John Mayer: Strålende alene, med tusenvis av venner

---

5

KONSERT

John Mayer

Oslo Spektrum

---

John Mayer kommer inn i den store salen, setter seg beskjedent ned, og spiller «Slow Dancing In A Burning Room». Allerede her gjør han det klart at gitarspillet blir upåklagelig denne kvelden, som om ikke sangene i seg selv er sterke nok. Publikum gjør det klart at de tenkt å synge med. Når sangen er ferdig gjør det like klart at kommer til å hyle seg hese etter sine personlige favoritter mellom hver sang. Den neste av dem er «Shot In The Dark», der mange også gjør det også klart at de kommer til å juble ekstra høyt for de beste gitartrillene.

Under sine tre første konserter i Oslo Spektrum kom John Mayer med fullt band, som ga ham god anledning til å utbrodere sangene sine med noen av de beste musikerne som finnes i ryggen. Denne gangen er han altså helt alene. Det var sånn han begynte å spille for folk for rundt 25 år siden, og nå er ringen midlertidig sluttet. Oslo Spektrum er så fullt som det går an. Publikum er i mange aldre, men så er det ikke så mange artister som har hatt forbindelser til både Grateful Dead og Taylor Swift. Gjennomsnittsalderen er nok under Mayers egne 46.

Les også: Helgens nye låter: Herlig Sløtface og fandens Mío (+)

Det ikke uvanlig å se artister framførte sangene sine alene i mindre lokaler. Heller ikke å se en artist gi bandet sitt en pause for å spille en liten soloavdeling midt i en konsert. Det går også an å opptre sånn i de største sammenhengene, som Ed Sheeran beviste ved å fylle Wembley Stadion med kassegitar tre kvelder på rad i 2015, for en kvart million mennesker til sammen.

I forhold til dette er John Mayer i Oslo Spektrum nærmest en intim opptreden. Det er likevel en dristig øvelse, men jeg kan ikke huske noen andre har stått helt alene på denne scenen siden Bruce Springsteen spilte sangene fra det allerede nedstrippede albumet «The Ghost Of Tom Joad» i 1996.

Scenen er like stor som på alle andre konserter. Mayer har tre forskjellige «stasjoner», én til å sitte og spille gitar på, én til å stå på, og en til pianoet. Slik skaper han variasjon, i all sin enkelhet.

Les også: John Mayers mange sider (+)

En fordel med det enkle formatet er å lettere kunne variere repertoaret. På store arenaturneer har settlistene vanligvis bare små variasjoner fra kveld til kveld. En kikk på statistikken for denne soloturneen viser at Mayer har spilt over 125 forskjellige sanger før han kom til Oslo. Jeg tipper at dette fører til en større entusiasme for repertoaret enn å framføre de samme 20 om og om igjen.

«Love On A Weekend», «Neon» og «Something Like Olivia» sørger for god framdrift i settet. Vi får se et intervju fra 2002 på storskjermen, samme år som han var i Oslo for første gang, og spilte for noen hundre mennesker midt på blanke formiddagen.

Mayer tøffer seg med å telle opp «Who Says» med one-two-three-four, selv om det strengt tatt ikke er nødvendig uten medspillere. Når han kommer til linja med «It’s been a long night in New York City» følger han på med at det har vært ei lang natt i Oslo også, og det går selvfølgelig rett hjem.

Les også: Emilie Nicolas skapte drønn og drøm i Operaen (+)

Nå forteller Mayer at skal spille en sang han sjelden gjør akustisk. «Daughters» roper en stemme høyt oppe i salen, og det er den. Og opptrinnet fører til en lang utredning om hans egen selvtillit. At han er helt på det rene med han er flink til å spille, men tilsvarende usikker på hvilken sanger han skal velge. Og, i en tilsvarende utredning om alle mulighetene han har her, framfører han et vers og refrenget av The Jayhawks’ «Blue», som noe han bare rister elegant ut av ermet.

Omtrent halvveis setter artisten seg ved pianoet og plystrer i gang «You Gonna Live Forever In Me». Han ber om unnskyldning for enkelheten i pianospillet i forhold til gitararbeidet. For å understreke dette lar han pianotonene gå i loop helt av seg selv i «Changing», mens han tar opp den elektriske gitaren for første og siste gang denne konserten, og lar det stå til. Helt suverent!

Tilbake på gulvet med gitaren kommer «Stop This Train», en sang om frykten for tida som går, og alderen som begynner å tynge. Noen strofer av Simon & Garfunkels «Homeward Bound» til slutt forteller mer om hvor han kommer fra. «Your Body Is A Wonderland» får fram de store smilene i salen.

Les også: Emma Steinbakken vant Oslo Spektrum på stemmen og sjarmen (+)

Mayer tar på seg en minigitar han har kjøpt for 99 dollar (ikke ukulele, men lyden ligner litt), og spiller en herlig «Do You Know Me». Dette kunne blitt høydepunktet for min del. Hvis han ikke hadde fortsatt med den vakre, underfundige «Walt Grace’s Submarine Test, January 1967», med den spesielle metalliske National Resonator-gitaren, visstnok den eneste som duger for å spille en av hans aller beste sanger.

Mayer har skiftet gitar for hver eneste nye sang i løpet av sine to timer. En dobbelhalset gitar har han også, for «Edge of Desire», nesten til slutt. Men det er ekstranummer også, der han tar på seg munnspillstativ, som en ny Dylan, og synger «Born And Raised». Jeg hadde ønsket meg et innslag fra Grateful Dead-sangboka før han var helt ferdig, men i stedet er det Tom Pettys «Free Falling» helt til slutt – et mindre utfordrende valg, men opplagt lettere å synge med på for et fullsatt hus, som ikke lar seg be to ganger. En kveld å bli i godt humør av!

Les også: Beyoncé: Når country blir soul – eller omvendt (+)