Helg

«I tilfelle jeg går ned»

Over 25.000 norske sjøfolk ble fanget på havet da krigen kom i 1940. Da de kom hjem, var fredsfesten over. Les Dagsavisen-journalist Bernt Erik Pedersens historie om sin farfar. Kapteinen. Krigsseileren.

– Han var som en romanfigur for meg, sier faren min.

Vi sitter ved kjøkkenbordet om kvelden og snakker om kaptein Peder, slik vi har gjort mange ganger før. For hver gang samler jeg nye fragmenter av fortellingen om min bestefar, som jeg aldri møtte, og som faren min møtte først da han var sju år. Da førte kaptein Peder skipet sitt, «M/T Mosli», til havn i Stavanger, etter over fem år i farefull ferd under andre verdenskrig. Bestefar Peder sto på broen og så tyske ubåter torpedere skip foran og bak ham. Han seilte gjennom to verdenskriger, og så hav i flammer med desperate sjømenn som ropte om hjelp. Mange av dem reddet han, noen av dem måtte han kjøre fra, og det meste av det han gjorde, vet vi lite om.

Nå har Jon Michelet skrevet den store norske romanen om krigsseilerne: «En sjøens helt». Det er laget storfilmer om Max Manus og andre motstandsfolk, det kommer en jevn strøm bøker om krigen, både fakta og fiksjon. Men det er ikke skrevet mye om krigsseilerne, og ingen har skrevet om bestefaren min. Var han en krigshelt?

For far min og for meg er Peder blitt en slags fiksjonsfigur: En fjern og myteomspunnet skikkelse, et kornete svart/hvitt-bilde som dukker opp fra «Sjøhistorisk database» når man googler navnet hans. Han er omgitt av noen harde fakta og ganske mange fortellinger, fra faren min og de to søstrene hans: Historier om hvordan krigen påvirket faren deres, og dermed hele familien, og dermed meg selv, selv om jeg aldri fikk oppleve kaptein Peder i live. Over 25.000 norske sjømenn var fanget på havet i utenlandsfart under krigen, dermed var dette en vanlig oppveksterfaring for nordmenn født på 30-tallet: Far er borte. Far er i krigen.

Romanen til Jon Michelet tangerer historien til bestefaren min, og historiene til mange andre jeg kjenner, på den delen av kysten der jeg kommer fra. Bokens hovedperson, den unge matrosen, er omtrent identisk med faren til en av mine barndomsvenner. Han mønstret på som 18-åring i 1939, så kom krigen, og han vendte ikke tilbake før fem år etter. Men han snakket aldri om det. Det gjorde ikke min bestefar heller: «En eremitt om bord», er Michelets beskrivelse av bokas kaptein Nilsen, som lever en ensom tilværelse i sin lugar, avsondret fra mannskapet, uten venner eller fortrolige på skipet. Rederens mann. Nest etter Gud. Diktatoren om bord.

Bildet av Peder med kapteinsuniform og krigsmedalje er trolig tatt under krigen, sannsynligvis i New York. Ifølge far min gikk Peder til fotograf og fikk tatt et bilde «så vi kunne vite hvordan han så ut, i tilfelle han skulle gå ned». Dette var et uttrykk bestefar Peder ofte brukte:

«I tilfelle jeg skulle gå ned».

Gikk i søvne

For eksempel sa han det om den amerikanske bankkontoen han opprettet, der satt han inn hyrepenger når han var i havn i New York, etter nok en av sine 50 mareritt-turer over Atlanteren i konvoi. Han lot broren, som bodde i New Jersey, disponere kontoen – «i tilfelle jeg skulle gå ned».

Hver natt i fem krigsår sov han med livvesten på og det ene beinet på gulvet, alene i sin kapteinslugar. Etter krigen gikk han i søvne: Fram og tilbake ved fotenden av senga, som om han fortsatt sto på broa, og bestemor kunne våkne av at han ropte og kommanderte skipet i søvne.

