Spiller opp det absurde hos Kafka

---

4

TEATER

«Prosessen»

Av Franz Kafka

Regi: Tyra Tønnesen

Med Kathrine Thorborg Johansen, Maria Kristine Hildonen, Marte Engebrigtsen, Ragnhild Tysse

Nationaltheatret, Kanonhallen

---

Det er ikke få ganger man har sendt Max Brod en stille takk. Han var Franz Kafkas beste venn, og likevel svek han da han ikke innfridde Kafkas ønske om å brenne de ufullstendige manuskriptene etter vennens død i 1924, bare 40 år gammel. I stedet gjorde Brod en god gjerning for verdenslitteraturen, og kan regnes som medskyldig i at «Prosessen» står igjen som en av det forrige århundrets mest forunderlige, foruroligende og intense romanverk. Også i teatersammenheng har det like mange tolkningsmuligheter som det finnes lesere.

I Nationaltheatrets versjon har Tyra Tønnesen nærmet seg «Prosessen» på en relativt teksttro måte, mens scenograf Leiko Fuseya, som ofte jobber i tospann med Tønnesen, vektlegger det klaustrofobiske og det knugende, hvor scenedekken gir abstrakte assosiasjoner til det man kan fornemme er et tidløst, mørkt og grått Praha-gatebilde hvor vi møter de som er nederst, de undertrykte, de utsatte og de lysskye i et hierarki ingen helt ser konturene av. Det er i dette klimaet bankfunksjonæren Josef K våkner av ordene «Du er arrestert».

Fuseyas første scenebilde er kveldens mest slående. Den ensomt opplyste kokongen over scenen åpner seg og ut faller det tilsynelatende søvndrukne, nakne og ubeskyttede mennesket. Det symboliserer uskyld, men også naturens ubønnhørlige evne til transformasjon. For mennesket som «klekkes», Josef K, starter dagen med en umiddelbar arrestasjon uten at noen kan fortelle ham hva han har gjort seg skyldig i og med hvilken myndighet han er anholdt. «Jeg er anklaget, men uten skyld», slår han fast. Han settes ikke i fengsel, kan arbeide som før, men prosessen mot han spiser opp hele hans tilværelse.

Fire skuespillere er på scenen. Kathrine Thorborg Johansen spiller kun en rolle, og det er som Josef K. De tre andre, Maria Kristine Hildonen, Marte Engebrigtsen og Ragnhild Tysse, deler på de øvrige rollene. Alle er uniformert kledd i svarte bukser og dressjakker, hvite skjorter og singlets. Utover henvisninger til navn og rang nyanserer de det store persongalleriet gjennom å løsne på jakker og skjorter, og med kroppslige og stemmemessige karikeringer og parodier på det være seg advokaten, voktere, prylere, onkelen, funksjonerer, Leni eller Fräulein Bürstner og andre. Men i mylderet av ulike innfallsvinkler og den stadige fartingen inn og ut av scenografiens hulrom, porter og gulvlemmer, blir vi aldri helt fortrolig med nyansene i den absurde historien.

Noen av de fineste og mest intrikate scenene er når pianoet ved den ene veggen starter å spille av seg selv, musikk av Gaute Tønder og Kjetil Schjander Luhr. Sistnevnte er kanskje landets fremste stumfilmmusiker og også komponist av filmmusikk, noe som gir en slående effekt her i møtet med stykkets cabaretaktige scener. Slik får produksjonen av «Prosessen» fram mangfoldigheten i den vanvittige i situasjonen Josef K befinner seg i, den som har gitt oss uttrykket «kafkask». Tønnesen synes å gripe absurditeten, i hvert fall til å begynne med, hvor Josef K. steilt forsøker å finne ut av hva som skjer. Kathrine Thorborg Johansen som spilte Gro i TV-serien «Makta», bruker i disse innledende sekvensene mye av det samme kroppsspråket som hun hadde som Gro, og stemmen som ble så karakteristisk.

