---
5
KONSERT
Billy Eilish
Unity Arena
---
Billie Eilish lager popmusikk som ikke uten videre lar seg overføre til de aller største scenene, men det bryr ingen seg om i Unity Arena. Heller ikke artisten selv. Sjelden har så rolige og lavmælte sanger blitt framført med så mye energi, og møtt med så stor entusiasme fra et publikumshav som skapte et hittil uhørt lydnivå i den store konserthallen som pleide å hete Telenor Arena.
Noen av oss har aldri sluttet å ergre oss over at vi gikk fra det lille konsertstedet Gamla før konserten med den da ukjente 16-åringen Billie Eilish under Bylarm i 2018. Gjennombruddet med singelen «Bad Guy» var enda et år unna, og hvordan kunne man ane at hun skulle bli langt viktigere for oss enn noen av de såkalt unge og lovende norske artistene vi løp for å se, og som vi i dag ikke husker navnet på. Kanskje skulle vi ant det. Tross alt bestemte hun seg for å bli popmusiker da hun tre år tidligere så Auroras video «Runaway».
I 2018 fylte hun Sentrum Scene i Oslo til randen, og i år er hun egentlig for stor til og med for Unity Arena. 23-åringen kommer rett fra Sverige, hvor hun startet Europa-turneen med to utsolgte kvelder i Avicii Arena. Norge må nøye seg med denne ene for 25.000 publikummere. Det både føles og er eksklusivt, og mange har kledd seg for anledningen, i store amerikanske fotballtrøyer, med capsen bak fram, med skaut. Mange fedre leter dessuten forgjeves etter slipset sitt denne kvelden.
Eilish kvitterer med et over tjue låter langt sett på nær to timer som viser hvorfor hun er en av vår tids viktigste artister, som skaper historien mens hun lever den gjennom å være både et forbilde for sin egen generasjon og en kreativ kraft som samler massene.
Les også: Sex og glamour med Sabrina Carpenter i Unity Arena
Sang «What Was I Made For»
Og ikke bare sin egen generasjon heller. Hennes to Oscar-statuetter sier kanskje noe om hva slags bindeledd hun utgjør i pophistorisk sammenheng, innkassert for henholdsvis James Bond-låten «No Time To Die» og sangen «What Was I Made For», skrevet for og framført i «Barbie», altså to ikoniske filmer i hver sin ende av skalaen. Bare sistnevnte låt føyer seg naturlig inn i konsertsettet hennes i Unity, en selvreflekterende låt som løsrevet fra filmen treffer en nerve om usikkerhet og hvordan man strever for å tilpasse seg en verden hvor alle vil ha en bit av deg, popstjerne eller ikke. «Looked so alive, turns out I’m not real. Something you paid for», synger hun i den stille balladen som tenner alle bærbare lamper under den norske konserten.
Da har hun for lengst latt oss forstå at denne kvelden er en av disse hvor artist og publikum smelter sammen til et større hele. Etter at bandet Tom Odell har pudra kvelden med powerpop og videoskjermen har promotert tungt for Eilish’ «Eco Action»-programmer, entrer hun den midtstilte scenen med «Chihiro» i det en stor lyskube løftes fra dekken. Hun er både inni, oppå og under. Stor shorts, fotballtrøye og capsen bak fram.
Sangen er oppkalt etter den japanske animasjonsfilmen som er blitt noe av en kulturell fellesnevner i denne sammenhengen. Det er en perfekt begynnelse, en trist sang om å bli forlatt, melankolsk og stor, og beviset på at pop skapt på og kanskje også for et soverom kan pumpes opp i stadionformatet.
Les også anmeldelser av nye låter: Nelly Moar drømmer og Synne Sørgjerd leser Jens Bjørneboe
Billie Eilish med «Lunch»
Det blir tindrende klart da hun funker det hele opp mange hakk med sikkerstikket «Lunch», den rett fram seksuelt ladede låten hvor hun ikke legger mye imellom og som for alvor akkompagnerte hennes egne uttalelser om at hun er bifil. Den og albumet «Hit Me hard And Soft» fra i fjor gjorde henne i tillegg til alt annet også til et skeivt ikon for mange unge jenter. Scenen er stor, hun bruker hele, løpende langs sidene, under og over, flørter med publikum og musikerne som er plassert i to nedsenkende partier.
