---
KUNST
«Høstutstillingen 2024 – Statens 137. kunstutstilling»
Kunstnernes hus, Oslo
Til 13. oktober
---
Det er kanskje unødvendig å si det, men jeg synes det er grunn til å minne om at Høstutstillingen skal vise et representativt utsnitt av det som skjer i norsk kunstliv. Årets jury, som er ny i år, har skjønt det. De tar oppgaven alvorlig, og de viser norsk kunsts store mangfold. Juryen har satt sammen en utstilling for alle som liker å se, uavhengig av hvordan de forholder seg til kunstens hierarkier og begrepsverden.
Det sistnevnte opplevde jeg ekstra sterkt da jeg så Karianne Stenslands film «Hjertøya Å Hjertøya». Den handler om fire såkalte «brødmalerier» av legenden Kurt Scwitters (1887–1948), kunst han byttet bort mot varer for å overleve. Debutantens film viser hvor ulik verdi forskjellig kunst har, og det at hvem det er som ser på kunsten har avgjørende betydning for opplevelsen. Kunstnerisk og økonomisk verdi har i bunn og grunn liten betydning når kunsten møter helt vanlige mennesker.
Film på Høstutstillingen 2024
Filmen er en sosiokulturell studie av de hierarkiene kunstverdenen opererer innenfor. Eller, sagt på en enklere måte: Den viser verdien ved den lavest rangerte kunsten. Ved å gi dette anerkjennelse gir filmen publikum muligheten til å reflektere over hvor de selv befinner seg i hierarkiet og hvorfor slike rangeringer eksisterer.
Kunstpolitikk og -verdi er også en vesentlig faktor i Birgitte Sigmundstads film «Brudeferd i Bangsund». Den følger forberedelsene ved en skole i forbindelse med Nasjonalmuseets turné med Tidemand og Gudes «Brudeferd i Hardanger». Det nasjonalromantiske maleriet fra 1848 får en helt annen betydning når det blir forsøkt iscenesatt av skoleelever før det blir pakket ut og vist i skolens gymsal.
Les også: Arif på Munch har mye å gi (+)
Heidi Kristiansens fargeeksplosjon
Det mangfoldet disse filmene representerer er en viktig grunn til Høstutstillingens ubestridte popularitet. Kunst kommer i mange former, og den årlige utstillingen har som regel alltid noe som kan tilfredsstille den enkeltes smakspreferanser. I tillegg til tingene nevnt i ingressen, finner jeg alltid noe som kiler min begeistring. Det inkluderer rent visuelle opplevelser uten noe annet formål enn estetisk glede. Jeg ble, for eksempel, ekstra glad for debutanten Heidi Kristiansens fargeeksplosjon av glassobjekter, kalt «Gloubi-boulga».
Navnet er faktisk et begrep som kan oversettes med «uorganisert» og «formløst». Dette er kunsthåndverk som fri form, fullstendig frigjort fra bruksfunksjonen som var tradisjonen kunsthåndverket lenge strevde med. Men det kan også tolkes inn i ulike kunstneriske og politiske sammenhenger, som referanser til pop-art og tyggegummifarger som en kritikk av konsumkulturen, og en holdning av «laissez-faire», å la ting skure og gå. Jeg foretrekker den rene gleden.
Kristiansens frigjorte og glade former fungerer som en motvekt til den alvorlige (under-)tonen som preger enkelte andre kunstverk. Det kommer sterkest til uttrykk i møterommet ut mot Slottsparken, der en stor skjerm skygger for utsikten. Det eneste som vises på den svarte skjermen er oversettelsen av lydsporet fra en tilfeldig valgt samtale mellom Israa Mahameed og hennes mor i Nablus på Vestbredden. Telefonsamtalen ble tatt opp 30. desember 2022, og viser den gjennomgående terroren den palestinske sivilbefolkningen er blitt utsatt for gjennom tiår. I bakgrunnen hører vi geværskudd og bombeeksplosjoner, men den dagligdagse samtalen fortsetter som om (nesten) ingen ting hadde skjedd. Verket viser at krigen som startet 7. oktober 2023 er en dramatisk oppskalering av en uutholdelig situasjon.
Les også: Etterlyst: Kunstfaglig kompetanse hos Kunstsilo i Kristiansand (+)
Politisk kunst
Politisk kunst fungerer på mange ulike plan, og det er store innholdsmessige forskjeller i disse kunstverkene. Men alle sier noe om samtiden, og de gjør det med virkemidler vi normalt ikke opplever. Som med mye annen kunst gir det oss mulighet til å erfare, tenke og diskutere på måter vi vanligvis ikke gjør. Så ja, kunst kan forandre (den enkeltes oppfatning av) verden.
