---
3
FILM
«Captain America: Brave New World»
Regi: Julius Onah
USA – 2025
---
Den modige nye verdenen Marvel-konsernet tok steget inn i de siste årene ble dessverre ikke suksessen de håpet på, og har fått selv den ivrigste superhelt-fansen til å miste entusiasmen. De to siste, såkalte fasene i dette filmatiske universet har gitt oss flere nedturer enn oppturer, og mens restene av multivers-sagaen nøstes opp får man en klar fornemmelse at Marvel-konsernet har gitt opp litt. De forandret slagplanen: avlyste flere filmer, og skrinla hele historietråden med superskurken Kang the Conqueror etter at skuespilleren Jonathan Mayors viklet seg inn i en karriereknusende skandale.
Forsøkene på å introdusere nye superhelter inn i denne stallen har stort sett blitt møtt med enten likegyldighet eller ren fiendtlighet. Så ingen stor overraskelse at Marvel nå akter å gjenopplive døde helter, mens studioet dumper enorme pengesummer utenfor dørstokken til etablerte skuespillere, kickstarter en ny «Avengers»-serie og håper på at det er nok til å vinne tilbake publikum. Innen den tid gjenstår fortsatt er par filmer som ble planlagt før kriseløsningen startet, og først ut er «Captain America: Brave New World» - som skulle ha hatt premiere i fjor.
Nigeriansk-amerikanske Julius Onah har tidligere regissert «The Cloverfield Paradox» (2018) med vår alles Aksel Hennie og det prisvinnende dramaet «Luce» (2019) – så han er ikke en åpenbar filmskaper for en massiv storproduksjon med en prislapp på rundt to milliarder kroner. Det har versert rykter om mye trøbbel i kulissene; utsettelser, en massiv runde med omfilminger i fjor og en historie som ble restrukturert under etterarbeidet. Ikke særlig uvanlig for Marvel, og nok en gang kan man klart merke brannslukningsarbeidet.
Harrison Ford som president i «Captain America: Brave New World»
Heldigvis får vi fortsatt en fornemmelse av hva Julius Onah hadde ambisjoner om å gjøre før han ble overkjørt av Marvel-maskineriets metaforiske dampveivals: å iscenesette en paranoid konspirasjonsthriller i stil med «The Manchurian Candidate», «The Parallax View» og «Three Days of the Condor». Med andre ord: omtrent det samme som forgjengeren «Captain America: The Winter Soldier» gjorde betydelig bedre for over ti år siden.
«Brave New World» var ferdig filmet lenge før resultatet av fjorårets presidentvalg var avgjort, så den har ingen sjanse til å plugge seg inn i mer tidsriktige bekymringer – men er så politisk nøytral at det grenser mot tonedøv feighet. Så i dette alternative superhelt-universet er USAs nyvalgte president Thaddeus Ross. spilt av Harrison Ford, som overtar rollen etter avdøde William Hurt. Ross er en rehabilitert krigshauk som har investert all sin politiske kapital i en forhandling om rettferdig, global fordeling av Adamantium, det supersterke kraftmaterialet utvinnet fra den gigantiske, døde Celesital-spaceguden fra «Eternals» (2021).
Ross har skapt brysomme problemer for superheltene i mange år nå, men strekker ut en liten olivengren til nye Captain America: Sam Wilson (Anthony Mackie). Kanskje det er på tide at Sam starter arbeidet med å samle sammen en ny versjon av The Avengers? Presidenten inviterer Sam og hans entusiastiske protesje Joaquin Torres (Danny Ramirez) til et internasjonalt toppmøte i Det hvite hus for å diskutere saken nærmere. Sam aksepterer skeptisk denne invitasjonen så lenge han kan ta med farsfiguren Isaiah Bradley (Carl Lumbly).
Captain America bygger videre på serier fra Disney+
Denne aldrende hardhausen var en tidlig arvtager til mantelen som Captain America, og tilbragte tretti år i fangenskap mens han ble utsatt for grusomme eksperimenter av amerikanske myndigheter (han ble introdusert i serien «The Falcon and the Winter Soldier» i 2021, som vises på Disney+). Bradley har gode grunner til å bære på mye nag mot statsmakten, men ingen kan forutsi at han plutselig prøver å drepe president Ross under en tale i Det hvite hus – og er del av et massivt terrorangrep som sikter inn statsledere fra en rekke mektige nasjoner. Thaddius Ross akter å henrette Bradley, avbryter rasende samarbeidet med Sam og trapper opp en væpnet konflikt med (av alle i verden!) Japan.
Sam mistenker at alt sammen er en massiv konspirasjon iscenesatt av en gammel erkefiende av Ross, og får uventet hjelp av presidentenes israelske sikkerhetssjef Ruth Bat-Seraph (Shira Haas). Ikke spesielt uventet at president Ross har sine svin på skogen, mens han blir stadig mer presset, spiser mystiske piller som sukkertøy og viser klare utfordringer med sinnemestring. Men han er fortsatt så til de grader mindre av en fare for sine omgivelser enn USAs sittende president ute i virkeligheten, selvfølgelig. Alt bygger seg opp til en «overraskende vending» som allerede ble totalt spolert i trailerne, og ikke etterlater «Captain America: Brave New World» med noen andre fluktutveier enn å slenge ut noen vage hint om hva som muligens kan skje i fremtidige filmer.
Anthony Mackie er Captain America
Anthony Mackies Sam Wilson er mer en sidefigur enn et midtpunkt med tyngden til å bære en hel spillefilm, og formatet her er mer på nivå med en jevn Disney+-serie. Den fremste attraksjonen er at 82 år gamle Harrison Ford for første gang entrer Marvel-universet, med større innlevelse og høyere energinivå enn man kunne ha fryktet. Han kjemper heltemodig mot toskete monologer om å oppleve blomstrende kirsebærtrær med sin datter Betty, men dialogen er et vedvarende problem her. Man kan merke når nye replikker er lirket inn for å skjøte hullene fra scener som ble redigert bort, mens skuespillerne må forsikre at selv de dummeste publikummere skjønner hva som skjer.
Det må også sies at de «vittige replikkene» her er konsekvent flaue, selv i forhold til tidligere Marvel-filmer. Studioets filmer har med rette fått mye kritikk for gråtrist filmfoto og flat lyssetning tilrettelagt for digitale effekter, men TV-veteranen Kramer Morgenthau gjør et krafttak for å gi «Brave New World» noen stemningsfulle noir-skygger og et litt bredere fargespekter. Så den ser om ikke annet temmelig bra ut.
Dette er nok en kompetent mellomfilm på vei videre til neste avsnitt, som på sitt beste er tilstrekkelig underholdende – men frustrerende uinspirert, irrelevant og glemt innen du har reist deg opp fra kinosetet. En tapt mulighet.
