Britisk jazzlegende fra Bærum er igjen en fornøyelse å høre på

---

John Surman

Words Unspoken

ECM

---

John Surman er en av store saksofonistene i den britiske jazzhistorien. I 1998 ble «Proverbs And Songs» nominert til Mercuryprisen for årets beste album uansett sjanger, i konkurranse med navn som Radiohead, Pulp, Massive Attack og Robbie Williams. Før en konsert på Oslo Jazzfestival den gangen hadde jeg gleden av å fortelle ham at han figurerte på oddslistene til bookmakerne: 16–1. Han lo godt, kunne bekrefte at det var første gang det hadde hendt ham, og vurderte å satse noen pund selv.

John Surmans karriere går tilbake til midten av 60- tallet, og videre gjennom en rekke forskjellige sammenhenger. Men Surman er sannsynligvis den eneste Stabæk-supporteren som har vært nominert til Mercuryprisen. Denne briten har nemlig bodd sammen med Karin Krog i Bærum i mange år. De har også gitt et flere plater, og vunnet to Spellemannpriser.

Her har han et band med Rob Waring (vibrafon), Thomas Strønen (trommer) og den britiske gitaristen Rob Luft, som også har spilt mye i Norge som medlem av Closeness-bandet til Ellen Andrea Wang. «Forhåpentligvis kommer musikken på plate snart», skrev vi etter deres første konsert sammen, på Munchmuseet på Oslo Jazzfestival i fjor. Her er den. En time med en vedvarende følelse av velvære.

Det nydelige åpningssporet «Pebble Dance» slår an tonen med et orientalsk drag. Om dette bare er min assosiasjon er det helt i tråd med albumets intensjoner. Tittelen «Words Unspoken» kommer fra Surmans forundring over at et musikkstykke kan sette i gang så mange forskjellige tanker hos lytterne. Men også at denne innspillingen ble til uten så mye snakk. Han kom i Rainbow studio med sine grunnleggende ideer, og så spilte de sammen, lyttet til hverandre og lot melodiene utfolde seg på ren intuisjon.

Surman spiller sopran- og barytonsaksofon og bassklarinett. Alt med den samme melodiøse lekenheten. Tonene i de tre instrumentene sørger for variasjon. De tre andre i gruppa utgjør først og fremst et kledelig akkompagnement, med de utsøkte klangene fra Luft og Waring, og Strønen som alltid spiller mer enn han slår. Kanskje kunne de tre andre fått utfolde seg mer individuelt, men dette er Surmans plate, og han er igjen en fornøyelse å høre på.