» var tittelen på saken jeg skrev 1. desember. «Dette er helt eventyrlig. Jeg har aldri opplevd noe lignende», strålte Michelet. «Skogsmatrosen» gikk mot 50.000 solgte, førsteopplaget på 5.000 – som både Michelet og forlaget trodde var altfor mye – ble revet bort på noen få dager. «Jeg undervurderte potensialet i boka», innrømmet forlagssjef Geir Berdal da.
Og så begynte Michelets prosjekt å skyte fart på virkelig interessante måter. Etter utgivelsen av «Skogsmatrosen» begynte Michelet å reise rundt på bokbad og andre arrangementer, ofte i regi av historiske foreninger og sjømannsforbund. Han møtte krigsseilere og etterlatte som betrodde Michelet livshistorier, dagbøker, seilingslister og mye annet stoff. Hver gang jeg skrev om Michelet og krigsseilerne fikk jeg henvendelser fra folk som ville komme i kontakt med Michelet. Jeg videreformidlet, han takket hver gang.
«Skogsmatrosen», første bok i romanserien om krigsseilerne.
Romanprosjektet hans begynte å anta form av nasjonal historieskriving. Et halvt års tid etter ringte jeg ham igjen, uka før 8. mai 2013, da Michelet var invitert til å holde den offisielle talen på frigjøringsdagen ved det nasjonale Krigsseilermonumentet over de 4.000 norske sjøfolkene som døde under krigen. Michelet benyttet denne anledningen, slik han også benyttet lignende sjanser senere, til mild refs og bestemt oppfordring. Denne gangen minnet han om de utenlandske sjøfolkene som seilte på norske skip under krigen, at også de måtte få sitt minnesmerke og sin historie. «Jeg er ingen historiker. Her trengs mer kunnskap» understreket han.
Han fortalte videre at han hadde satt av en andel av millioninntektene til et fond han kalte Polarstjernefondet («Jon Michelet-fondet hørtes dumt ut»). Det skulle støtte prosjekter som samlet inn historiene til norske krigsveteraner .August høsten 2013 var Michelet invitert til avduking av minnesmerke og treff for 80 gjenlevende krigsseilere i Risør. Der kom daværende forsvarsminister Anne Grete Strøm Erichsen og fremla en offisiell beklagelse fra den norske stat for behandlingen krigsseilerne var blitt utsatt for etter krigen. 68 år tok det før krigsseilerne fikk sin beklagelse. Hadde dette skjedd uten Jon Michelets romanverk? Jeg tror ikke det.
«Michelet vinner jula igjen» skrev jeg i desember 2013, da første og andre bind hadde nådd et samlet opplag på 150.000. «Nå annonserer han to nye bind i sin suksesserie om krigsseilerne», kunne jeg også melde:
«– Jeg hviler ikke på laurbærene. Virkelig ikke. Jeg føler uro og rastløshet foran bind tre, forteller Jon Michelet.
Hjemme hos Michelet på Larkollen står store deler av bind tre arkivert i svære ringpermer.
– Jeg har et utkast klart og masse notater. Nå skal jeg bruke jula til å rydde opp i alt kaos. Det er tusen ting som må sjekkes. Så skal jeg begynne på gjennomskrivingen»
I slutten av juni 2014 sto telleren på 300.000 solgte bøker, da saken «Gullgutten er klar for bokhøsten» sto på trykk. «En sjøens helt. Gullgutten» var bind tre av serien, som enda en gang ble utvidet.
– Dette stoffet har kommet til meg med en voldsom kraft. At verket blir større enn jeg først hadde tenkt går bra så lenge leserne er med», fortalte Michelet da.
Les også: Krigsseilerne som kom i fengsel
Nå hadde også Stiftelsen Arkivet i Kristiansand, krigshistorisk senter for Agder, opprettet et register over kinesiske sjøfolk som døde i norsk tjeneste under krigen, med en offisiell minneprotokoll. Og stiftelsen var i gang med å lage og gjøre tilgjengelig et komplett register over norske krigsseilere.
For hver gang jeg snakket med Michelet, este romanserien ut. Det skulle bli to bind. Nå kommer det et tredje bind. Jeg må ha inn et bind til om selve krigsseilingene før jeg kommer til Nortraship-oppgjøret. Det er skyggeområder i historien om andre verdenskrig som må løftes fram. Landingen i Normandie var så interessant at det krever et eget bind.
– Kan du love at du stopper etter bind fem?
