Når country blir soul - eller omvendt

Beyoncés nye singel «Texas Hold ‘Em» har blitt en formidabel verdenshit på to uker, også i territorier som ikke så reklamefilmen for den nye sangen under Superbowl-finalen. En livlig countrylåt oppkalt etter en lokal pokervri, drevet framover av banjoen til rootsartisten Rhiannon Giddens. Selv om det er gått inflasjon i begrepet historisk er denne kvalifisert: Hjemme i USA er Beyoncé ikke bare nr. 1 på poplista Billboard 100, men også nr. 1 på countrylista, som første svarte kvinne i historien.

Den rendyrkede countrymusikken har hatt forsvinnende få svarte utøvere opp gjennom historien. Den mest kjente av dem var Charley Pride, en stor stjerne på 60- og 70-tallet. Han var nominert til Grammy-prisen for beste mannlige countrysanger i 1972. Loretta Lynn delte ut prisen, og hadde fått beskjed om å ta et skritt tilbake hvis Pride vant. Hun ga ham en klem og et kyss på kinnet i stedet.

Beyoncés topplassering på countrylista må være det mest bemerkelsesverdige som har skjedd i veikrysset mellom soul og country siden Pointer Sisters vant en Grammy i countryklassen for «Fairytale» i 1975. «Fairytale» fikk bare en 37. plass på countrylista den gangen. Mange mente tydeligvis at den ikke var country nok. Men verken Beyoncé eller Pointer Sisters var først med å forene musikkretninger mange liker å framstille som rake motsetninger. Selv om de egentlig har svært mye felles.

Hvor problematisk dette kan være ble vi minnet om med den forrige store farsotten fra feltet: «Ol’ Town Road» med Lil Nas X, en av de store hitlåtene i verden i 2019. Den var på vei oppover på countrylistene i full fart da den ble fjernet av Billboard, fordi låten ikke hadde «nok sterke elementer av dagens country til å være med på lista i sin eksisterende versjon». Låten begynte med et banjoakkompagnert vers om å sette seg på hesten sin og ri så langt ut av byen som det går an. Hvor mye mer country går det an å være?

Men er det country? Denne problemstillingen har vært reist om og om igjen i årenes løp, først og fremst fordi mange synes countryindustrien i Nashville har blitt for rock- og poporientert, på bekostning av musikkens røtter. Når man attpåtil blander hip hop inn i dette har innvendingene vært enda større. «Old Town Road» sjarmerte alle, men det fikk altså være visse grenser for hva man kunne akseptere som country. Den vaskeekte countrysangeren Billy Ray Cyrus (faren til Miley) stilte opp i en duettversjon med Lil Nas X, og gjorde innvendingene enda mindre relevante. Men amerikanske sjangerinndelinger er strikte, som vi ble minnet om da Dolly Parton ikke syntes hun kunne bli innlemmet i Rock & Roll Hall of Fame i 2021.

En tilsvarende debatt hadde allerede rast rundt Beyoncés «Daddy Lessons» i 2016. En sang som var country så god som noe for de fleste, men ikke for Grammy-juryen. Hun framførte den i stedet sammen med gruppa Dixie Chicks under prisshowet til Country Music Association. Allerede under American Music Awards i 2007 opptrådte Beyoncé sammen med countrygruppa Sugarland, i hennes da svære hotte hit «Irreplaceable» (som hun for øvrig skrev sammen med Espen Lind, Amund Bjørklund, Mikkel S. Eriksen og Tor Erik Hermansen.)

Både Dixie Chicks og Beyoncé kommer fra Texas. Sugarland er fra Georgia. Både country og blues har røtter i de amerikanske sørstatene. Og begge stilartene har vært uglesett i høykulturelle miljøer. Billboard kalte først countrylista «hillbilly hits». Rhythm and blues var «race records» på 40-tallet. Begge musikkformene måtte kjempe for å bli anerkjent i mer respektable kretser. Hvit countrymusikk og svart rhythm and blues er nært beslektede musikkformer, der bare hudfarge har satt begrensninger på samspillet.

