Samisk teaterløft viser vei i vinden

---

4

TEATER/KONSERT

Teatertrilogien «Biegke biehteme – vindens svik»

Av Cecilia Persson

Består av «Gïedtine – gïen dihte bïegke/hvem eier vinden», Regi: Ane Aass

«Allaq – dållen gïele/ildens stemme», Regi: Peter Oskarson

«Aahka – tjaetsien mojtele/vannets hukommelse», Regi: Ada Einmo

Åarjelhsaemien Teateres, spilles på ulike scener under Bodø2024

---

BODØ (Dagsavisen): Kampen mot vindkraft, drivhuseffekt og individets rolle i det grønne skiftet står sentralt i fullføringen av teatertrilogien «Biegke biehteme – vindens svik». Med blant andre Mari Boine som fremste utøver og medskaper av teaterkonserten «Aahka – tjaetsien mojhtese vannets hukommelse», går det samiske hovedprosjektet under Bodø2024-vignetten rett inn i den pågående debatten om framtidshåp, urfolksrett, naturforvaltning, språk og kultur.

Bildene fra åpningshelgen av Bodø2024 kan ha bidratt til at nordlandsbyens status som kulturhovedstad i 2024 er blitt kjent også utenfor Bodø og regionen rundt. Men lokalt i aviser, kommentarfelt og på sosiale medier, raser debatten i etterkant av åpningsseremonien. Det betydelige innslaget av samisk kultur under åpningshelgen generelt og spesielt under det TV-sendte showet fra utescenen i Bodø, med blant annet artist og aktivist Ella Marie Hætta Isaksen som proklamerte at arrangementet Bodø2024 «står på samisk jord», har provosert som forventet.

Nå går diskusjonen om hvem som var der først, nordmenn eller samer. Om «fraværet av norske kulturinnslag» i helheten og om samiske politikere og meningsbæreres uttalte forventning til at kulturhovedstaden skal synliggjøre samisk kultur og språk. Sett utenfra blir det hele en påminnelse om kampen de samiske miljøene fortsatt står i, om å overvinne fordommer og holdninger, om de fortsatte smertepunktene etter uretten samene led under fornorskningsprosessen, og om rettigheter knyttet til beiteområder og reindrift, men også kystsamenes rettigheter til blant annet fiske.

[ «Diamanter» med Nasjonalballetten er en kontrastenes aften ]

Sørsamisk teatertrilogi

I lys av arbeidet som pågår for å fremme respekten for urfolks rettigheter, kultur, språk og historie, er det en selvfølge at samisk kultur i de samiske språkområdene blir en del av et nordlandsk kulturhovedstadsprosjekt. Også innen scenekunsten knyttet til prosjektet, hvor det sørsamiske teatret Åarjelhsaemien Teateres har vært sentrale helt fra planleggingen av kulturhovedstaden startet. Trilogien «Biegke biehteme – vindens svik» er produsert i samarbeid med blant andre Nordland Teater og Turnéteatret i Trøndelag, og har premiere og urpremiere under Bodø2024.

De tre stykkene er beslektet gjennom den tematiske forankringen i klimaspørsmål og i samisk historie, og gjennom manusforfatter Cecilie Persson, men er utover det frittstående både når det gjelder historier og bruk av virkemidler og uttrykksform.

Den første delen i trilogien, «Gïedtine – gïen dihte bïegke/hvem eier vinden», er en bearbeidelse av et tidligere Persson-stykke med samme tittel. Utgangspunktet for det nyskrevne manuset er en ung samisk kvinne (spilt av Emma Sofie Joma Rustad) og hennes kamp mot vindkraftutbygging i de historiske beiteområdene. Nærmere bestemt på Fosen i Trøndelag og Øyfjellet i Vefsn i Nordland.

I Bodø settes stykket opp i kommunestyresalen, og hovedpersonen er invitert av politikerne for å legge fram sitt syn på vindkraftanleggets påvirkning på samisk kultur og framtidsutsikter. Regissør Ane AassHer benytter blant annet mye videomateriale ikke bare fra naturområdene og reindriften, men også fra de store samiske urfolksrett-demonstrasjonene i Oslo henholdsvis 500 og 700 dager etter høyesterettsdommen som slo fast at vindmøllene på Fosen bryter med samenes urfolksrettigheter og at sørsamenes rett til utøvelse av kultur er krenket.

