Pur punkglede med Sløtface

---

5

KONSERT

Sløtface

Øyafestivalen

---

Slutface som Stavanger-bandet en gang het, er for lengst historie. Sløtface derimot stevner inn mot en ny æra innen norsk punkrock. Etter at de to opprinnelige originalmedlemmene på gitar og bass sa takk for seg, kunne det hele vært over. Heldigvis annonserte vokalist Haley Shea at hun satset på lykken og en ny besetning. Det var denne som traff Øyafestivalen som et ømt knyttneveslag torsdag kveld.

Ømt fordi Sløtface med den gamle besetningen nok ville vært hakket mer kontant i slagene, mens det bandet som skapte «moshpiter» og lurveleven i Sirkus-teltet denne kvelden ble en manifestasjon av hvordan melodisk punkrock kan forenes med kilevinker av kjærlig agitasjon og en bandleder og vokalist som musikalsk sett har funnet et stormens øye i kaoset. Hun er den eneste igjen fra originalbesetningen, mens Honningbarna-trommeslager Nils Jørgen Nilsen har vært med siden 2018. De tre øvrige kom inn i Sløtface i fjor.

Torsdagen på årets Øyafestival var punkdagen. London-bandet High Vis konstaterte ganske tørt at her befant de seg på et jorde i føkkings Norge etter å ha spilt punk i årevis. Stjernebookingen av australske Amyl & The Sniffers ble en større åpenbaring tidligere denne Øya-ettermiddagen da de spilte på den samme scenen som Sløtface sto på sist de var på Øya, like før de gikk i oppløsning.

[ Blur viste seg fra alle sine beste sider på Øya (+) ]

I Melbourne-bandet og i vokalist Amy Taylor så vi harrytassutgaven av hva Sløtface en gang var, bare at Stavanger-bandet og Haley i sin tid mønstret en atskillig mer politisk knivskarp agenda og en fascinasjon for publikumsmøter som alltid endte i blod, snørr og brede glis.

Det de har til felles sier noe om denne sommerens diskusjon rundt publikum på konserter. Amyl & The Sniffers er kontante, harde og fulle av glede, tull og tøys, og foran scenen er det lutter fysisk moshlykke over bandet svært mange har ventet på å se.

[ Les alle sakene om Øya 2023 her ]

Foran Sløtface finner man det samme publikummet og den samme pure gleden over å utagere til musikk man elsker å slå seg selv i hodet med, i et fellesskap som lar energien fra scenen regjere alt og alle den timen det pågår. Punk er fellesskap, samstemthet og utløp for all slags slagg. Sløtface har kanskje blitt mer pop en punk etter skiftet, men de gyver likevel løs på Øya med «Success» og «Tap The Pack», to av bandets klassikere, før de går over i det nye materialet fra LP-en «Awake/Asleep» med låter som «Indoor Kid» og «Beta». Det blir en blanding av nytt og gammelt, av smult farvann og eksplosive nivåer av energisk hardcore ispedd allmennvennlig punkpop.

Det siste bidrar til at Haley Shea ironisk kan annonsere «Cowboys In The Dark» med spørsmålet om hvorvidt noen har en far som elsker Bruce Springsteen, uten å ta hensynet til alle fedrene som faktisk befinner seg blant hennes publikum. Like naturlig erklærer hun at den neste moshpiten er for jentene som er til stede og andre underrepresenterte kjønn, som aldri har turt å kaste seg inn i bruduljene foran scenen på en punkkonsert. Denne moshen er trygg, og de innbudte lar seg ikke be to ganger.

[ ARY på Øya: Svart sommerfugl i taktfast dans (+) ]

Haley Shea er mer enn en frontfigur, hun er Sløtface. Som låtskriver har hun de siste par årene alliert seg med Mikhael Paskalev. Refrengene er store, anslagene kontante, og Shea har det hele i sin hule hånd men vet også at band som dette behøver en fullkommen libero. Den finnes i den evige løse kanonen, gitarist Tobias Osland, som ellers er vokalist og gitarist i hardcore-bandet Hammok. Lik en Looney Tunes-figur flyr han scenen rundt og ender rett som det er blant publikum med gitaren foran og et kobbel av sikkerhetsvakter etter seg. Shea er tradisjonen tro ikke snauere en at hun tar turen hun også, uanstrengt og med et energinivå som er få forunt.

Shea ler, freser, smiler, smitter og trives åpenbart i vissheten om at Sløtface nå er hennes band, men låtlista på Øya viser sjenerøst at det er få motsetninger mellom gammelt og nytt. Mot slutten av konserten har Tobias Osland overtatt den tidligere bassisten Lasse Lokøys rolle som «moshpit»-general, og sluttspurten består av låter som «New Year New Me» og «Crying In Amsterdam» fra 2020-skiva «Sorry For The Late Replay» side om side med klassikeren «Magazine» og nye låter som «Come Hell Or Whatever» fra sisteskiva.

Så bærer det lukt ut blant publikum og inn i den nye suksesslåten «Happy». Kanskje er det mer poppunk enn det en gang var, men aldri har vi hørt Haley Shea og Sløtface så konsise og gjennomført fokuserte som nå. Og kaoset består, om enn i litt mer strukturerte utblåsninger.