Selv kan hun innimellom stå stille og bare ta det hele inn, glisende og glad, den kuleste jenta i verden her og nå. Når hun på «Wildflower» ber om lys blir det dagslys med 25.000 tente mobiler. Og konserten har bare så vidt begynt.
Så ber om hun total stillhet for kjempehiten «When The Party’s Over» hvor hun spiller inn sin egen stemme på scenen og lar den gå i en loop. Du kan høre knappenåler falle og Eilish puste, snart liggende på ryggen og synge sin kanskje vakreste tristesse. Det er så fascinerende som det bare kan bli. Så dunker verdens tyngste bass i dette «merkelige» konsertlokalet som Eilish kaller det, og «The Diner» blir et nytt høydepunkt badet i rødt. «Bad Guy» følger tett på, blytung, sløy og potent farlig, og så er vi inne i den mest intense delen av settet, hvor den triste skjønnheten i «The Greatest» får tårer til piple og folk til å omfavne hverandre.
Les anmeldelse: Astrid S strålte i Oslo Spektrum
Publikum sang høyt i Unity Arena
Hun roer det hele ned med et knippe låter med akustisk gitar og etter hvert allsang når «TV» kommer. Aldri har lyden vært høyere under taket enn på refrenget «Baby, I, baby, I, baby, I’m the problem». Så starter festen igjen med den tunge klubblåten «Bury a Friend», og snart ender hun på en liten sidescene for Charli XCX-nummeret «Guess» og en påfølgende løpetur blant publikum før pianoet trilles fram og «Ocean Eyes» luller alle i godstemningen. Det blir knapt finere enn når hun følger opp med «L’amour De Ma Vie», eller «mitt livs kjærlighet».
Låtene fra «Hit Me hard And Soft» dominerer gjennom konserten, og de beste er arena-stoppere av en annen verden. Blant dem ikke minst den nydelige «Blue», som blir kveldens gjennomgangsmelodi i tillegg til at sangen i seg selv danner et høydepunkt. Hun viser til fulle hvorfor hun tilhører øverste sjiktet av popartister på denne siden av planeten, en av dem som er med på å definere tiden vi lever i, som både fyller forventningene nye generasjoner stiller til dagens ikoner. Og hun er selv er med på å flytte popkulturens merkesteiner, slik også Taylor Swift, Beyoncé, Charli XCX, Dua Lipa, Olivia Rodrigo og Sabrina Carpenter bidrar til.
Etter de to sistnevnte er Eilish nå den tredje som stiller i hallen på Fornebu, mens Charli XCX kommer til Øyafestivalen senere i år og Dua Lipa har vært i Oslo Spektrum. Swift og Beyoncé er utenfor Norges rekkevidde enn så lenge, i påvente av store nok arenaer som kan huse de aller største verdensstjerne. Derfor er det slett ikke en selvfølge at Billie Eilish nå står på en norsk scene som en del av «Hit Me hard And Soft»-turneen.
Finneas på scenen med Billie Eilish
Sammen med broren Finneas, produsenten og artisten som for øvrig holder sin egen konsert på Rockefeller samme helg som Eilish-besøker Norge, skrev hun låtene som har gått rett inn i historiebøkene på soverommet hjemme i Highland Park i Los Angeles. Spenningen var stor om hvorvidt Finnens ville dukke opp ved Eilish sin side i Oslo. Det er første gang han ikke følger søsteren på alle konsertene, men som i Stockholm dukket han opp også på Unity Arena, på det som var en frikveld i hans egen turné.
Helt på slutten, etter at hun har takket alle, bandet, publikum, oppvarmingsbandet, foreldrene hennes som er med til Norge og er i salen, hopper han opp for tidligere nevnte «What Was I Made For», den fine og gripende balladen. Her med bror Finnens bak pianoet og i duett med henne, før de også gjør «Happier Than Ever» sammen i en akustisk versjon med Finneas på kassegitar og allsang for tusener.
Da er det bare en låt igjen, og etter den kan hun knapt gå på for mer. Ekstranumre eksisterer åpenbart ikke på dette nivået, men de trengs heller ikke når den avsluttende sangen er «Birds Of A Feather». Så løper hun ut, gjennom publikum, smilende, vinkende, håndklemmende og med varmen fra 25.000 brennende i ryggen.