– Ja, svarte han.
– Nå er jeg i gang med det sjette bindet. Det blir det siste, sa han i juni 2015.
Da hadde vi igjen tatt turen til Larkollen, snaut tre år og 500.000 solgte bøker siden sist. Nå satt vi i hagen til Michelet og drakk kaffe. Michelet hadde nettopp levert bind fire og armene hans var bandasjert. Han hadde fått senebetennelse, noe jeg også hadde vært litt plaget med – det er mye skriving og lite hviling i Dagsavisen. Michelet påpekte at hver roman var på cirka en million tegn, dermed hadde han skrevet rundt fem millioner tegn siden sist jeg var her, og bare den rene tastingen er et betydelig fysisk arbeid. Så vi diskuterte forskjellige behandlingsformer, jeg insisterte på at Michelet måtte skaffe seg underarmsstøtte til skrivepulten sin før han satte i gang med bind fem (armstøttene hadde hjulpet for meg, nemlig, og nå går det ganske bra, takk som spør).
I intervjuet refset han igjen den offisielle historieskrivingen om krigsseilerne for hull og mangler som han måtte ta på seg å tette. Enda en gang var det stoff han hadde kommet over på sine reiser og møter med krigsseilere, denne gangen om rederes svartelister og interne domstoler med jernjustis for bagatellmessige overtredelser blant sjøfolkene.
Utgivelsen av bind fire høsten 2015, «Blodige strender», ledet opp til det som ble vårt siste og mest minneverdige møte. Stiftelsen Arkivet i Kristiansand er blitt senter for krigsseiler-historie, derfor ville Michelet lansere boka der, og så dra på en større lanseringsrunde langs Sørlandskysten. I min gamle hjemby Farsund var det lagt opp til møte med kommunens siste gjenlevende krigsseiler, Ole Michael Jensen (92), og jeg ble med. Etter sikkert et tresifret antall slike møter de siste par årene var Michelet likevel merkbart spent, han virket også andektig på en annen måte enn jeg hadde møtt ham før, idet han kom inn i stua til den høyreiste, spreke 92-åringen, med utsikt til Nordsjøen.
Jon Michelet møter krigsseiler Ole Jensen (92), hjemme i Jensens stue på Lista, oktober 2015. Ole Jensen lever i beste velgående og runder snart 95. Foto: Roy Storvik
[ Les også: - Det gikk kaldt nedover ryggen på meg da Ole begynte å fortelle (+) ]
Michelet hadde med seg et eksemplar av «Blodige strender» i gave, og Jensen hadde funnet fram memorabilia fra sine år i krigsfart: Seilingsbok, pass, medalje, bilder av gamle skipskamerater, og en gjenstand som Michelet fant spesiell interesse for: Lerretsposen som Jensen alltid hadde rundt halsen, den beskyttet viktige dokumenter i tilfelle han måtte hoppe til sjøs. Michelet tok opp lerretsposen, grep rundt den, strøk og gned på den, snudde den mellom hendene, løftet den opp mot ansiktet og luktet på den. Akkurat her var han så tett på historien at den ble levende, noe han kunne ta og føle og lukte på.
Det var også det materielle, de kroppslige erfaringene ved krigsseilerlivet, som Michelet ville få fram når han skrev. Derfor var det så viktig for ham å komme tett på det som hadde skjedd og de som hadde vært med. Det var bemerkelsesverdig å oppleve hvordan Jensen, stillfarent og beskjeden på egne vegne, fortalte om hendelser som var tett opp til det Michelet hadde beskrevet i «Blodige strender». Om nattfart langs en mørklagt USA-kyst, angrep fra hemmelige agenter, Jesus fra Brooklyn og kasjotten i Dundee. Dette bekreftet historier og teser som Michelet hadde satt fram og ville forfølge videre i verket sitt.
Etter møtet med Jensen var Michelet full av begeistring. På Sørlandsturneen reiste Michelet sammen med sin kone, de kjørte selv – «jeg har allerede bilen full av bøker og dokumenter, og enda er vi bare halvveis», strålte Michelet, med den faglige entusiastens glede over å komme over enda mer stoff selv om han for lengst hadde fått altfor mye. Vi tok en kopp kaffe på Rederiet hotell, som har tatt navnet fra Mosvold Rederi, som hadde reist bygget og holdt til i lokalene. Bestefaren min seilte for Mosvold Rederi både under og etter krigen. Far min min husker at han har vært med Peder opp på kontoret til reder Martin Mosvold. Og nå satt Jon Michelet og jeg rett under det gamle rederkontoret i restauranten hvor familien min feiret 75-årsdagen til far min et par år før, og jeg hadde gitt far min et eksemplar av «Skogsmatrosen» med signatur og hilsen fra Jon Michelet.