Når det er sagt, er det mye kunst som ikke trenger å forandre noe som helst. Men muligheten er fortsatt der for at vi kan oppleve noe vi ikke hadde ventet oss. Det skjer kanskje med sammenstillingen av de enkle og talende kjoleskulpturene på gulvet foran den ruvende, svarte bølgeskulpturen på endeveggen i høyre overlyssal. Turid Gyllenhammar gir barndommens drømmer om å bli voksen et fysisk uttrykk i skulpturserien «Nuova Vita».
De vakre skulpturene er hugget i ulike «eksotiske» steinarter, og slik sett samler de erfaringer fra hele verden. Det er stor kontrast til Ingeborg Blom Andersskogs «Å Tegne et Rom». Hennes enorme papirinstallasjon er en tegning som er dekket med linjer i svart akryltusj, på begge sider. Å lage dette verket krever usedvanlig stor tålmodighet og konsentrasjon. Det er i seg selv en politisk handling fordi dette utfordrer den gjengse forventningen om å være en effektiv del av samfunnsmaskineriet. Felles har de forholdet til individet og arbeidet.
Har vi for mange kunstnere?
Høstutstillingen kan få noen og enhver til å spørre om vi har for mange kunstnere? Nåløyet er trangt: Bare 87 kunstnere og kunstnergrupper ble valgt blant de 2704 søknadene. Det tilsvarer 3,2 prosent, litt opp fra i fjor. Ikke alle registrerte kunstnere (cirka 3300 av totalt anslått 4400) har søkt, og blant dem som slapp gjennom nåløyet finnes det flere autodidakter.
Høstutstillingen ble lenge opplevd som en satt utstillingsarena for de etablerte, men det er lenge siden nå. Hele 64 prosent av årets kunstnere er debutanter. Tallet viser at Høstutstillingen er – om ikke de unges, så i hvert fall de uetablertes arena. 56 debutanter er mye. 26 av dem er 35 år eller yngre. Disse tallene er interessante, men uten særlig relevans for din og min opplevelse.
Jeg nevnte at juryen spiller på nostalgi. Det kommer til syne i en rødmalt vegg der kunsten er hengt tett slik de gjorde på salongutstillingene før i verden. Denne veggen kan sees som en kommentar til kunstfeltets forkjærlighet for den sterile, kontekstløse presentasjonen de fleste kunstgalleriene foretrekker med sine hvitmalte gallerirom. På denne veggen henger ett av flere verk som bruker en kunstnerisk teknikk for å illudere en annen.
Les også: Munchs naturmotiver i Oslo: En ny måte å se Munch på (+)
Oliver Hambschs tresnitt er en detaljert gjengivelse av en skog hans bestefar fanget på video i 1998. Det viser til nostalgien som knytter seg til kasserte tekniske fenomener: Det som førte til utviklingen av bedre teknikker blir gjenstand for en fascinasjon som gjør svakhetene begjærlige. Når du fremstiller videobåndets tekniske utilstrekkelighet i et tresnitt, blir teknikkens manuelle motsetning uttrykk for både verdivalg og estetiske preferanser.
Andre kunstnere som lager fascinerende kunst av denne motsetningen mellom ulike teknikker, er tidligere nevnte Andersskogs store papirinstallasjon; Hanne Grieg Hermansens tegning som illuderer et solskimrende fotografi; Inger Holbøs vevde versjoner av bestefaren Kristen Holbøs malerier; Øystein Rolland Magnussens små marmorrelieffer skåret i såpe; og Petrine Vinjes skulpturer i komposittplast som ser ut som ulike steinarter. Alt dette minner oss om at all kunst i bunn og grunn er en illusjon som gir uttrykk for noe annet enn det det faktisk er. Realistisk malerkunst er bare maling på et lerret, film forteller historier som ikke er reelle.
Blant Høstutstillingens mange kunstverk som jeg ikke har plass eller tid til å nevne, finnes det masse opplevelser som kan glede eller irritere, kunst som kan få deg til å se verden med nye briller. Det finnes til og med kunstverk som kanskje kan gjøre deg til et bedre menneske? Det tror i hvert fall jeg. I møtet med Lise Linnert unnselige tekstilverk «07.02.24. Den varme hånda som holder i min.» fra serien «Hver dag (365 dager)» blir jeg mo i knærne. Hun fører en slags tekstil dagbok med gasbindet som tvinnes rundt en kran som fører næring «rett inn i magen til en som ikke lenger kan få i seg mat på annet vis.» I kombinasjonen av ord og tekstile teknikker omdanner hun en omsorgshandling til stor poesi. At et lite kunstverk kan romme så mye kjærlighet er en erfaring som åpner opp for de store perspektivene. Så flott kan kunsten være.