Dette fortalte bestemor Bendikte først etter at Peder var død. Mens han levde, fortalte hun så godt som ingenting om Peder og krigen, og det gjorde ikke Peder heller. Men far min skjønte at når det var julaften, om kvelden etter at gavene var utdelt og kaffen sto på bordet, kunne han spørre Peder om hva han hadde opplevd under krigen. Og da kunne det hende at Peder fortalte. For eksempel om den gangen han hadde reddet hele mannskapet fra et dansk skip som var blitt torpedert av en tysk ubåt. Dette skjedde i Sør-Atlanteren, vest av Freetown, fredag 31. juli 1942. Båten som ble senket het «M/S Danmark», og det var 49 mann om bord. Alle hadde trolig druknet om ikke Peder hadde snudd skipet og kommet til unnsetning.

«Til tross for at ubåten kunne være i nærheten, ga Moslis kaptein ordre om å gå til assistanse. Besetningen på 49 mann ble tatt opp» står det, i en kort billedtekst, i Guro Hjeltnes‘ «Handelsflåten i krig - Sjømann: Lang vakt» (1995).

Men bestefar Peder er ikke nevnt ved navn i hele dette fem bind store standardverket om norske sjøfolk i krig. Bare skipet hans, «M/T Mosli», står oppført i registeret – tre treff, alle billedtekster.

Tre brev

Far min har hatt som en slags hobby de siste årene å finne fakta om Peders bedrifter under krigen. Det har ikke vært lett. Nylig sendte han en e-post til det danske statsarkivet med spørsmål om de hadde mer informasjon om senkingen av «M/S Danmark». Sammen med noen korte faktaopplysninger fra et ulykkesregister fikk han dette karakteristiske svaret: «Dansk søulykkesstatistik siger desværre kun følgende (..) Det er lidt mystisk, men det var jo under krigen og oplysningerne var ofte få».

Et lignende svar fikk jeg fra Stiftelsen Arkivet i Kristiansand, som ivaretar og formidler krigshistorie på Sørlandet, spesielt om krigsseilere. På spørsmål om de kunne hjelpe med skriftlige kilder om kaptein Peder, svarte de: «Det er ikke enkelt å finne så mye informasjon om enkeltpersoner (krigsseilere), det er lettere å finne informasjon om skipene». Riksarkivet har en del materiale om «M/T Mosli», men det er ikke digitalisert, og er dels klausulert. Tanta mi har fått tilsendt seilingslistene Peder førte. En del krigsseilere førte dagbøker eller skrev memoarer, noen av dem er blitt utgitt i ettertid.

Peder skrev ikke noe sånt, såvidt vi vet. Far min mener det var fordi han var redd for å etterlate seg informasjon som tyskerne kunne få bruk for. Men det kan like gjerne være at han ikke ville, eller klarte, å uttrykke noe om de grenseoverskridende opplevelsene han ble utsatt for nærmest daglig. Han førte tekniske loggbøker og seilingslister, og det var det. Han skrev brev hjem som ble sendt gjennom Røde Kors, men bare tre av dem kom fram til Bendikte, som gikk i uvisshet hjemme.

Røde Kors-brevene var i telegramform på maksimalt 25 ord, og alle Røde Kors-brev ble lest av den tyske sensuren i Norge. Derfor måtte Peder formulere seg kort og kodet: «Jeg har fortsatt den samme bilen» betydde at han fortsatt var på den samme båten.

Lett mål i natten

Som med de fleste andre krigsseilere, står også Peders historie mellom linjene: I seilingslistene fra Riksarkivet, eller i konvoilistene som er samlet på nettsiden warsailors.com. Der står det blant annet at Mosli var ett av 41 skip i konvoi HX112 over Atlanteren, der en tysk ubåt senket hele fem skip på under en time, natt til 16. mars 1941. Over 60 sjøfolk døde. Konvoien fortsatte ubønnhørlig, Peder måtte styre «M/T Mosli» inn på den tomme plassen i konvoien når et skip var gått ned.

