B-sidene som ble popklassikere

For eventuelle yngre lesere må vi forklare hva en B-side er: I gamle dager, helt til begynnelsen av 70-tallet, var det små singelplater, sju tommer brede for å være nøyaktig, som definerte popmusikken. Der var det vanligvis plass til én sang på hver side. På A-sida var sangen artistene og plateselskapene hadde størst forhåpninger til. Den som skulle bli deres nye hit. B-sida var det ikke så farlig med. Det var ikke forventet at denne skulle holde samme standard som A-sida.

Likevel skjedde det av og til sidene ble flippa, snudd rundt, fordi det viste seg at B-sida slo bedre an. Hvorfor prioriterte de galt til å begynne med? Av og til var det artistenes egen skyld, andre ganger plateselskapet, noen ganger var de enige om å ta feil. Da måtte det kanskje en DJ med god teft til for å rette opp situasjonen, og få den rette sangen til å slå an.

En av musikkjournalistikkens fremste oppgaver er å fortelle at det ikke alltid er de mest opplagte sangene som slår best an. Noen ganger er B-sidene minst like gode som A-sidene. Og så er de så fine som metafor. Dette er Askepott-historier, eller H.C. Andersens «Den stygge andungen» om igjen. Der de som er skjøvet bak i skyggen til slutt står fram og skinner for alt de er verdt. Vi føler oss alle som B-sider innimellom, men kan alltid håpe på å komme ovenpå før eller siden.