På kvelden var det bokbad i Farsund for fullsatt sal. På første rad satt Ole Jensen sammen med familien sin. Litt lenger bak satt jeg sammen med foreldrene mine. Det var en helt spesiell stemning av begivenhet, det var ikke som noe annet bokbad jeg har vært på. Blant de over 200 som var til stede hadde svært mange en krigsseiler i familien selv. Michelet var karakteristisk ydmyk, oppriktig glad og rørt over den voldsomme responsen han møtte fra folk i Farsund og ellers i landet, og fylt av respekt for Ole Jensen og de andre krigsseilerne, døde som levende. «Takk for at jeg fikk besøke deg i dag. For vi som var der ble det et magisk møte«, var det første Michelet sa fra scenen, henvendt til Ole Jensen. Etterpå signerte han bøker, hilste på Farsundsfolk og slo av en prat med far min. Turen til Farsund ble en sekssiders reportasje i Dagsavisen med tittelen «Den siste krigsseiler».
Under intervjuet på Rederiet hadde jeg fisket litt hos Michelet rundt ryktene om en planlagt TV-serie basert på «En sjøens helt». Han bekreftet at noe var på gang og at det forelå et manusutkast – «det er gode folk. det er alt jeg kan si». Tilbake på kontoret glemte jeg å følge det opp, til en mye større avis en stund etter kunne presentere nyheten «Jon Michelets krigsseilersaga blir TV-serie» (serien er fortsatt under utvikling, av Filmkameratene i samarbeid med NRK).
En grunn til at TV-serietipset gikk i glemmeboka kan være at jeg nå hadde skrevet så mye om Jon Michelet og den endeløse romanserien hans at jeg var blitt litt lei. Og her kommer en avsløring, i åpenhetens navn:
Jeg er ikke egentlig spesielt interessert i krigen. Jeg var personlig interessert i historien om kaptein Peder, fordi han var bestefaren min og jeg aldri fikk møtt ham, og jeg var journalistisk interesse i Michelets romanverk, fordi det var et så uvanlig litterært prosjekt om et åpenbart underdekket tema. Men jeg var ikke egentlig interessert i konvoydetaljer, skipsforflytninger, og detaljert leksikalsk informasjon om krigshendelser. Jeg ville at Michelet skulle komme til slutten, for det var så mange spørsmål jeg hadde igjen, om hva som skjedde når Peder og krigsseilerne kom hjem til sine familier og hjemsteder.
Kaptein Peder Pedersen, bilde tatt ca 1942. Foto: Privat
Særlig var jeg nysgjerrig på om Michelet ville ta opp de enorme pengestrømmene som gikk gjennom Nortraship, det statlige rederiet som ble opprettet ved krigsutbruddet for å kontrollere den norske handelsflåten. Gjennom krigen gikk handelsflåten i fraktfart for de allierte, som betalte godt for den innleide tonnasjen. Etter krigen fikk norske redere utbetalt nærmere tre milliarder kroner fra Nortraship. I mange år sto det en hard kamp om Nortraships Sjømannsfond, som til sammenligning var mikroskopisk, selv om det var mye penger for sjøfolkene: Det inneholdt drøyt 40 millioner kroner i innbetalt risikotillegg og andre avgifter fra de allierte, som resultat av en hemmeligholdt avtale mellom Nortraship og Storbritannia i 1940.
Men hva med alle pengene som Mosvold og alle rederne skuffet inn under krigen? Hvor ble alt dette av? Krigsfarten skapte enorme verdier for de norske rederne, som raskt bygde seg opp igjen etter krigen, mens krigsseilerne ble tilsidesatt og mistenkeliggjort. Mosvold-rederiet bygde et konsern som eide og drev industri og handel både nasjonalt og internasjonalt. Etter fusjoner og allianser eier Mosvolds etterkommere bokstavelig talt halve Farsund. Mosvolds etterkommere har nå fått godkjent et mye mislikt utbyggingsprosjekt på Farøy, der min bestemor bodde under krigen, i stor økonomisk usikkerhet med to barn, mens min bestefar seilte inn penger for Mosvold.
