Morsomt mord på humanismen

---

5

TEATER

«Besøk av gammel dame»

Av Friedrich Dürrenmatt, oversatt av Øyvind Berg

Regi: Sigrid Strøm Reibo

Med: Jan Sælid, Ola G. Furuseth, Silje Lundblad, Heidi Goldman, Øystein Røger, Helene N. Bergsholm, Anneke von der Lippe, Eindride Eidsvold, Per Egil Aske, Anette Sissener Amundsen, Trond Høvik, Leo Magnus de la Nuez, Brede Fristad, Lasse Lindtner, Kristian Gunnerud Maurstad

Hovedscenen, Nationaltheatret

---

Utenfor Nationaltheatret, på Johanne Dydwads plass, står de velkjente statuene av Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson. På premieredagen for «Besøk av gammel dame» er imidlertid noe litt annerledes enn det pleier: Ibsen og Bjørnson er omhyggelig svøpt inn i plast (slik deler av Nationaltheatret selv er for tiden), og begge har fått hvert sitt «ordensbånd» med teksten «Venter på besøk av gammel dame». Dette skaper en viss nysgjerrighet for dem som går forbi teatret. For hva slags stunt er dette? Og for den som skal se forestillingen «Besøk av gammel dame» melder et annet spørsmål seg: Hva er koblingen mellom statuene og sveitsiske Friedrich Dürrenmatts kjente grotesk-komedie? Vi lar det henge litt i luften.

«Der Besuch der alten Dame» hadde urpremiere i 1956, og har av enkelte blitt beskrevet som et oppgjør med andre verdenskrig, noe dramatikeren selv avfeide at dette stykket var. Og stykkets tematisering av menneskets svakhet når det gjelder økonomisk gevinst, kan absolutt ses i en større sammenheng enn kun den som gjelder krig. Denne gangen har regissør Sigrid Strøm Reibo sett sitt snitt til å koble handlingen i stykket til den noe prekære situasjonen Nationaltheatrets bygning i Oslo sentrum befinner seg i. Vel inne i salen blir koblingen straks tydelig når murpuss faller over kopier av statuene, som nå har fått plass på hovedscenen, og ikke lenger bare er en del av Oslo, men også av Güllen, den lille stasjonsbyen der «Besøk av gammel dame» utspiller seg.

Güllen er en forfallen liten by som befinner seg i en økonomisk krise. Men fra den dagen den gamle damen Clara Zachanassian (Jan Sælid) vender tilbake til byen hun vokste opp i, endrer alt seg for güllenserne. Clara er verdens rikeste dame, noe byfolket er ytterst klar over – men hun har også med seg en grotesk misjon i bagasjen. Clara vil nemlig hjelpe byen økonomisk på én betingelse, nemlig at güllenserne dreper Alfred (Ola G. Furuseth), mannen som gjorde henne gravid og deretter forlot henne for mange, mange år siden. Så – hva vil Güllens innbyggere gjøre? Nå har de muligheten til å reise seg økonomisk. Men er de villige til å ofre sin moral og humanisme for det?

I Sigrid Strøm Reibos regi har Dürrenmatts drama blitt en fortelling som sitrer av psykologisk spenning. Byfolket går fra å hardnakket påstå at de er humanister og medmennesker, ikke mordere, til å gå rundt med geværer, som alle peker mot Alfred. Bare sånn helt tilfeldig, liksom. Og det mens de har begynt å leve på kreditt og ta opp lån. Alfreds hjelpeløse forsøk på å flykte fra byen med toget gjør ikke situasjonen bedre, og uten at inn byggerne i byen helt kan forstå det selv, er Alfreds liv snart blitt et selvfølgelig og nødvendig offer for at byen skal komme på fote igjen. Det er ubehagelig å se på, og viser flokkmentalitetens ubønnhørlige vesen, som i visse scener også er artig koreografert av Oleg Glushkov.

Selv om «Besøk av gammel dame» er full av ubehag, er dette også blitt en festlig forestilling. Latteren sitter løst hos publikum forestillingen igjennom, ikke minst på grunn av mange fortreffelige karakterer. Jan Sælids Clara Zachanassian er nevnt, og Claras entourage av eksmenn og blinde evnukker er også litt av et skue. I tillegg er Helene N. Bergsholm morsom i rollen som lærer, og både Øystein Røger som prest og Leo M. de la Nuez som politimann leverer mange fine komiske øyeblikk som nesten gjør at man vil pause forestillingen for å kunne le litt lenger.

Men hva med Ibsen og Bjørnson midt oppi dette? Jo, lenge står de i fred på sine Jarlsbergost-sokler, og i stykket minnes vi stadig på at Güllen var et sted der man pleide å spille Ibsen, der man uroppførte verker av Grieg. Men det var før forfallet satte inn, før byen ble blakk. Uten penger, ingen kunst, og heller ingen humanistiske verdier. I en tid der de teatre over hele landet sliter økonomisk, og Nationaltheatrets bygning i Oslo sentrum smuldrer litt for hver dag som går, er «Besøk av gammel dame» en ganske tydelig påminnelse om hva som kan skje med oss når den økonomiske nøden er så stor at de humanistiske verdiene går tapt.

Hadde bare denne forestillingen endt der vi først tror at den ender, nemlig i en tvetydig, spenningsfylt og ordløs sekvens der Clara har skrevet noe på en sjekk til güllenserne som aldri helt blir uttalt, ville jeg tenk at avslutningen kanskje var forestillingens beste øyeblikk. Men det slutter ikke der. I stedet kommer det en heidundrende festscene, som aller mest oppleves som unødig symbolsk. Denne avslutningen vrir også stemningen i forestillingen til et nivå som ikke matcher det vi ellers har sett. Det er en skuffelse, men skuffelsen er nok større for Ibsen- og Bjørnson-statuene som virkelig får gjennomgå i denne siste scenen. Selv velger jeg å ikke la de siste fem-seks overflødige minuttene ødelegge for en ellers underholdende og meningsfull teateropplevelse.