Sjarmerende blinkskudd

«Hit Man» hadde sin verdenspremiere under fjorårets Venezia-festival, parallelt med David Finchers «The Killer» og Harmony Korines eksperimentelle styrkeprøve «Aggro Dr1ft». Alle dreier seg på sitt vis om leiemordere, men kunne knapt være mer forskjellige fra hverandre. Den ene er iscenesatt med detaljfokusert presisjon av en mester i faget, den andre et migrenefremkallende syreangrep på sansene skapt av en kunst-prankster. Mens den tredje, «Hit Man», er med god margin den mest underholdende: en sexy, sjarmerende krimkomedie skapt av en slentrende humanist.

Richard Linklater burde være godt kjent for «Dazed & Confuzed» (1993), «Before»-trilogien og «Boyhood» (2014), men ikke nødvendigvis den åpenbare personen til å lage en leiemorder-thriller inspirert av en livs levende person (vel, levende da «Hit Man» ble planlagt, men han døde dessverre under forproduksjonen). Gary Johnson jobbet i mange år som sivil frilanser for Houston-politiet, i undercover-oppdrag der han ga seg ut for å være en leiemorder. Målet var å tiltrekke den typen mennesker som var villige til å betale penger for å få noen myrdet, og bidra til å få dem pågrepet. En overvekt av «klientene» var involvert i bitre skillsmisseoppgjør eller hatet arbeidsgiverne sine så intenst at de gjerne ville se dem bli drept.

Fremfor å vente til noen døde gikk politietaten i Houston proaktivt ut for å få disse folka til å inkriminere seg selv. Johnson gjorde seg kjent som undercover-politiets motsvarighet til Sir Laurence Olivier (ifølge en artikkel i magasinet Texas Monthly, som filmen bygger på), og viet mye tid til å skape rollefigurer som kunne overbevise klientene om at han var en kompetent leiemorder. Han skrev kompliserte bakgrunnshistorier, benyttet forkledninger og aksenter. Så på mange måter en skuespiller.