John Mayers mange sider

John Mayer har fylt Oslo Spektrum i en årrekke. Nå kommer han til den store Byhallen for fjerde gang – denne gangen med en solokonsert, der han bare har seg selv å stole på. Forrige gang, i 2019, hadde han en rytmeseksjon med noen av de mest durkdrevne bakmennene i ryggen, som Pino Palladino på bass og Steve Jordan på trommer. Det er sjelden vi har opplevd en så positiv og glad klubbstemning i Oslo Spektrum, rapporterte jeg etterpå.

I tillegg til disse store innekveldene satte John Mayer publikumsrekord foran 9.000 mennesker på Norwegian Wood-festivalen i 2014. Det er noe med omtalen min fra Frognerbadet den gangen som illustrer hans særegne posisjon. Jeg skrev at jeg ikke kunne huske å ha sett så mange mennesker der, så lange køer i Norwegian Wood-festivalens 20 år lange historie. Og likevel klarte jeg å konkludere med at festivalen manglet de mest legendariske attraksjonene dette året. Jeg mente kanskje bare at Mayer var så uforskammet ung i forhold til alle andre vi omtaler som legender.

John Mayer tilhører den eksklusive kretsen av undervurderte superstjerner. Disse som tilfredsstiller millioner, men likevel ikke får den anerkjennelsen de fortjener. Kanskje fordi han har et uvanlig bredt publikum. Både ungt, voksent, og med uvanlig mange damer for en mann som dyrker musikk som ellers blir avfeid som gubbevennlig. Man blir ikke legendarisk av å appellere til alle disse på én gang. Men han lager stillferdige, godmodige sanger som ikke skriker etter oppmerksomhet, men som er veldig fine bare vi hører ordentlig etter. Føler du deg for hip for John Mayer er du virkelig for hip.

John Mayer var klar over sin manglende kredfaktor helt fra starten. På plateomslaget på debutalbumet «Room for Squares», sto artisten, da bare 23, fram som en streit ung mann som ville vise at Huey Lewis hadde rett da han sang «It’s hip to be square» en gang i forrige årtusen. – Jeg møtte til å begynne med en rekke radiofolk som sa at «vi liker sangene dine, men dette er ikke sånt som vi spiller nå». Jeg hadde så stor tro på innholdet på plata at jeg ville terge folk ved å se ut som et fjols på omslaget. Coveret er barnslig, men ikke innholdet, mente Mayer da vi traff ham på hans første oslobesøk i 2002.

Han var i byen for å presentere seg selv med en konsert på vertshuset Gamle Christiana, Gamla, midt på blanke formiddagen. Sånt gjør vanligvis bare helt ubeskrevne artister, som Mariah Carey, da hun sang på Smuget en formiddag i 1990. Men John Mayers «Room for Squares» hadde allerede ligget 47 uker på albumlista i USA, og solgt to millioner eksemplarer. Han var ikke lenger helt fersk.

John Mayer hadde gått på musikkcollege i Berklee i slutten av tenårene. Han sluttet etter et par semester, og satset på livets skole ved å gi ut et album på egen hånd, «Inside Wants Out» i 1999. Dette skaffet ham en større platekontrakt, og da «Room For Squares» slo an kom også «Inside Wants Out» inn litt lenger nede på albumlista. Med mange av de samme sangene. – Dette var bare en demo jeg ga ut som en EP. Interessen for denne økte da «Room For Squares» begynte å selge, og den var til salgs på eBay for hundrevis av dollar. Jeg liker ikke at folk skal behøve å betale så mye, så jeg ga den ut om igjen, fortalte Mayer.

– La oss snakke om sounds, ikke songs, sa John Mayer. Han kunne lett forveksles med nok en stemningsfull sanger og låtskriver, men understreket at han først og fremst så på seg selv som gitarist. Konserten på Gamla bekreftet at han behersket instrumentet omtrent fullkomment.

– Jeg ville være Joe Pass eller Wes Montgomery til å begynne med, fortalte han, med referanse til noen av historiens store jazzgitarister. Men han trakk også fram Jimi Hendrix og Stevie Ray Vaughan som sine andre store helter. Kursen var ikke helt staket ut: – Min ambisjon nå er å være med i et popband som spiller hardt, men ikke høyt. Et godt band kan være drivende bra uten at gitarene skriker og vrenger hele tiden, sa Mayer. For ham var de helt perfekte platene «The Joshua Tree» med U2, «Grace» med Jeff Buckley og «Whatever And Ever Amen» med Ben Folds Five. Og sistnevnte gruppe hadde ikke engang en gitarist. John Mayer er nemlig også en utmerket låtskriver. Og som vi skal se fant han sitt ønskeband etter hvert.