Noen ganger står det «detached» bak «M/T Mosli». Som kan bety at skipet ble fraseilt av konvoien, ifølge far min var motortankeren så tung og treg at Peder ofte hadde vansker med å holde følge med konvoien. Dermed kunne «M/T Mosli» havne alene på det mørke Atlanterhavet med tyske ubåter overalt, uten beskyttelse av de allierte destroyerne som fulgte konvoiene.

Og det står mye historie mellom linjene i den eneste skriftlige framstillingen Peder har etterlatt seg. I oppslagsverket «Norske sjøfarere», 1958-utgaven: Først kommer den vanlige leksikalske faktaoppramsingen, «f 31. mai 1899 i Spind, til sjøs 1916 på M/S Spind» (..) «Krigsmedaljen fra verdenskrigen 1939-45, verdifulle takkeskrivelser fra British Admiralty - Gift. 3 barn». Men så kommer et avsnitt på fem-seks setninger som han tydeligvis har skrevet selv, eller fortalt til noen som har ført det i pennen, i en litt nølende og tydelig uvant «jeg»-form: «I 1916 var jeg med å berget mannskapet fra et minesprengt engelsk fartøy. Alle mann ble berget. Seilte da som dekksgutt». Så kommer et par setninger om andre verdenskrig og bergingen av «M/S Danmark», og til slutt: «Har mottatt skrivelser fra British Admiralty, som takk for godt sjømannskap, ved å levere bunkerolje til engelske krigsfartøyer i Nord-Atlanteren i storm og opprørt hav».

Churchill

Her skjuler det seg enda en historie som Peder fortalte litt av til far min: At han en gang forsynte drivstoff til et stort krigsskip, der Churchill var om bord, utenfor Newfoundland i 1941. Dette kan ha vært da Winston Churchill og USAs president Franklin D. Roosevelt møttes for første gang under krigen, i august 1941, i et topphemmelig møte til sjøs. Churchill ville overtale Roosevelt til å gå inn i krigen på britisk side. De to lederne for den frie verden ankom møtestedet i hvert sitt krigsskip.

At bestefar Peder forsynte dem med drivstoff, passer med seilingslistene for «M/T Mosli»: Han var i farvannet lastet med olje der møtet fant sted, på Peders rute mellom Halifax og Belfast. Og Peder var heller kjent for å si for lite enn for mye. Han løy ikke, og selv om han kunne overdrive, skrøt han sjelden av seg selv.

– Han var stolt av den historien. Det han var stolt over, var sjømannskapet: Når det er dårlig vær, og du skal losse olje fra en tankbåt over i et krigsskip, du har to store båter som dras hver sin vei i bølgene - det er ingen enkel sak! sier far min.

– Men jeg var så dum at jeg ikke spurte ham mer om det der. Og brevet fra British Admiralty er borte.

Og like dum var jeg som aldri spurte da jeg kunne. Bestemor, som jeg var hos hver tirsdag etter skolen, sa aldri noe om Peder. Han hadde vært død i tjue år. Hun satt i lenestolen sin og løste kryssord og leste de nye ukebladene jeg hadde med. På veggen over henne hang ett foto av Peder og ett av kong Haakon. Eller kanskje var det bare et bilde av kongen, de glir over i hverandre i hukommelsen min.

Hjemme hos oss henger et annet bilde av Peder, et portrettmaleri i olje, signert «E. Langfeldt, Rødehavet 1951». Det er utført av en av mannskapet, som tydeligvis var en talentfull maler. Det er på mange måter et godt portrett, fordi det ikke er noen heroisk framstilling av en stor leder. Det viser en stram mann med noe uutgrunnelig i blikket, noe hardt og sårt på samme tid. Bestemor likte ikke dette bildet, det hang aldri på veggen hjemme hos henne, hun syntes visst blikket hans var for ubehagelig, for intenst.