Det må være et bevisst valg, og helt feil blir det heller ikke med tanke på den litt «kantete», konkluderende og argumenterende stilen som også den arresterte benytter seg av. Om stykket vinner på det, er en annen sak. Det distraherer i starten, men etter hvert går det inn i mylderet av dels fordreide stemmer, dels hoverende, dels underdanige, dels kalde og kyniske. Det hjelper ikke hvor mye Josef K både forlanger, trygler og forsvarer seg, snart også med advokater som skal tale hans sak. Han graver seg bare lenger og lenger ned i sin egen sak, og byråkratiet og regelrytteriet er ikke mindre hos forsvarerne.

Det ligger potensielt mye humor i både dialogen og situasjonene, men dette balanseres uklart opp mot det mer skremmende og utilslørt undertrykkende, hvor byråkratiets umulige irrganger og påståelighet klinger velkjent også i dagens klima hvor undertrykkelse som styringsform viser sitt grimme ansikt. Som den dommer-kyndige maleren Titorelli skisserer når det er snakk om ulike former for frifinnelse: «Det er tre muligheter: Virkelig frifinnelse, tilsynelatende frifinnelse og uthaling. Den virkelige frifinnelsen er selvfølgelig best, men jeg vet ikke om et eneste tilfelle. Som barn fulgte jeg nøye med når dommerne kom for å males av far, og jeg har hørt om utallige prosesser, men aldri en eneste virkelig frifinnelse.»

Skuespillerprestasjonene er gode, samspillet dynamisk og monologene innimellom formidable. Tyra Tønnesen har valgt fire av sin generasjons fremste skuespillere. Alle kvinner, uten at grepet spiller noen rolle eller tillegges vekt utover at de er kvinnelige skuespillere. Men Johansen gir Josef K-skikkelsen et stadig mer desperat uttrykk, mens Hildonen gjør en særlig markant rolle som advokaten, kledd som et slags lutrygget larvelignende insekt i en enorm kappe med slep, doserende over Josef K. De lange monologene hun gjør med karikert og tilgjort figur og stemme, er rene og intense i regivalget. Andre scener hvor Josef K møter de mest uforlignelige figurer man kan tenke seg, enten de er sleske, avvisende, stakkarslige eller forståelsesfulle, mangler klare regivalg og uttalte intensjoner enn så god teksten og dialogen måtte være.

Scenerommet til Kanonhallen på Løren er heller ikke til hjelp, selv om Leiko Fuseyas scenografi er et av de bedre forsøkene på å løse dette vanskelige lokalet. Her får skuespillerne delvis henvendt seg til begge «tribunene» som står langt fra hverandre på hver sin side av det teknisk sett ubrukelige scenegulvet. Den store, hule og svarte plattformen med mange innganger, trapper og muligheter til å henvende seg til publikum etter tur, fungerer sånn noenlunde. Innimellom går også skuespillerne opp blant publikum, og bryter illusjonen mellom figurene på scenen og «oss».

Når ivrige teatervakter før forestillingen insisterer på at vi skal ha på oss klistrelapper med teaterlogoen, skjønner vi jo at også vi skal brukes til noe. Når det skjer, idet Josef K anklager oss, altså publikum, for å tilhøre den samme korrupte organisasjonen som han mener står bak prosessene han og andre uskyldige utsettes for, virker det mot sin hensikt. De brutte illusjonene som det er flere av, river ned en fortettet stemning rundt det uhyggelige og det avmaktsfremkallende som Josef K utsettes for.

«Prosessen» har et fantastisk manus, og Tyra Tønnesens egen bearbeidelse er god. Men måten hun løser det på i praksis bringer aldri potensialet helt ut. Den evigaktuelle tematikken – i dag like brennbar som på Kafkas og Brods tid – blir skremmende og treffende rent intellektuelt sett, men føles aldri på kroppen. Kanskje er det Tønnesens intensjon, men humoren, musikken og de emosjonelt ladede grepene som fungerer, antyder noe annet.