Kultur

«Vildanden» smaker ikke av fugl

Nasjonalballetten avslutter sin Ibsen-trilogi med en usedvanlig tynn villand-suppe som virkelig ikke er Norges største dramatiker verdig.

Dagsavisen anmelder

---

3

DANS

«Vildanden»

Regi og koreografi: Marit Moum Aune

Den Norske Opera og Ballett

For utfyllende info, se egen faktaboks

---

«Vildanden» er siste del i Marit Moum Aune og Nasjonalballettens Ibsen-trilogi for dansere. De to forrige oppsetningene, «Ghosts» (2014) og «Hedda Gabler» (2017), har vist at Ibsens dramaer kan egne seg svært godt for tolkning gjennom dans, men også kan være vanskelige å løse gjennom dansens formspråk. Særlig «Gengangere» ble rett og slett for vakker med tanke på stykkets underliggende groteske og mørke tematikk. Når det gjelder «Vildanden», er det også en rekke elementer man i forkant av forestillingen kan lure på om vil fungere i den klassiske samtidsdansens uttrykk. Men hvor store problemer det faktisk blir, aner man ikke før man ser forestillingen.

Henrik Ibsen er en god storyteller som har skapt en rekke spennende og medrivende historier for scenen. Vi kan se dramaene hans gang på gang og stadig finne nye lag og gåter i dem. Men Ibsen er også en dramatiker som snakker til intellektet vårt, og replikkene og sceneanvisningene hans er tette av viktig informasjon. Å se, lese eller sette opp hans stykker handler om å pusle sammen mange små biter til store puslespill – kanskje også uten at puslespillet blir helt ferdig. «Vildanden» er i så måte ett av Ibsens mest komplekse skuespill (og puslespill), som heller ikke kritikere i hans samtid klarte å plassere alle bitene i. Det eneste som er sikkert, er at alle bitene må være med for at vi skal ane helheten og se sammenhengene.

Susanna Wallumrød feirer 20-årsjubileum som artist. Konserten på Munchmuseet med Baudelaire og Oslo Sinfonietta la lista svært høyt for resten av året (+)

I «Vildanden» på Operaens hovedscene er så mye kuttet vekk i fortellingen, at sammenhengene er forsvunnet og man lurer til tider på hvor mye Ibsen som er igjen. Mens en tradisjonell «Vildanden»-oppsetning gjerne varer i overkant av et par timer, varer forestillingen med Nasjonalballetten i kun en time og et kvarter. Det sier litt om hvor summarisk dette er blitt.

«Vildanden» på Den Norske Opera og Ballett.

«Vildanden» er et stykke som vel er mest kjent for å handle om hva som skjer dersom man tar livsløgnen fra et menneske. Gjennom fortellingen om Hjalmar Ekdal (Silas Henrisen), hans kone Gina (Anaïs Touret) og datteren Hedvig (Julie Petanova), blir vi vitne til hvordan familieidyllen rakner når Hjalmar via vennen Gregers Werle (Vasisli Tkachenko) får vite at han ikke er Hedvigs egentlige far. Hjalmar takler dette svært dårlig, og det går utover Hedvig som i fortvilelse, og etter et par misforståelser, skyter seg selv.

Se også: Stor bildeserie fra prøvene på Vildanden (+)

ette er dramaet veldig enkelt oppsummert, og historien er langt mer kompleks enn som så, men forestillingen på Operaens hovedscene kretser omkring nettopp dette. Men selv om forestillingen forteller hva som skjer, klarer ikke Moum Aune og Nasjonalballetten å formidle hvorfor. Alle de bittesmå bitene i dramaet som er nødt til å være der for å forstå hva det er som faktisk skjer, har man bare med seg i bevisstheten dersom man kjenner Ibsens drama ganske godt. Alt som snakker til intellektet vårt i dette dramaet er vekk, og dermed er det heller ikke mye igjen av selve dramaet.

Konklusjonen er at man må ha lest «Vildanden» ganske grundig for å forstå noe som helst av denne forestillingen. Å se den løsrevet fra kunnskap om Ibsens tekst, vil skape en hel del forvirring. Det danseriske uttrykket i denne forestillingen er riktignok fortellende, men det evner ikke å formidle rollenes interesser eller plotets kompleksitet. Dermed kan man f.eks. lett tro at den aller første duetten mellom Hedvig og Gregers Werle er et romantisk møte, og det er jo ikke det. Og hvem er den gamle mannen med den store tømmerstokken?

Les også: Nationaltheatrets «Prosessen» er ujevn, men likevel skremmende aktuell (+)

Det er Hjalmar Ekdals far, gamle Ekdal (Aarne Krsistian Ruutu), som tidligere har blitt dømt for ulovlig hogst, men det forteller forestillingen ikke noe om. Dette er bare redusert til en haug med tømmer på scenen og et par kortere scener med den gamle mannen. De to karakterene Relling og Molvik fikk forresten ikke være med i denne oppsetningen i det hele tatt.

«Vildanden» er et symboldrama, men denne gangen er et viktig symbol som familien Ekdals retusjering av fotografier helt borte. Lampesymbolikken i sceneanvisningene er kuttet vekk og Hedvigs arvelige øyesykdom, som både er et symbol og har en viktig funksjon i handlingen, er bare så vidt antydet. Nasjonalballettens «Vildanden» er altså full av glimt fra Ibsens drama, men makter aldri å sette sammen mer enn et hjørne av hele puslespillet.

Les også: – Mennesket klarer seg ikke uten fellesskap (+)

Forestillingen på Operaen har imidlertid et fint formspråk, og første og siste scene speiler hverandre på både rørende og dramatisk vis. Julie Petanova skaper et veldig troverdig portrett av den lekne og nysgjerrige tenåringen Hedvig, og Grete Sofie Nybakkens tolkning av villanden gjør oss enda litt mer nysgjerrige på akkurat dette symbolet i Ibsens drama. Og bare det å gjøre villanden til en danserolle er jo en god idé.

Det er også spennende at villanden, som Hedvig i dramaet sier at hun eier, også later til å eie Hedvig. Villanden har Hedvig i sin makt tidlig i forestillingen, og det understreker at Hedvig ikke kan flykte fra sin skjebne, som villanden allerede har tatt grep om, bokstavelig talt. Nils Petter Molværs trompetsoloer fra scenen knytter forestillingen musikalsk sammen med de to tidligere Ibsen-produksjonene, og må også fremheves som et fint og sørgmodig følge til denne forestillingen. Men aller mest sørgmodig er kanskje kritikeren denne gangen, som ikke fikk den trilogi-avslutningen hun hadde håpet på.

Les også: Morsomt mord på humanismen (+)

---

Fakta: «Vildanden»

Basert på Henrik Ibsen drama

Regi og koreografi: Marit Moum Aune

Scenografi: Even Børsum

Kostymer: Ingrid Nylander

Musikk: Nils Petter Molvær

Lys/videodesign: Kristin Bredal

Medskapende dansere: Ole Willy Falkhaugen, Silas Henriksen, Grete Sofie Borud Nybakken, Julie Petanova, Aarne Kristian Ruutu, Gina Storm-Jensen, Vasilii Tkachenko, Anaïs Touret, Claire De Caluwe, Facundo Ebenegger, Andreas Holme, Ingrid Schade, Olivia R. V. Fleury

Den Norske Opera og Ballett.

Forestilling skapt i samarbeid med Nagelhus Schia Productions

---