– Frihet er som en plante. Du må vanne den hver dag

Den iranske sangeren og pianisten Marjan Vahdat har både laget musikk og spilt i Norge en rekke ganger siden 2003, gjennom samarbeid med Kirkelig Kulturverksted. Marjan og søsteren Mahsa har gitt ut flere album med røtter fra et land hvor kvinner blir straffet om de synger offentlig – Iran. Og skapt blest.

Marjan Vahdat er nå aktuell med et eget a cappella-album, «The Eagle of my Heart», som tar for seg kjærligheten til familiemedlemmer, urett og menneskeskjebner.

– Du har samarbeidet med en rekke norske musikere på tidligere plater, som jazzmusiker Bugge Wesseltoft. Denne gangen er albumet a cappella. Kan du fortelle meg hvorfor du går a cappella?

– Det var som å hoppe i kaldt vann! Jeg er ganske vant til å fremføre a cappella fra barndommen min. Jeg begynte å synge for alle på samlinger, og det var mest a cappella. Men også som profesjonell, nå som jeg flyttet til USA for noen år siden, gjør jeg mange a cappella-konserter, i mindre miljøer. Det er mer interaksjon med publikum, fordi det er virkelig direkte og nakent og ufiltrert. Publikum mottar det veldig direkte.

– Føler du deg naken?

– Ja, det gjør jeg. Og spesielt når jeg hører på den akkurat nå. Den menneskelige stemmen er et ekte instrument. Det er utfordrende for meg.

– Fordi du aldri kan gjemme deg når det er a cappella?

– Nettopp. Det er ingen steder å gjemme seg. Jeg oppdager også selv nye ting med min egen stemme når den er helt naken og alene.

Aldri alene

Konserten i Kulturkirken Jakob blir også a cappella, med noen samples fra Vahdats bestemor, far og hans fetter. De gikk alle bort. Sangeren fant noen opptak med dem for lenge siden, og har laget en slags musikalsk kollasj med dem på albumet.

– Jeg har alltid blitt inspirert av dem. De har virkelig formet meg og min sang.

Hun vokste opp i et miljø der noen alltid sang eller leste poesi.

– Jeg er aldri alene når jeg synger a cappella, for når jeg synger, er de mitt selskap. Som små fugler på skuldrene mine. De er mine skjulte instrumenter, sier Vahdat.

Samples av familiemedlemmers stemmer

Hun begynner å fortelle om låtene på albumet, som har engelske titler.

– «King of Goodness» handler om min fars fetter. Han var veldig nær meg. Og i samlingene i familien oppmuntret han alltid barna til å synge. Han brydde seg virkelig, forteller hun.

På slutten av «King of Goodness» kan man høre Marjans far lese poesi, mens hun selv synger.

– Det er fra Hafez, en veldig viktig og innflytelsesrik persisk poet som levde for 700 år siden. Folket i Iran forholder seg alltid til ham. Fordi han hadde de samme problemene som de har å gjøre med nå.

– Historien ser ut til å alltid gjenta seg?

– Ja. Hafez ønsket å leve i et samfunn som ikke er pietistisk eller skapt på hykleri. Og fortsatt ønsker folk et samfunn uten dette, og kjemper mot det.

– Jeg forstår virkelig ikke ett ord persisk, språket du synger på platen din. Det er ganske åpenbart hva det essensielle temaet for musikken din er regimet i Iran. Kan du fortelle litt mer om låtene dine?

– Jeg kan fortelle deg om «Vuggevise for Taher». Taher var fra den kurdiske delen av Iran, og ble skutt. Men så gikk moren til graven hans for å tenne lys og synge for ham. Og mange mennesker fulgte henne. Og så ble det en tradisjon. Jeg valgte bare mine egne tekster. Men hun inspirerte meg.

– Har du kontakt med henne?

– Nei, men hvis jeg finner en måte å nå mer på, sender jeg henne sangen.

Les også: Ella Marie Hætta Isaksen hyller søsteren Ayla på ny låt før Tingretten behandler saken mot Fosen-aksjonistene

– Kunst kommer ikke med et slagord

– Det er ikke tilfeldig at du gir ut album 8. mars?

– Det er ingen tilfeldighet. Det er en god dag å gi ut album på. Men jeg ser ikke på dette albumet som et politisk album, selv om noen av sangene er politiske. Som «Lullaby for Taher» og «Eagle of my Heart», sier hun.

Hun tok med stemmene til bestemoren og farens fetter fordi hun ønsket at drømmene deres skulle fortsette. Fordi noen av dem ikke kunne leve lenger.

– Bestemora mi hadde en stor lidenskap for sang, men hun hadde ikke noen mulighet til å synge annet enn når familien var samlet. Spesielt etter den islamske revolusjonen ble det vanskelig å være sanger. Når du lever i et samfunn, til og med i utlandet, eller i diaspora, kan du aldri ikke bli påvirket eller inspirert av det som skjer rundt deg.