Alt dette ville jeg gjerne spurt Michelet om når tida var inne. Men da jeg skjønte at bind fem ikke ville bli det siste likevel, slik Michelet hadde lovet, måtte jeg ta en liten pause, for å klare å beholde den journalistiske entusiasmen et år til. Jeg hadde ikke ork til å sitte og høre Michelet legge ut om Stillehavskrigens gang, dessuten hadde forlaget satt noen urimelige vilkår om sperrefrist for intervju, så det ble ikke noen prat med Michelet høsten 2016 da «Brennende skip» kom ut, og verket passerte 700.000 i opplag. Men jeg la merke til at han hadde takket Ole Jensen i forordet.
Og på forsommeren 2017 la jeg merke til at ikke var noen krigsseiler-bok fra Michelet på forlagets høstliste, for første gang på fem år. Da jeg spurte hvorfor, fortalte forlaget at Michelet var blitt syk. Dermed ble min eneste Michelet-artikkel for 2017 nyhetssaken «Behandles for kreft – bok utsatt» (2. juni). Forlaget opplyste at Michelet nylig hadde fått konstatert kreft i svelget, og at det avsluttende bindet dermed var trukket fra høstlista. «Legene sier de skal få ham frisk. Nå må Michelet prioritere behandling og rekonvalesens før han skriver videre på romanen», sa forlagssjef Irene Engelstad. Så jeg lot Michelet være i fred, vurderte å ta kontakt da han ble tildelt Erik Byes minnepris høsten 2017, men jeg visste ikke hvordan formen hans var, så det ble aldri noe av.
En fin søndag i april så jeg nyhetsmeldingen «Jon Michelet er død». Da måtte jeg svelge en klump i halsen, reise meg fra solstolen og ta en taus runde rundt blokka. I dagene etter så jeg bildene som ble tatt av Michelet under våre intervjuer på Larkollen bli brukt igjen og igjen i Dagsavisen. Han står foran uthuset der han gikk for å kløyve når han trengte å rydde i hodet, han sitter på solterrassen der vi diskuterte senebetennelse, han er på arbeidsrommet med verdenskart og skipsruter.
«Når jeg sitter og skriver hender det at jeg tenker: Dette va’kke så bra. Men jeg lar det stå. Jeg ha’kke tid til å være så fin på det» sa Michelet under bokbadet i Farsund. Flere ganger hadde jeg spurt ham om han ville klare å fullføre dette enorme arbeidet han hadde tatt på seg – jeg sa det ikke rett ut, men han var tross alt over 70 år og hadde gjennomgått en tøff kreftbehandling tidligere, så det lå jo liksom i spørsmålet. Og hver gang svarte han at ja, det skulle gå bra, og vet du forresten at jeg planlegger enda et bind?
Han var opptatt av å bli ferdig. De siste månedene av sitt liv, da kreften hadde kommet tilbake, satt han i sengen og skrev for hånd, side for side, kapittel for kapittel. Han hadde avslutningen i hodet, den måtte bare ned på papiret. Etter hvert som han ble svakere, dikterte han til redaktøren. Han fullførte i løpet av andre uka i april, og døde lørdag 14. april. «En sjøens helt: Krigerens hjemkomst» kommer ut 14. september. Dette blir neppe min siste sak om Jon Michelet – «En sjøens helt» tar aldri slutt – men likevel er det et definitivt punktum her.
Jon Michelet var ikke den eneste som var opptatt av å ivareta krigsseilernes historier. Men med romanverket ble han et samlingspunkt for historien om krigsseilerne. Den enorme gjennomslagskraften til «En sjøens helt» er et bevis på fortellingenes kraft. Og hele tida var det viktig for Michelet å understreke at dette handlet om nå like mye som da. Krigsseilernes historie er relevant for oss i dag. Det handler om norsk deltakelse i kriger i utlandet. Det handler om familier som blir splittet av krig. Det handler om psykisk helse og det norske samfunnets behandling av dem som faller utenfor. Man kan også si at det handler om vanlige arbeidsfolks kamp mot fascismen. Den tilhører dessverre ikke historien.
Da jeg dro fra Larkollen etter det første intervjuet vårt, så jeg at bildet av bestefar Peder lå øverst på en av Michelets mange dokumenthauger. Jeg liker å tenke at bildet av bestefar ligger der ennå.
«En sjøens helt. Krigerens hjemkomst» lanseres 13. september på Vippa i Oslo
Les også: Minnes Michelet på festival
