Emilie Nicolas skapte drønn og drøm i Operaen

---

5

KONSERT

Emilie Nicolas

Den Norske Opera & Ballett

---

Det har gått over ti år siden Emilie Nicolas slo gjennom med singelen «Pstereo», et annerledes unikum av en cover av DumDum Boys-låten. Og det er akkurat ti år siden hun ga ut debutalbumet «Like I’m A Worrior», der sanger som «Nobody Knows» fikk voksne pendlere til å bryte sammen i gråt over bilradioen, og som ble et umiddelbart gjennombrudd for en artist som da beveget seg et sted mellom jazzen, elektronikaen og kunstpopen. Det var ett og annet lavmælt sukk i Operaen også, på den første av to utsolgte konserter en hustrig søndag i mars, men det var også tilløp til bakoversveis og hakeslepp.

«Dere varmer på så mange slags vis», sa Emilie Nicolas fra scenen da hun ønsket velkommen etter det første knippet med sanger var unnagjort. Hun åpnet med «Limits», utgitt som singel i 2022. Halvannen time senere gjorde hun innrammingen med nye låter rundt konserten komplett med «Everyday», hennes aller nyeste utgivelse. Nicolas strør ikke om seg med album. «Tranquille Emile» ble kalt et comeback i 2018 etter en periode hvor hun hadde vært tvunget til å ta en pause, også på grunn av presset en så livsomveltende debut som førsteplaten ble. «Let Her Breathe» fra 2020 er som hennes foreløpige siste album på egen hånd. Likevel er hun en av norsk musikks mest sentrale sangere, fra senere år blant annet i et utstrakt samarbeid med Daniel Herskedal og ikke minst vokalarbeidet for Karpe i flere omganger. Spektrum x 10-konsertene og turnérekka etter «Omar Sheriff» ville knapt vært det samme uten Nicolas bidrag og tilstedeværelse.

I Operaen er det ingen hemmelige gjester på lur og ingen «coverlåter» fra andre prosjekter. Hun trenger knapt «drahjelpen». Dette er essensen av Emilie Nicolas, med låter fra hele karrieren og altså en rød tråd som vi tolker som et frampek på at det er mer på gang. Mange av låtene og settet som helhet er utfordrende og tidvis kompromissløst arrangert, og hun utfordrer elektronika-sjangeren på sine egne premisser. På de første låtene får vi også fornemmelsen av at hun har latt seg inspirere av Karpe, med arrangementer som tar opp i seg det arabiske, med vokale detaljer som i måten de snor seg rundt ordene på, har noe av «Omar Sheriff»-fraseringene i seg. «Who’s Gonna Love You» – altså uten Isah – og «To The Moon» fra «Let Her Breathe» kommer tidlig I settet, kun oppbrutt av «Let You Out» fra debutalbumet. Og så allerede som femte sang tar hun de fleste på sengen med «Nobody Knows», som fortsatt må regnes som en av hennes aller største hits.

På scenen maner vokalen fram en nærmest fysisk manifestasjon av «Nobody Knows» med emosjonelle spenninger inne i scenens halvmørke. Stemmen er klar, sildrende, snor seg og bryter lett mot usynlige barrierer, og likevel har den her en tyngde som finner gjenklang i det formidable bandet hun har med seg. De fem musikerne buldrer selv når det er så spartansk og stille som på «Nobody Knows», og sangens nakne tyngde intensiveres gjennom arrangementer som skaper en helhet konserten gjennom uavhengig av hvor låtene kommer fra, hva de handler om og når de ble laget.

Hun fortsetter med sanger fra de to siste albumene, blant dem «Naive», «Tsunami» i en nærmest spansk versjon med håndklapping fra trommeslager Eivind Helgerød, og en intens «Higher Love». Vi nærmer oss en avdeling av konserten hvor hun skal strippe det hele ned til ren basis, med først «Roots» bare med et mektig og lummert synthteppe, og så «Oh Love» med bare henne selv og kassegitaren. Men først introduserer hun «Pstereo» som en låt hun ikke er så glad i å synge, så derfor har hun gjort den om til en slags «Hver gang vi møtes»-versjon. «Så har jeg gjort det også», sier hun. Kanskje er ikke det svaret skaperne av TV 2-programmet ville høre. Hun hadde garantert greid seg helt strålende som deltaker, men for de andre å covre Emilie Nicolas er en annen skål.

Med «Pstereo» kommer også et visuelt sceneskifte. Til nå har bandet Nicolay Tangen Svennæs (keyboard), Eivind Helgerød (trommer), Bendik Hovik Kjeldsberg (trommer), Snorre Saga (bass) og Anders Opdahl (gitar, keyboard og annet) stått som silhuetter i lyset fra bakscenen lik et amerikansk storband, mens Emilie Nicolas har regjert scenen.

Fra «Pstereo» lyser videoer opp bakveggen, først nærmest abstrakte bildeutsnitt av hud og kropp, senere også hoder og ansikter og i «Grown Up» nesten mot slutten også familievideoer. Voksne, barn, sommer, idyll, venner, samvær. Kontrasten mellom den nesten kalde avvisende teksten og bildene er slående, og minner oss om dobbeltbunnene i Nicolas poetiske tekster og hvor presise de er i tilnærmingen til det personlige og drøftende.

Slik er også musikken og bandet hennes denne kvelden. Det er bunnsolid og likevel vibrerende på en måte som er organisk buktende og intuitivt, akkurat som Nicolas stemme. Tyngden er lagt i elektronika og spenningen inn mot klubbmusikk og de sfæriske elementene som ligger i de lydmalende bildene der øyeblikk av stillhet og kun vokal skaper voldsomme effekter. Det doble batteriet av Helgerøds og Kjeldsbergs trommer gir konserten og låtene en unik tyngde som originalinnspillingene ikke har, en tørr kontanthet og et piskende og medrøskende samspill som drønner gjennom den store bygningen.

Lyden er for øvrig høy, men sammensatt, klokkeklar og utfyllende, og viser virkelig hovedsalens fortrinn når pop- og rockartister inntar Operaen. Det løfter seg særlig under låter som den lett fandenivoldske «Wild One» og «Easy», en av de nyere låtene som her kommer i en tung og rytmisk knallhard technodrivende versjon med en video på bakveggen av menn som danser på nærmest rituelt vis. Også «Feel Fine», denne harde, bitre pillen av en låt som handler om å komme seg tilbake til overflaten når man er på bunnen, er blant låtene som utgjør navet i konserten.

Emilie Nicolas live i Operaen er en oppvisning i hvordan sangenes innerste intensjoner kommer til overflaten hos en vokalist som vi aldri har hørt bedre, som har spennvidden og følelsesregisteret, og som lystrer hver eneste av sine egne formuleringer. Der og da synger hun til hver enkelt i salen, og mottakerne sitter så trollbundet at man hører nåla falle. Eller det røde løvet for den saks skyld, som under «Feel Fine» snør tett over scenen, vakkert og effektfullt, som om scenografen fra en Johannes Holmen Dahl-oppsetning hadde hatt noen «roseblader» til overs og en finger med i spillet.

Hun avslutter det hele med «Everyday», hennes ferskeste utgivelse. En fin ballade som på denne finaleplassen kanskje blir et lite antiklimaks ikke alle har hørt før, men som altså peker framover. Mer offensivt og framoverlent kunne ikke Emilie Nicolas endt konserten der hun står i et hav av «roseblader» og mottar hyllesten fra tårevåte ansikter.

Anmeldelsen er basert på den første av to utsolgte konserter i Operaen søndag 3. mars.