Hjem i november

«Peder va‘ gal i håve‘ etter krigen». Det mente min eldste tante, hun ble født i 1929 og var dermed den eneste av Peders tre barn som kjente faren også før krigen. Igjen er det ikke meg hun har fortalt dette til, jeg kom aldri på å spørre henne. Krigsseilere, hvem var interessert i det tidlig på 90-tallet, da først bestemor Bendikte og så den eldste tanta mi døde, uten at de noen gang hadde fortalt meg om Peder.

– Han var i psykisk ubalanse, det var klart for de fleste, sier den andre tanta mi, yngstebarnet i familien, som ble født i 1947, etter at Peder prøvde å gå i land.

Den dagen krigen i Norge var over, 8. mai 1945, lå Peder til havn i Sydney, Australia. Lenger hjemmefra går det ikke an å komme. Under Atlanterhavskrigen gikk han hovedsakelig i tankfart mellom New York og den britiske nordvestkysten, havnene i Liverpool, Glasgow og Belfast. I 1944-45 seilte han i Stillehavet. Da freden kom, var det ikke bare å hoppe på et fly hjem. Toktet måtte fullføres, og først i november 1945 var «M/T Mosli» tilbake i norsk havn. Ved frigjøringen i maidagene 1945 ble gutta på skauen tatt imot med opptog, flagg og jubel i gatene.

Da Peder vendte tilbake til det frie Norge, var folkefesten for lengst over. Peder ble tatt imot av kone og barn som han ikke kjente lenger, og ankom en hverdag han ikke skjønte. Og Peder var blant de heldige: Selv om statsrederiet Nortraship hadde lagt beslag på store deler av lønna hans under krigen, hadde han nok penger igjen til å etablere seg som landfast. Han startet dagligvarebutikk ved torget, men skjønte ikke systemet med rasjonering, så byens husmødre skjønte at de kunne gi ham ugyldige rasjoneringskort og få sukker likevel. Etter noen måneder innså han at han ikke ville klare å leve av butikkdrift. Så han kjøpte gård, og skulle bli bonde - han hadde tross alt vokst opp på et karrig gårdsbruk selv. Men heller ikke gårdsdrift skjønte han seg riktig på. Det hadde noen komiske utslag, som at han var redd for høner, og mer alvorlige, som at han pløyde opp et jorde ingen lokalkjente våget å røre, fordi tyskerne hadde lagt miner der.

Det hender fortsatt at jeg treffer gamle folk i Farsund som humrer når de snakker om da Peder skulle drive butikk, eller da Peder skulle drive gard.

– Hva kan en skipper til sjøs gjøre på land? Han kunne ikke annet enn å seile, sier far min.

Til lands hadde han ikke lenger den ubestridte autoriteten han hadde til sjøs. Han tålte ikke ulydighet, reagerte på bagateller, var oppfarende, klarte ikke å sove. Og jo lenger han var i land, jo dårligere ble humøret hans.

– En dag kom han hjem til garden med en stor laks i hendene. Da ble Bendikte sint: - Du kan bare hive den laksen. Jeg vil ikke ha den, sa Bendikte. Hun skjønte med en gang hva det betydde: Peder skulle ut igjen, og måtte blidgjøre henne, forteller far min.

Og ut på sjøen igjen dro kaptein Peder, i 1949.

Krigsskadet

– Fra jeg var 14 til jeg var 18 var Peder hjemme én dag. Det var så vidt bedre enn under krigen, sier far min.

Fortellingene om Peders oppførsel hjemme, stemmer med senskadene beskrevet i faglitteratur om krigsseilerne: Nervøsitet, irritabilitet, rastløshet, søvnforstyrrelser, ustabilt følelsesliv, følelse av utilstrekkelighet - alle disse er sitater fra symptomene på det såkalte «KZ-syndromet», etter en undersøkelse gjort etter krigen av danske fanger i tyske konsentrasjonsleirer. Først på midten av 1970-tallet påpekte norske leger de samme systematiske symptomene blant norske krigsseilere.

Familiens lege skjønte tidlig hva som hadde skjedd med Peder: Han mente Peder kvalifiserte for krigsskadepensjon. Men Peder nektet: Han var ikke krigsskadet! «De fleste som seilte under krigen ble skadet av det. Men ikke jeg! Jeg er en av de få norske sjømenn som kom skadefri fra krigen», fastslo Peder skråsikkert overfor omverdenen. Så Peder skulle ut igjen, og tjene penger til seg og familien. I 20-30 år etter krigen ventet titusener av norske sjøfolk på oppgjøret fra Nortraship som aldri kom. Det er en lang og innfløkt historie om svik, prestisje og politikere som nektet å vike fra fastlåste posisjoner, mens krigsseilere gikk i graven rundt dem.

Men en dag på 70-tallet kom postmannen med en spesiell konvolutt hjem til huset Peder hadde bygget til familien etter krigen:

– Jeg husker det kom et brev med noen papirer, en sjekk og en medalje. Bendikte gikk og kastet medaljen rett i søpla, hun var sint og sa: «Denne ville Peder aldri tatt imot», forteller min tante.

Og da var Peder for lengst død: I 1962 ble han diagnostisert med magesår. Dermed kunne han ikke dra ut igjen, men Peder var passert 60 og hadde bare én sjanse igjen til en seilas for å sikre pensjoninsttilværelsen. Sjømannspensjonen var for skral, mente han, og krigspensjon skulle han ikke ha. Så han forlangte å bli operert for magesåret, en operasjon som innebar en viss risiko. Han gikk ned i narkosen og kom aldri opp igjen. Han døde på sykehuset en vårdag i 1963, 63 år gammel.

Etter at Peder var død, kom familiens lege til Bendikte og sa: «Nå skal du ha krigspensjon. Det skal jeg sørge for».

Hjemme på havet

Så hvorfor måtte Peder dra ut? Hvorfor klarte han aldri å være hjemme? Og hvorfor gikk han ned med seg selv til slutt?

Peder var pragmatisk, men ærgjerrig. Han dro ut for å skaffe seg en inntekt, for å skape seg et liv, han måtte bort fra den skrinne gården hjemme i Spind, som vanskelig kunne holde liv i en familie med sju barn. Han utdannet seg til telegrafist, men tok skipperskole for å sikre seg jobb i de harde 30-årene.

Han var en god mann for rederiet Mosvold, som han seilte for hele livet. Han fikk ansvar for rederiets største tankbåt idet en verdenskrig var under oppseiling, i august 1939. Da hadde flere av søsknene hans allerede emigrert til USA. Under krigen kunne Peder gått i land i New York, der brødrene hans bodde, og levd trygt og behagelig der krigen ut. Han kunne mønstret av, eller fått en sykemelding, eller bare flyktet fra hele krigsmarerittet. Flere tusen norske sjøfolk gjorde det, og det var fullt forståelig. Det kan ha reddet livene deres, for eksempel. Over 3.200 norske sjøfolk døde i krigsfarten.

– Peder kunne gått i land, men han ville ikke det. Han skulle gjøre jobben. Han ville sett på det som feigt å stikke av, sier far min.

Isteden måtte Peder dra rundt i barene langs havna i New York eller Liverpool eller Cardiff og samle sammen mannskapet sitt, til ny livsfarlig seilas over Atlanteren. Noen ganger måtte han ha hjelp av politiet til å få dem om bord igjen.

Peder gjorde jobben, styrte skuta i havn, kom hjem, og snakket ikke mer om det.

– Han var så lei av den krigen, han ville ikke høre mer om den, sier far min, og fastslår:

– Han var ingen kriger. Han var sjømann.

Mer fra Dagsavisen