Norsk folkemusikk er ikke hva den en gang var. Men den som var lever selvfølgelig i beste velgående i et ungt miljø som forvalter tradisjonene gjennom moderne lydtepper og impulser de selv er vokst opp med. Mens NRK har løftet fram folkemusikken i serien «Trollstemt», har 2023 gitt oss noen formidable eksempler på hvor nystemt folkemusikken kan være. Her kan du lese om fire folkemusikkrelaterte album fra året som har livets rett langt utover den umiddelbare datostemplingen.
---
5
ALBUM
Ævestaden
«Solen var bättre där»
---
Folkemusikkmiljøet har de senere årene slått ut veggene under påvirkning fra band som Valkyrien Allstars, Gåte og Majorstuen, for å nevne bare tre av en hel rekke. Et nyere tilskudd til ytterligere innovasjon på feltet er Ævestaden, en norsksvensk trio som albumdebuterte for to år siden, men som på oppfølgeren «Solen var bättre där» virkelig overbeviser gjennom måten de vever de eldste folkemusikktradisjonene inn i elektronika og innslag av visesangen. Her vitner titler som «Motorbåt» og «Fan, jag saknar det» om en viss humor i det alvorlige og mollstemte, helt i tråd med bandnavnets forankring i Dantes «Den Gudommelige Komedie» og henvisningen til «Det evige sted», eller Helvete om du vil.
Bandet består av Eir Vatn Strøm, svenske Levina Storåkern og musiker og kunstner Kenneth Lien, alle med bakgrunn fra folkemusikklinja ved Norges musikkhøgskole. Tre vidt forskjellige musikalske personligheter finner i «Solen var bättre där» et minste felles multiplum over enormt fascinerende arrangementer og kombinasjoner. Her finner vi alt fra emosjonelt gjennomsiktige låter som «Torshov», til nesten diskobetente kutt som «Evig gjenkomst» hvor man kan se for seg at Röyksopp møter Sara Parkman.
[ Kor og jazz i himmeslt forstand (+) ]
---
6
ALBUM
Eir
«Om jeg lar deg sove må du våkne»
Talik
---
Ikke før har Ævestaden kommet med sitt andre album, før Eir Vatn Strøm under bare navnet Eir solodebuterer med albumet «Om jeg lar deg sove må du våkne». Dette er noe helt annet, en rett fram nydelig popplate med originale arrangementer, og samtidig hører man naturlig nok noen av de samme impulsene som vi har hørt henne uttrykke gjennom Ævestaden, særlig hva gjelder stemmebruk. «Syng i stille morgonstunder» er et eksempel på hvordan folkemusikken smyger seg inn i en elektronikaballade som brer seg som iskald dis over dagens første timer.
Solo er det ingen tvil (om det noensinne har vært det) om hvorfor Eir Vatn Strøm i 2022 ble kåret til Årets unge folkemusiker. Vokalmessig viser hun spennvidden i den lyse og samtidig dyptgripende stemmen, og gjennom valg av så vel tunge gitarstrenger (ved hjelp av blant andre broren Ask Vatn Strøm fra trioen Kanaan) som akustisk virtuositet og kraviklyre i et mylder av elektroniske rytmer som bukter og vrir seg gjennom melodier og harmonier som er like imponerende som de er umiddelbart besnærende. Et godt eksempel er «Med ulik avstand ser vi samme sol», en av de mest smittende og sakrale popperlene på dette albumet som passer like godt på en solfylt strand som på et klubbgulv. På samme måte som tittelkuttet avslører hun også en underfundighet og undring i tekstene som kler musikken, og selv nevner hun Tom Waits som et forbilde på begge deler. Det aller meste på albumet er skrevet av Eir selv, men en fin og selvfølgelig urtrist versjon av tradisjonsvisa «Å kjære mi Sigrid» gir henne solid feste i røttene som dette luftige og likevel kledelig mollstemte albumet har grodd ut av.
[ Nye låter: Sosissene punker opp «Julekveld i skogen» og Fangst slentrer «Gatelangs» (+) ]
---
5
ALBUM
Mío
«Ingen tid å miste»
Lilith Records
---
Oslo-bandet Míos blanding av folkemusikk, rock og punk er noe helt for seg selv, hvor vokalist Dionisia Fjelldalens stemme blir en energisk og kraftig innpisker mot et lydmalende landskap som henter inspirasjon fra både den tradisjonsrike folkrocken, fra 70-tallsprog og fra arrangementer man gjerne forbinder med andre og langt hardere sjangre. Hør bare på den komplekst kvernende «Alene», hvor også Maja Hveding Styffes fele får herlig fripass i likhet med andre låter hvor fela dominerer sammen med Marianne Friisberg Larssen tunge bassforankringer. Eller åpningskuttet «Morgenstjerne», som sakte bygger seg opp fra hardingfele og fjærlette vokalharmonier til eksplosiv stemmeprakt over et blytungt komp.
Albumdebuten er gjennom dedikasjon og variasjon et nydelig svingslag med en bukett musikalske roser som skjuler skarpe punka torner under den vakre overflaten. Som på den kompromissløse låten «Huldra», som framstår som en regelrett «missing link» mellom Blitz og Riksscenen.
Larssen og Fjelldalen er bandets grunnleggere og skriver også de fleste låtene sammen. Bandet består for øvrig av Jakob Nome på gitar, Eilif Hallingstad Finnseth på trommer Henrik Hagen Johnsen på diverse tangenter samt munnspill og belg. Dette er rastløs folkrock fra og for en kaotisk verden, med virtuose detaljer og en innfallsvinkel til råskapen i det musikalske forelegget som sprenger alle rammer. Tittelkuttet «Ingen tid å miste» er albumets beste sammen med Raga Rockers-ekkoet «Fra et annet sted» og den harmonirike «Ingen å be», mens mer kuriøse plusspoeng ligger i det seige og trolske primalskriket «Sprekker i solen» og en fin versjon av «Kråkevisa».
[ Nye låter: Malin Pettersen skriver ønskeliste og El Cuero har mye usagt (+) ]
---
4
ALBUM
Gangar
«Stubb»
Heilo
---
Gangar føyer seg inn i en etter hvert tradisjonsrik bølge av band som tar tak i folkemusikken og middelaldervisene og omskaper det til folkrock på sine egne premisser. Konkret i dette tilfellet snakker vi om dels knallhard bearbeidelse av gamle slåtter og melodier hentet fra navngitte spelemenn fra så forskjellige steder i landet som Bygland, Tovdal, Møre og Romsdal, Rindalen, Telemark og Røros. Heavy gitarriff og sugen saksofon er blant bestanddelene i rekka når kvintetten spiller opp til fortdans og poging til titler som «Dorisk reinlender» og «Masurka fra Herefoss», mens spor som «Skrebrua» luter seg mot den eksperimentelle delen av frijazzen blandet med 70-talls hardrock. De omtaler musikken som «hardslått», og blant de største inspirasjonskildene er svenske Hoven Droven.
Bandet består av felespiller Mattias Truell Thedens, saksofonist Oskar Goedvriend Lindberget, gitarist Richard Max på elgitar, bassist Jonas Thrana og trommeslager Henrik Dullum, og her snakker vi godt plugga instrumenter og riff som oser av alt fra Metallica til Meshugga. Låtene er gjennom arrangementer og fundamentet med saftig komp under et åpent lydbilde egnet til både dans og headbanging, særlig under konsertene som det går fortjent gjetord om. Gjester på albumet er Kenneth Lien og ikke minst Synnøve Brøndbo Plassen, som lar vokalen risle over blant annet «Masurka fra Herefoss».