Det neste albumet hans, «Heavier Things», gikk rett topps i USA da det kom ut i 2003. Tittelen til tross var innholdet god, tilbakelent voksenrock. Mayer hadde fortsatt et befriende uhøytidelig forhold til sangene sine. Han utstyrte omslaget med et fargesprakende stemningskart over sangene – om de var ment sarkastisk, optimistisk, spørrende, søkende, om de innholdet gitarsolo, statistikk over hvor mange gigabyte de omfattet, hvilket tempo de gikk i, tonearter og enda mye mer. Alt bortsett fra om sangene var gode eller dårlige. De fleste var heldigvis i første kategori.

Først med albumet «Battle Studies» og singelen «Who Says» i 2009 ble han et kjent navn i Norge også. John Mayers streite image la ingen demper på draget hans. En opprinnelig stille og forsiktig gutt ble i tur og orden sammen med Jessica Simpson, Jennifer Aniston, Taylor Swift og Katy Perry. På «Battle Studies» sang han duett med Swift også, i «Half Of My Heart» Forholdene forsterket hans status som rikskjendis i USA, og fikk ham gradvis til å «åpne seg opp» i intervjuer i litt større grad enn både ham og vi hadde godt av. Etter bruddet med Swift skrev hun den sju minutter lange sangen «Dear John», en av de bitreste oppgjørene vi har hørt på plate. «The Story Of Us» fra samme album («Speak Now» fra 2010, nyutgitt i en «Taylor’s Version» i 2023) hadde sannsynligvis også den samme forhistorien.

Mange trodde at «Paper Doll» på Mayers «Paradise Valley» (2013) var et slags svar på tiltale, men selv har han avvist dette. «Still Feel Like Your Man» fra «The Search For Everything» (2017) handlet derimot å savne Katy Perry – selv om han også kunne synge «the prettiest girl in the room/she wants me». Dette er over toppen irriterende snikskryt. Men det høres bra ut likevel. Hyggelig å kunne by på litt kjendissladder på disse sidene også, av og til.

John Mayer er blant de få artistene som ble bedre jo mer populære de var, og jo større rutine de fikk. En uvanlig utvikling, spesielt for dem som samtidig når stadig lenger ut i sosietetslivet. I sangene sine viser Mayer en sterkere lengsel etter en forsvunnet stemning i musikken. «Looking for the sun that Neil Young hung/After the gold rush of 1971» sang han i åpningslåten «Queen Of California » på albumet «Born And Raised» i 2012. Nå begynte mange av dem som mente alt var bedre før i tida å få ørene opp for ham. Det påfølgende «Paradise Valley» kan godt være et av hans beste album, fullt av varm, voksen countrypop. Av og til høres han ut som The Grateful Dead, skrev jeg da dette kom i 2013. Og hva skjedde?

I 2015 slo Mayer seg sammen med de tidligere Grateful Dead-medlemmene Bob Weir, Mickey Hart og Bill Kreutzmann for å spille deres gamle sanger i gruppa Dead & Company. Mayer spiller i praksis rollen til legenden Jerry Garcia, som døde i 1995. De lager ikke nye studioalbum, men i ekte Dead-ånd er nærmere 100 livealbum lett tilgjengelige. Når Mayers egen soloturné er over slår han seg sammen med bandet igjen, for 24 konserter i Sphere-arenaen i Las Vegas i sommer. Vi kan bare håpe at vi får se dem også i Norge en vakker dag.

Det kommer ikke nye album med John Mayer så ofte lenger. Bare tre de siste ti årene, med «Sob Rock» fra 2021 som det foreløpig siste. Igjen med et sånt omslag som ser ut som han gjørs på å se ut som en utdatert overlevning fra 80-tallet, Innholdet er hyggelig 70-talls softrock, med ettertenksomme sanger, fint framført med upåklagelig gitarspill som aldri blir påtrengende flinkt. John Mayer fortjener fortsatt et større publikum, uansett hvor stort det allerede er.