Satans kvinnfolk i Vigelands gravkammer

Skriket som åpner «Witch Club Satan» vil gi gjenlyd i en musikksjanger som er overmoden for fornyelse. Det er bare to år siden Witch Club Satan holdt sine første opptredener i Norge og internasjonalt, i et dunkelt spenningspunkt mellom teater og black metal-konserter. De etter hvert beryktede showene med blodritualer, nakenhet og ekstrem svartmetall bygget opp under mytefortellingene om heksen som symbol, historisk skikkelse og kvinnelig urkraft. Ikke overraskende delte bandet som består av Nikoline Spjelkavik, Johanna Holt Kleive og Victoria Fredrikke Schou Røising metalmiljøet. Noen avskrev dem som spekulativt vås, andre så imidlertid kimen til en ny æra innen norsk black metal. Nå er debutalbumet med den opprinnelige arbeidstittelen «666» ute, og har rett og slett fått tittelen «Witch Club Satan». Det innfrir alle antagelser om at norsk rocks neste store sensasjon - og trolig eksportvare - ligger hos et band vi enda ikke helt har skjønt om mener alvor eller ikke. Debutalbumet understreker det ambivalente i måten de posisjonerer seg på, men mest av alt framstår det som en solid musikalsk manifestasjon.

---

5

MUSIKK

Witch Club Satan

«Witch Club Satan»

Lost And Found Productions

---

Witch Club Satan har utspring fra teateret, fra sitt eget teaterkompani og scener som Black Box i Oslo og BIT Teatergarasjen i Bergen. Derfra tok de steget inn i musikken, og første gang vi så dem var på festivalen Bylarm. Siden har trioen spilt på både Tons of Rock og Roskilde, mens de under Høstsabbaten i Kulturkirken Jakob i fjor hadde premiere på showet «Bloodmother». «Witch Club Satan er innspilt i studio hos metalveteranen Anders Odden fra bandet Cadaver, Celtic Frost og Satyricon. Produsent er Vetle Junker, som i en helt annen ende jobber med Aurora og Metteson. Men kombinasjonen av det rå og upolerte og teften for melodiene og vokalenes rekkevidde, løfter Witch Club Satan inn i en dimensjon for seg.

De gode hjelperne de har og har hatt, er blant de fremste i norsk musikkbransje. Magnus Børmark fra nå Eurovision-klare Gåte var blant fødselshjelperne til de første showene, mens Mayhems Jørn Stubberud - med artistnavnet Necrobutcher - er blant deres fremste mentorer. Likevel kommer man ikke inn i musikkens mest konservative sjanger og gjør revolusjon uten å å stå fjellstøtt på egne bein. Witch Club Satan gjør det til alt overmål uten å ha musikalsk bakgrunn. Bandet har fått både slakt og ros, og showene og musikken har delt metalmiljøet. Noen skjønner ikke greia, noen mener det bokstavelig talt nakne uttrykket er et rop om oppmerksomhet. Andre, som Anders Odden, sammenligner det de gjør med den revolusjonerende Riot Grrrl-bevegelsen på 1990-tallet og spår at de skal bli det nye Nirvana.

– Vi er usikre på hva som handler om at vi er kvinner og hva som handler om at vi er «ulærte» musikere. Men denne kombinasjonen er tydeligvis en giftig cocktail for noen, sa bandet til NRK etter Bylarm.

Tar man et skritt til siden, er det lett å se at Witch Club Satan skaper musikk og performance på sine egne premisser, og på det viset spiller de en mannsdominert bransjes eget spill. Med albumet «Witch Club Satan» innfrir de så det holder, og de bokstavelig talt spiser sine mannlige kolleger som bedervede alterbrød. «I eat a man every fourth week» skriker de ut i låten «Fresh Blood, Fresh Pussy», og legger på vampyraktig vis til «I like my men medium rare».

