---
4
KONSERT
Emma Steinbakken
Oslo Spektrum
---
Blant tusenvis av fans, med tusenvis av mobiltelefoner rettet mot seg, sitter Emma Steinbakken ute blant publikum i den store Oslo Spektrum-salen som om hun aldri skulle gjort annet, og synger «Hold My Breath». Det er så man plutselig husker et par linjer fra en av hennes andre store hits, og lurer på hva i all verden det var som skjedde:
«We used to sit on the balcony/Smoking cigarettes, you were so obsessed with me/What happened to all those little things?»
Besettelsen blant de mange er der, men de små tingenes tid er forbi for Emma Steinbakken, i hvert fall når det gjelder publikumskontakt. I en alder av 20 år er hun en av de aller yngste som har inntatt et fullsatt Oslo Spektrum, og trolig er hun den aller yngste norske soloartisten som har påtatt seg denne oppgaven. Hun skal pøse på med glitter, pyro, publikumsfrieri, seriøse betroelser og gjester som Isah og Bjørn Eidsvåg, men den jordnære måten hun gjør det på er sjelden i en bransje som stadig skrur opp graden av naken hud og spekulative effekter. Emma Steinbakken er popartist i kraft av stemme, låtteft og sjarm.
I løpet av åpningslåtene forteller hun at dette er hennes bursdagsfeiring. Om en uke fyller hun 21 år. Når hun senere i konserten forteller at de fleste hun har med seg i bandet har holdt sammen siden før hun ble konfirmert, og at hun spilte sin første konsert 14 år gammel, faller bitene på plass. Det gjør det ikke mindre imponerende.
Emma Steinbakken føyer seg inn blant en lang rekke andre yngre norske popartister som tilsynelatende uten problemer fyller Oslos største innendørs konsertarena, blant dem Sigrid, Dagny, Stig Brenner, Sondre Justad, Chris Holsten, Undergrunn, Stig Brenner og en rekke band innen den såkalte festmusikksjangeren. Det viser hvilken posisjon norsk musikk har fått, og norske tekster også selv om Steinbakken ikke har morsmålet som sitt første popspråk. Eller kanskje jo, vil nok mange si idet hun går av scenen etter 23 låter med to sanger på norsk som får allsangen til å gjalle mellom veggene i Spektrum. Det kommer vi tilbake til.
Hun inntar en scene som bokstavelig talt bobler over og er lyssatt til perfeksjon. Det store bandet med strykere, medvokalister og andre fyller ut det store rommet, og selv om vi har sett Karpes rekke på ti konserter skal vi ikke så mange årene tilbake før det å fylle dette lokalet som tar rundt 10.000 var en fjern drøm for de aller fleste norske artister og band. Men dette gjør Emma Steinbakken tilsynelatende uten problemer, og vi ser hvem hun snakker til. Skal vi tippe er rundt tre fjerdedeler av publikum jenter på hennes egen alder og litt eldre. Teller vi med de mange mødrene som har med seg jenter ned i ni-tiårsalderen skjønner vi at hun er et forbilde som går rett i hjertet på sin egen generasjon.
Hun åpner med en litt høyskuldret versjon av «Sorry» og «Used To Love You», men deretter er det ingen tvil om at kvelden skal handle om henne. Med største selvfølge forteller hun historier og annet mellom låtene, og etterfølgende «Fight This Feeling» skrev hun umiddelbart da møtte kjæresten sin. Med andre ord er det store kast underveis, og det første virkelige vindkastet kommer med Isah-låten «Delilah». Isah selv skal først komme inn i duetten «Mysteriet deg», opprinnelig gjort i «Hver gang vi møtes». «Det er Bjørn!», hyler en flokk ved siden av meg da Isah synger de første strofene. Det er det definitivt ikke. Bjørn Eidsvåg gjester derimot Steinbakken i «Drukne», og når jubelen løfter taket idet han kommer inn er det ikke foreldrene i salen som skriker, men Steinbakkens egen generasjon. Dette er stjerneglam Eidsvåg trolig ikke har vært i nærheten av siden hans mest rocka Ten Sing-dager.
