Helgens nye låter: Herlig Sløtface og fandens Mío

---

5

LÅT

Sløtface

«Final Gørl»

---

Den jenta som alltid står igjen som den eneste overlevende i skrekkfilmer, er også den mest kjedelige og pertentlige. «I don’t wanna be your final girl» slår Haley Shea fast i refrenget på «Final Gørl», og legger til at hun gjør alle stuntscenene selv. Det så vi i selvsyn blant annet på Øya-konserten i fjor. Shea er ikke lenger bare vokalisten i Sløtface, hun er snarere hovedartist med en gruppe musikere bak seg etter skiftet av bandmedlemmer for et par år siden. Men dagens besetning er ikke noen hvem som helst de heller: Nils Jørgen Nilsen (Honningbarna) på trommer, Marie Moe (Razika) på bass og Tobias Osland (Hammok) og Simen Følstad Nilsen (Aiming For Enrike) på gitarer.

Haley Shea har beveget seg litt bort fra den råeste punkuttrykket og inn mot en vital og poporientert punkrockenergi. Ikke dermed sagt at røttene er glemt. «Final Gørl» er som om to tidskapsler fra henholdsvis 1970-tallet og 2020-tallet skulle krasjet sammen, med pur Blondie-energi i den ene pakka og en nyfødt, fuzza gitarhelt i den andre. Shea selv selvsikker og herlig arrogant i front. Preben Sælid Andersen (Death By Unga Bunga) er samarbeidspartner på låtskriver- og produsentsiden, og etter «Final Gørl» gleder vi oss til han og Shea skal skru sammen det nye Sløtface-albumet.

Les også om forrige ukes låter: Skaar og Emilie Nicolas, Veps, Tolou, Sigrun Loe Sparboe og Angelo Reira (+)

Mío frir til Fanden

---

5

LÅT

Mío

«Gamle-Erik»

---

Det kan godt hende at Gåte har blitt store nok til å delta i Eurovision, men liker man trønderbandet og vil utforske de råere sidene ved sjangeren, finner man ikke noe mer fandenivoldsk innen den tyngre delen av norsk folkrock enn Oslo-bandet Mío. Da de ga ut albumet «Ingen tid å miste» i fjor, kalte vi det «et nydelig svingslag med en bukett musikalske roser som skjuler skarpe punka torner under den vakre overflaten». Det er både torner og skjønnhet å spore når de nå glefser etter knehasene til fanden selv.

Den nye låten heter «Gamle-Erik», og er av det slaget som man ble brent for i middelalderen. Den handler selvsagt om Fanden, Djevelen, men er snarere en hyllest til den folkelige overtroen og folkeeventyrene, enn den gravalvorlige tilnærmelsen som for eksempel de rendyrkede svartmetallbandene har. «De kaller han ond/Jeg kaller han ærlig», synger Dionisia Fjelldalen på låten som ifølge dem selv ble født ut av en idé om å skape noe i skjæringspunktet mellom «Black Sabbath og Bukkene Bruse». Legg til en god dose punk. Tung, svett, energisk og nesten bejublende i sin rå tilnærming til folkemusikkens tyngre elementer, det hele med Fjelldalens monumentale stemme som smijern.

Releasekonsert på Blitz i Oslo 16. mars.

RnB-framtid fra GIA

---

4

EP

Gia

«Ruminate»

---

Gina Emilie Kimestad Eickstedt kaller seg GIA når hun utgir debut-EP-en «Ruminate», og tar med det steget videre fra å gi stemmen til andres prosjekter, som Myra. Det er vokalen hun vinner på i en RnB- og soulmiks som sender tankene i retning Jorja Smith, Joy Crookes og andre innen den nye bølgen som tar det særlig britiske neo soul-uttrykket noen hakk videre. I samme bag finner vi for øvrig norske Hillari.

På EP-en har Eickstedt skrevet låtene selv sammen med Ole Petter Oras Ålgård og den ikke helt ukjente artisten og produsenten Bård Berg. De smir nydelige, harmonisterke melodier hvor hennes stemme legger seg halvdunkelt over det hele med et register som er egnet til å slå pusten ut av mer utrente lunger. De tre produserer sammen også, og utgjør stammen i bandet som i likhet med stemmen utstråler kraft og temperatur i miksen. Hør bare på «Reign» hvor GIA langer ut mot menn som klynger seg til makten, bare ett av flere eksempler på EP-en som viser at GIA har noe på hjertet. Den låten er for øvrig også EP-ens beste, over «You Again» og «Make Me Your Fool».

Tungt og lett i mars. Vi anmelder Amalie Holt Kleive, Moddi, Eva Weel Skram, Gjenferd, Humle og Kira, Nva, Vettche og Debora (+)

Mari Boine heier på jentene

---

5

LÅT

Mari Boine

«Dánsso fal mu váhkaran»

---

Mari Boine gjorde mye ut av fjoråret, men ser ikke ut til å bli mindre aktuell i 2024. Nå kommer hun med låten «Dánsso fal mu váhkaran», som er en smakebit på et nytt album til høsten, da med hennes faste band.

Som på tidligere samarbeid, blant annet fjorårets «Amame» med Bugge Wesseltoft, er det Kerttu Vuolab fra Tana som har skrevet teksten. Men der hun ved forrige korsvei var uutgrunnelig, er hun her rytmisk virvlende med bandet sitt i et stemningsleie som sender tankene til David Byrnes nyere prosjekter, en låt ladet av positivitet og oppmuntring. Det er det da også, og det er jentene hun snakker til, om at de skal ha troen på seg selv. Eller som det heter i sangtittelen om man oversetter den til norsk: «Fortsett å danse, mitt yngste barn».

Les anmeldelse av Witch Club Satan-debuten: Satans kvinnfolk i Vigelands gravkammer – se bildene (+)

Oops, Rámon!

---

4

LÅT

Rámon

«Oops!»

---

Du kan ikke kalle en låt «Oops!» uten den som lytter automatisk legger til «I did it again», men Rámon tenker nok litt annerledes og produsent Andreas Bache-Wiig er ingen Max Martin. Ikke dermed sagt at låten ikke har hitpotensial. En leken, rytmisk og åpen låt med et fint og lettantennelig refreng om å finne ut hva som er galt i hverdagen, for så ende med å konkludere med at man selv er sitt eget største problem. Det kan være gjenkjennelig for mange.

Rámon Torres Andresen fikk mange nye fans i fjor, ikke bare på grunn av sanger hvor han var åpen om barndom og oppvekst, men også via deltakelsen i TV 2s «Hver gang vi møtes». Hans tolkning av Matomas «Wow» derfra har over fire millioner lyttinger og ble en av de mest strømmede fra vinterens sesong. Nå ser han framover, dreier litt på sjangerhjulet, sveiper innom TikTok og viser nye sider ved prosjektet «Torres tivoli». Det vil ende i Oslo Spektrum i oktober, men i mellomtiden må han gjerne få problemer og erkjennelser som de han synger om på «Oops!» hvis det betyr at framtidige låter holder samme badetemperatur.