Med både låten, albumet og måten de iscenesetter seg selv på gjennom seanser som den i Vigeland-mausoleet og på konsertene, føyer de seg inn i en feministisk tradisjon hvor blodet som kjønnsdefinerende symbol løftes ut fra det tradisjonelt skamfulle og forbudte og blir en urkraft i seg selv. Og med albumet blir de akkurat som de selv hevder en feministisk kraft i en bransje og en musikksjanger som i beste fall har sett på kvinner som et objekt, og som fortsatt har til gode å toppe konsert- og festivalplakatene. Seansen i Emanuel Vigelands gravkammer uka før albumslipp og konserten 8. mars på Rockefeller, den første i en lengre turné, bærer bud om et skifte. På et album som er mer variert og sjangermessig tilgjengelig enn man skulle tro, når de et klimaks under låten «Salvation», en av de aller sterkeste i en samling av svært gode låter som har et uttrykk som føles både friskt og nyskapende, og likevel forankret i tradisjonen.

«They say that the elders know/but wisdom has left this earth/We must run from this time», synger de på en låt som vil åpne hvilke dører, drømmer og gravkamre som helst. Det er en oppreising til de utstøtte, akkurat som Black Metal Is Krig» er en låt som går til krig mot ikke bare krigen i seg selv, men også mot løgnene. Det ligger også sterk symbolikk i «Steilneset», hvor Witch Club Satan løfter fram de usynlige, de glemte og de urettvist straffede gjennom en tydelig henvisning til Vardøs monument over de 91 kvinnene som ble brent og drept under hekseprosessene i Finnmark på 1600-tallet. Denne kvelden hvor vi ser dem liggende i kister i et helt annet gravkammer, minner de oss om tre andre kvinner som ble dømt for trolldom, og som er blitt glemt av historien. Men det er ingenting nostalgisk over Witch Club Satan. Skriket som kommer på tampen av den usigelig vakre «Mother Sea» er mer et skrik av i dag enn et ekko fra fortiden.

Denne kvelden i begynnelsen av mars har Witch Club Satan «lytteparty» for albumet. Vi er et par titalls mennesker som bøyer oss inn under de lave dørene til gravkammeret i Emanuel Vigelands museum i Oslo. Det er et eiendommelig sted, selv uten de tre skikkelsene som ligger liksom på likstrå på gulvet, med et stort hvitt lerret foran alterdelen av det store rommet hvor hver eneste millimeter er dekket av det i alt 800 kvadratmeter store veggmaleriet «Vita», hundrevis av sammenflettede fresker på vekker og tak med nakne, sammenfiltrede kropper som viser livet fra fødsel til død, gjennom mytologi, sterke erotiske motiver, uhyggelig ondskap og grenseløs godhet. Det er livet i alle sine fasetter. Og i høy grad døden.

Emanuel Vigeland murte igjen alle lystilganger og gjorde det til et gravkammer. Det store tønneformede rommet er svakt opplyst, som om vi trer inn i en annen tid for lenge siden. Maleren som sitter og blir tappet for blod foran det nakne lerretet er med lendekledet lik en renessansemaler. Vi andre får utdelt hodetelefoner hvor albumet «666» strømmes. Det kan knapt spilles høyt i dette rommet. Ekkoet mellom murveggene gjør at gjenklangen til enhver lyd blir hengende over tjue sekunder i rommet.

En etter en tappes de tre kvinnene for blod. Tilhørere som ønsker, kan også gi blod til sykepleier Lene Utzig. Blodet tappes ned i «paletten» til kunstner og serietegner Kim Holm, en skikkelse mange innen metal- og kunstmiljøet kjenner fra Instagram-kontoen, og fra hvordan han på konsertene ofte står foran scenen og maler til lyden av ekstremmetal og black metal. Denne kvelden maler han black metal i sin pureste form, tre «hekser» i hver sin kiste formet som abstrakte og røde skrik på det hvite lerretet som lyser opp i et lokale fylt med nakenhet og gru på alle vegger.

Slik er også albumet, hvor 12 låter i seg selv danner en syklus av blod, hvitglødende raseri og en musikalsk spenning som har vokst fram på kort tid, hvor de beste låtene og uttrykket som helhet vil kunne nå langt ut over den smalt definerte sjangeren black metal.