Det skapte en viss debatt da countrysangeren Brad Paisley (konsert i Oslo 6. mars) fikk hjelp av rapperen LL Cool J i låten «Accidentally Racist» i 2013. Der forsøkte Paisley å be om unnskyldning for århundrer med rasisme, men ble kritisert fra hip hop-hold for at det ikke var så enkelt å slå en strek over historien som det kunne høres ut i sangen.

«Jeg liker alt, unntatt country» er fortsatt et uttrykk det er forbausende lett for mange å slippe unna med. Det samme med «Jeg liker alt, unntatt hip hop». Én ting går igjen i mange omtaler av både «Old Town Road» og «Texas Hold ‘Em”: At de er symptomer på en ny tid, der et stort publikum er helt fri for sjangerbegrensninger når de velger hva de vil høre på. Jeg er imidlertid ikke så sikker på om dette er noe nytt. Det kan sies at hele rocken slik vi kjenner den er basert på å blande tradisjoner fra soul og country. Hva hadde Elvis Presley vært uten begge deler? På sine innspillinger fra 60-tallet tok gruppene The Beatles og The Rolling Stones med største selvfølgelighet for seg sanger av både soul- og countryartister.

Morsomt nok er det akkurat 30 år siden plateselskapet MCA ga ut albumet «Rhythm, Country and Blues», der mange av datidens største country og r’n’b-sangere møttes i duetter som forsterket forbindelsen. Albumet startet med «Ain’t Nothing But The Real Thing» med Gladys Knight og Vince Gill, og fortsatte med andre frekke paringer: Lyle Lovett og Al Green, Patti Labelle og Travis Tritt, Aaron Neville og Trisha Yearwood var bare noen av dem. Da Neville ikke kunne komme på lanseringskonserten var det Bob Dylan som steppet inn som reserve – kanskje ikke i helt i tråd med konseptet, men sikkert stas likevel. En timelang dokumentarfilm om albumet ligger på YouTube.

Når Aretha Franklin synger «Natural Woman» kunne den like godt vært en countrylåt. Det eneste som skiller balladene til Otis Redding fra country er hudfarge og styrken i stemmen, i «Try A Little Tenderness», «That’s How Strong My Love Is» og «These Arms Of Mine». Samme for «When A Man Loves A Woman» med Percy Sledge. For ikke å snakke om Al Greens versjon av «How Can You Mend A Broken Heart», fra den mest countryinspirerte perioden til Bee Gees.

Mange soulartister har hatt det fint med countrymusikken så lenge det går an å huske. Et av de mest lovpriste albumene i karrieren til Ray Charles er «Modern Sounds In Country And Western Music» fra 1962. Dette kom etter at Charles hadde gjort stor suksess med album som «Soul Meeting» og «Sings The Blues», men countryplata ble en av hans største suksesser. Dette er albumet som har «Georgia On My Mind», men også sanger av Hank Williams, Eddy Arnold og Don Gibson.

The Supremes ga ut albumet «Sing Country Western & Pop» på høyden av sin popularitet 1965. Første spor ut var «Funny How Time Slips Away» av Willie Nelson. Det første soloalbumet til Tina Turner var «Tina Turns The Country On» i 1974. Sanger av folk som Kris Kristofferson, Hank Snow og Dolly Parton, countryveteraner som James Burton og Glen Hardin i kompet.

En av mine store soulfavoritter er Millie Jackson, som jeg nylig var innom på disse sidene som et av høydepunktene fra musikkåret 1974, med albumet «Caught Up». I 1981 kom hun med «Just A ‘Lil Bit Country» en «En usannsynlig sterk LP» ifølge Jostein Pedersens anmeldelse i Nye Takter. Avslutningen er en vri på Kris Kristoffersons «If You Don’t Like Hank Williams», her som «If You Don’t Like Millie Jackson». Budskapet om hvor du kan kysse sangeren om du ikke liker det de synger er likt i begge versjoner.