Vahdat forklarer at albumets tredje låt «Eagle of my Heart» handler om en kvinne og en niese hun bodde sammen med, som ble drept i en demonstrasjon mot det iranske regimet. Tanta hennes begynte å skrive daglig om livet hennes, hvilken musikk hun hørte på, hvilken person hun var.

– Hun føler seg aldri alene. For hun føler alltid at hun bærer ånden og sjelen til niesen sin, forklarer Vahdat, og legger til:

– En kunstner kan aldri være uvitende om urettferdighet. Uansett hva du opplever: når noe skjer i dag, er du ikke den samme personen som i går. Jeg ser ikke alltid på meg selv som en politisk aktivist, selv om livet mitt virkelig er preget av politisk urettferdighet i hjemlandet mitt. Men kunst er mer enn det. Kunst kommer ikke med et slagord.

Les også: Beyoncé, “Texas Hold ‘Em” og country møter R’n’B

Hjemme overalt

– Jeg antar at du aldri kan reise tilbake til Iran etter utgivelsene dine. På ditt forrige album «Our Garden is Alone» sang du om hjemlengsel. Hvordan går hjemlengselen?

– Iran vil selvfølgelig alltid gjenspeiles i sangene mine og i mitt hjerte og sjel. Det er et sted som ikke kan kureres. Men man blir selvfølgelig vant til det. Og på en måte opplever man også stedløshet. Jeg begynte å reise for lenge siden på grunn av musikk, og jeg møtte mange forskjellige mennesker fra forskjellige land med forskjellige kulturer. Og jeg finner «hjem» i små ting. I menneskene og i musikken.

Vahdat har vært på besøk i Norge for å jobbe med musikk siden 2003. Nå har hun bodd i California i USA i tre år. Men før det bodde hun i forskjellige europeiske land. Mellom der dro hun tilbake til Iran i sju år. Det var absolutt ikke problemfritt. Hun måtte dra fra Iran igjen på grunn av en video hun og søstera Mahsa spilte inn i Teheran i protest mot regimet.

– Hvis jeg virkelig tenker på hjem, er det Iran. Men jeg kan føle meg hjemme overalt. Jeg føler meg hjemme når jeg blir omfavnet. Du bærer kulturen din med deg, og kulturen er ditt hjem, så den kan være hvor som helst. Med gode mennesker. Og det er gode mennesker overalt, sier hun.

Kvinnene og patriarkatet

– Flere kvinnelige musikere gir ut musikk i forbindelse med kvinnedagen, som norsk-samiske Ella Marie Hætta Isaksen, som nå er tiltalt av norske myndigheter for å ha demonstrert utenfor regjeringskvartalet. Selv om proporsjonene er høyst ulike, ser du noen likhetstrekk?

– «Woman, Life, Freedom» var veldig universelt. Mange kvinner i mange land kan relatere seg til det. Situasjonen i Iran er helt annerledes enn det som skjedde i Norge med samene, men likevel kan vi relatere. Selvfølgelig kan jeg det. Jeg kan relatere til mange kvinner rundt om i verden, som kjemper for rettighetene sine. Det er mange klisjeer om Iran fra de vestlige landene, som at det handler om islam og religion. Men det er ikke sant.

– Det handler om et mannsdominert samfunn?

– Ja, og mange andre ting. Det er også vanskelig å få folk til å innse hva kvinnene og folket i Iran har å gjøre med. Kvinnene er ikke lydige. De er uavhengige, de kjemper, og de er sterke. Over hele verden må kvinner kjempe for abort og andre kvinners rettigheter. Så jeg kan relatere til dem alle.

Les også: Kate Winslet i intervju om HBO-serien «The Regime»: Et stykke igjen til likestilling i Hollywood

Friheten kan ikke tas for gitt

– I Iran ble friheten tatt fra folket. I Norge og Vesten har vi fått så mye frihet at friheten i seg selv nærmest ble en fiende, og mange i Vesten stemmer nå på autoritære ledere. Hvordan er det å se så mange mennesker som tar friheten for gitt?

– Jeg tenker at man aldri må ta friheten for gitt. Du må ta vare på den. Frihet er som en plante som du må vanne hver dag. Frihet er ikke noe du får. Det er ikke noe eksternt. Det kommer fra innsiden av deg, og det er en daglig praksis. Du må føle det inni deg. Som begrepet Gud eller kjærlighet. Kjærlighet er en god kur og en vei til frihet. Mennesker er veldig like, selv om vi er redde for hverandre. Kunst er også en måte å samhandle og forsvinne grensene mellom mennesker.

Vahdat er også bekymret for den økende autoritære høyrepopulismen i Vesten.

– Populismen som kommer nå, kommer av fordommer og klassifisering. Fordommer kan gå fra null til hundre, og hvis vi ikke virkelig tar vare på friheten og begynner å frykte, kan det føre oss på feil måte.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen