– Mennesket klarer seg ikke uten fellesskap

Marit Moum Aune kan sies å ha veteranstatus som regissør etter suksesser både innen teater og TV i mange år – de siste ti årene også med ballett hos Den Norske Opera & Ballett.

I 2014 hadde hun sin debut som regissør for Nasjonalballetten med Ibsen-stykket «Ghosts – Ibsens Gengangere». I 2017 regisserte hun Ibsens «Hedda Gabler» som ballett. Denne uka er det premiere på det siste stykket i Ibsen-trilogien for Nasjonalballetten: «Vildanden». Det var bestemt fra starten av at det skulle bli en trilogi.

– Mange av oppsetningene i ballett- og operaverdenen er skapt andre steder, slik at danserne framfører koreografiske verk som allerede er produsert. Det er helt vanlig å sette opp verk skapt for andre kompanier, både i Nasjonalballetten og Nasjonaloperaen, forklarer Moum Aune, som nå er husregissør i Nasjonalballetten.

Se bildene: Stor fotoreportasje fra prøvene av «Vildanden» på Operaens hovedscene (+)

Egne norske signaturverk

Ingrid Lorentzen, sjef for Nasjonalballetten, og Aune ville derfor utvikle mer i Operaen.

– Vi bestemte oss for å skape flere produksjoner i vårt eget operahus. Koreografiske verk tar lang tid å lage. Når «Vildanden» danses på torsdag, har danserne fått nye trinn dagen før. Verket er ferskvare. Og det er i bevegelse. Og i hele spilleperioden kommer jeg til å justere forestillingen, fordi den er helt nyskapt, forklarer Aune.

– Så selv Operaen satser på kortreist nå?

– Nasjonalballetten trenger egne signaturverk. Vi er nødt til å vise hvem Nasjonalballetten i Norge er, og da må vi sette opp verk som er skapt her i vårt eget operahus, sier Aune om sin tredje Ibsen-ballett i Operaen.

Hun legger til at Nasjonalballetten lenge har produsert egne verk. Nå arbeider de imidlertid strategisk for å skape nye klassikere for framtiden. De to første Ibsen-ballettene så vel som Alexander Ekmans A Swan Lake, danset i vann på Hovedscenen, er eksempler på det som har blitt signaturverk for Norges nasjonalballett.

– Ingrid Lorentzen er opptatt av å utvikle koreografer. Det gjelder alt fra folk som har vært dansere i mange år, til meg som ikke har danset i det hele tatt.

Moderne drama med de store historiene

Sammen bestemte ballettsjefen og husregissøren seg tidlig for at dette måtte bli en trilogi, og for å gå inn i Ibsens mer moderne drama. På slutten av Ibsens liv, mot slutten av 1800-tallet, begynte han å lage samtidsdrama.

– Kjennetegnene ved samtidsdramaene hans er at fortiden lar seg utspille i nåtida. Alt som har skjedd før, utspiller seg i løpet av ganske kort tid. Gamle konflikter, løgner og hemmeligheter fra fortiden dras frem og får et oppgjør. Det er strukturen på disse stykkene, sier Moum Aune.

Moum Aune og Lorentzen hadde lyst til å fortelle de store historiene gjennom dans. Og det gjelder også i «Vildanden», utgitt av Ibsen i 1884.

– Stykket vårt om «Vildanden» har et moderne formspråk, men du ser tydelig at det danses av klassisk trente ballettdansere. Dette er ikke Svanesjøen, sier Moum Aune, og fortsetter: – Jeg kaller det en ballettforestilling, men det er en danseforestilling. Ofte ser vi at nyskapt dans består av små koreografier som ikke forteller noen stor historie.

Lorentzen og Aune ville fortelle de lange historiene, som tidligere ble gjort med de klassiske ballettene.

– Da gikk vi til den beste historiefortelleren, som er Ibsen. Han forteller vesentlige historier. Vi undersøkte stykkene hans, og valgte oss først ut «Ghosts – Ibsens Gengangere».

Stor internasjonal interesse

Moum ble som teatermenneske veldig overrasket da «Ghosts – Ibsens Gengangere» ble en stor suksess, også internasjonalt.

– Jeg skjønte ingenting av det, vi teaterfolk beveger jo oss nesten ikke utenfor landegrensene, sier hun.

Ibsens «Gengangere» og «Hedda Gabler» er blant Nasjonalballettens største suksesser, og har høstet gode kritikker og godt med publikum i Paris, Moskva, Houston, Berlin, Wien, Shanghai og Hongkong, i tillegg til Oslo. Høsten 2022 danset Nasjonalballetten forestillingen «Family Portraits» i ikoniske Musée d’Orsay i Paris. Midt blant Edvard Munchs malerier, som var utstilt i museet på det tidspunktet, danset de utdrag fra Ghosts og Hedda Gabler, samt en nyskapt duett fra ikke ennå påbegynte «Vildanden».

– Så det er stor etterspørsel etter Ibsen-ballettene, sier Moum Aune.

Det er også internasjonal interesse for «Vildanden» før premieren. Ifølge NTB filmer det franske produksjonsselskapet Elzévir Films en TV-versjon av verket, slik Moum Aunes foregående Ibsen-balletter også har blitt filmet for TV og DVD.

– Det er sikkert mange som er kritiske til at vi skal gjøre Ibsen igjen, men Ibsen er tross alt den mest spilte dramatikeren etter Shakespeare internasjonalt. Og det er en grunn til det. Folk ville ikke satt opp forestilling etter forestilling med Ibsen om stykkene hans ikke hadde fortalt noe til oss i dag.

Nils Petter Molvær

Og «Vildanden» snakker til oss den dag i dag:

– Stykket handler om ei 14 år gammel jente som har et dårlig forhold til faren sin. Det handler om å bli oversett. Når vi lager dans, så snakker vi til hjertene. Det er ingen intellektuell øvelse, dette. Kroppene forteller hele historien. Det sies jo ikke et ord i hele forestillinga.

– Det er ikke første gang du samarbeider med Nils Petter Molvær heller.

- Han har et helt unikt musikalsk språk. Han var tidlig ute med å eksperimentere med elektronisk musikk. I tillegg spiller han også selv på scenen i Vildanden. Det er alltid fint å jobbe med ham, sier Moum.

Hvor mye sannhet kan du tåle?, starter Operaens introduksjon av Vildanden-balletten med.

– Hvordan jobber man med menneskets bristepunkt eller antiklimakset, i ballett-regi?

– Det vi gjør, er at vi setter oss ned og leser manuset nøye. Alle danserne lærer karakteren sin å kjenne kjempegodt. Etter hvert begynner vi å improvisere med bevegelser, filmer improvisasjonene, og så plukker vi ut stykker vi synes passer.

Radbrekking av fasader

I 2022 sto Moum Aune for regien i TV-dramaet «Made in Oslo», med Pia Tjelta i hovedrollen, som handler om en kvinnelig gründer av en fertitilitetsklinikk som ikke klarer å bli gravid selv. Og dermed begynner å krysse moralske grenser.

– Du liker det bekmørke? «Made In Oslo» var vel strengt tatt så bekmørkt som det kan bli – rett og slett et endetidstegn?

– Ja, eller, jeg liker å vise hvorfor ting blir som de blir. Til syvende og sist handler mye om de voksne som kjører på rødt lys. I Vildanden handler det om utenforskap og usynliggjøring av en ung jente, noe som får tragisk utfall.

Hun ser ikke bort fra å gjøre drama eller TV-drama igjen.

– Jeg liker å radbrekke fasader, og vise hvordan voksnes feil går utover unge. Jeg liker det som viser hele mennesket. Ensomhet, eller usynliggjøring: Fortellingen er alltid den samme. Mennesket klarer seg ikke uten fellesskap, sier Marit Moum Aune.