Se flere bilder her:
Men alt dette understreker at Emma Steinbakken har solgt ut Oslo Spektrum i kraft av å være en artist og en popsnekker av det seriøse slaget, som skaper sanger med en atmosfære og kontante vokale anslag og understrekninger de aller fleste langt eldre artister kan se langt etter. Og hun synger om følelser som åpenbart vinner fram hos tilhørerne, og selv om ikke alt er selvopplevd er det noe i stemmen hennes som gjør det troverdig langt utover den gjengse popklisjeen.
Vi har sett henne gjøre klubbkonserter, og denne kvelden gir hun Oslo Spektrum den samme intimiteten som om det skulle vært en klubbkonsert. Hun eier scenen og hele det gedigne lokalet med stemme, show-profesjonalitet og store doser sjarm.
Også i konsertformat har hun full kontroll på uttrykket og den store stemmen. Når hun tilsynelatende uanstrengt puster liv inn i følelsene hun legger i setninger, strofer, ord og fraseringer, letter flere tusen sneakers- og støvlettsåler fra gulvet mens mobillyktene tennes i de tusen hjerter.
Steinbakken er blitt en av landets mest populære popartister i løpet av svært få år, ikke minst takket være tolkningen av Hellbillies «Eg gløymer deg aldri» – her som «Jeg glemmer deg aldri» – i serien «Rådebank». Den ble gjennombruddet. Så klare hun kunststykket å gjøre en utskjelt og slitt Bjørn Eidsvåg-sang tilgjengelig og relevant for en ny generasjon i TV 2-programmet «Hver gang vi møtes». Den slo det meste, også absolutt alle andre artister når listene for 2023 skulle gjøres opp. Svakheten er imidlertid hennes eget låtmateriale. Ikke nødvendigvis når det gjelder kvalitet, men kvantitet i en sammenheng som dette.
Hennes største strømmehits så langt er kanskje skrevet av andre, men fanbasen hennes viser at Steinbakkens egne komposisjoner og tekster resonnerer med deres egne liv. Som når «Parents» kommer langt ut i settet, og handler om hvordan et barns helter viser seg å ikke være helter likevel når foreldrene går fra hverandre. Eller det som er i ferd med å bli hennes aller største låt skrevet på egen hånd, den nevnte «Hold My Breath», en låt om å kjempe for et forhold som er i ferd med å rakne, og som med enkle bilder kobler seg til følelser og situasjoner de aller fleste unge kan kjenne seg igjen i.
Blant høydepunktene er «Home», tittelkuttet fra debutalbumet, samt den tyngre «Dynamite», nevnte «House On Fire» og Matoma-samarbeidet «Wow», her i en strykerdominert versjon som fungerer bedre enn originalen. Hun knekker koden på «Floden» også i Oslo Spektrum, med en stemme som er vidåpen, som går utenpå det meste både når det gjelder personlighet, volum og innlevelse, og som gir sangen og teksten et narrativ som alle synger med på uten at det blir kleint. Den kommer selvsagt helt til slutt, som låt nummer 23. Hun har kanskje et titalls virkelig gode låter selv og en håndfull coverlåter som alle synger med på, men også låter som ved neste Spektrum-korsvei ikke fortjener plassen de fikk her.
Emma Steinbakken har vist at hun kan skrive låter. Hun har tiden foran seg, og EP-en «<3» ga kanskje bud om det som skulle komme. Som ventet danner et par av låtene herfra en tidlig halvakustisk pustepause i showet, som eksempler på hvordan hun egentlig vil skrive og produsere låter om hun selv kan ta styringen. Men enn så lenge er det «Rådebank»-låten «Jeg glemmer deg aldri» - her i en nydelig og intens versjon - og «Floden» og de øvrige sangene fra «Hver gang vi møtes» som betaler et show som dette.