Fosen-samene og Høyesterett

Historien er sterk, og Emma Sofie Joma Rustad har fin innlevelse i et noe begrenset bevegelsesrom. Axel Olle Sigurd Andersson Utsis komposisjoner og bruk av musikk sammen med den båndlagte joiken til sørsamiske Marja Mortensson er fin, men illusjonen av et kommunestyremøte blekner i Aass’ regi, som etter hvert tar mer form som et foredrag. Smertepunktet i forestillingen ligger i hovedpersonens reaksjon på forliket staten har inngått med Fosen-samene i kjølvannet av Høyesterett-dommen om brudd på menneskerettighetene. Et noe uforløst stykke viser likevel tematikkens ømme punkter.

Den midtre delen i trilogien er «Allaq – dållen gïele/ildens stemme», opprinnelig fra 2023. I Bodø hadde stykket nypremiere, med Mary Sarre i hovedrollen som Lene Cecilia Sparrok opprinnelig hadde. I mer tradisjonell forstand formidler «Allaq» en historie fra en framtidig ødelagt verden etter klimakatastrofen, hvor folkeforflytning et barnebarns forhold til en døende bestemor behandles gjennom tre arktiske myter. Stykket er både prisbelønt og fikk gode kritikker etter premieren i samarbeid med blant andre Turnéteatret i Trøndelag og med musikk av Frode Fjellheim.

Den tredje og siste delen, med urpremiere i Bodø under 2024-åpningshelgen, er «Aahka – tjaetsien mojhtese/vannets hukommelse». Sammen med «Gïedtine» og «Allaq» utgjør «Aahka» det kanskje største løftet av et samisk teater noensinne, og i hvert fall for det sørsamiske teatret. «Aahka», som viser til det samiske ordet for bestemor, her i Mari Boines skikkelse, er en ambisiøs konsertforestilling som forteller en rammehistorie om flukt på ulike plan, om livssykluser og livet som følger vannet.

Boines nyskrevne sanger og joik blir fortellingene om da menneske og natur levde i harmoni. Som en bestemor som overleverer sin kunnskap og sine minner til de neste generasjonene. Åpningssangen «Leas Dás» slår an en musikalsk atmosfære som skal intensiveres stykket gjennom.

[ Ustoppelig og forrykende «Karusell»  ]

Mari Boines band samt Helgelands Sinfonietta skaper mektige musikalske tablåer under de høye himlingene i Bodø domkirke på urpremieren. I motsetning til den mer lavmælte musikken Boine skapte sammen med Bugge Wesseltoft på fjorårets album «Amame», går hun her i retning rocken og jazzen. Sangene skal

Musikken til «Aahka», som Boine og bandet skal utgi på et kommende album, er komponert av henne og bandmedlemmene Stein Austrud (keyboard) og Svein Schultz (bass). En musikalsk stor og drønnende perkussiv kraft fra Gunnar Augland og Georg Buljos og Kristian Svalestad Olstads gitarer forsterkes ytterligere av trommer samt strykere fra Helgeland Sinfonietta. Sammen løfter de Boines stemme over det hele i det mektige bygget, med en hviskende, drivende styrke som er imponerende selv til henne å være. Opplevelsen rammes ytterligere inn av Charles Ellingsens smakfulle visuelle lysdesign.

[ Rikstreatret kjører seg vill med «Bonnie & Clyde»  ]

Bernt Bjørn og Ebba Joks

Cecilia Persson har skrevet manuset til «Aahka», og skuespillerne Bernt Bjørn og Ebba Joks deler på stemmene seg imellom, agerer forteller og ulike roller, mest framtredende en liten gutt som rømmer fra et internat, og en ung jente som flykter fra et land i krig og overlever et forlis på havet. Valget om å lage forestillingen som mer konsert enn teater, og i et stort kirkerom, går i særlig grad ut over dramatiseringen av manus. De i utgangspunktet klart definerte rollefigurene løser seg opp i flere stemmer, i tid og rom. Mens den nye versjonen av «Gïedtine» lett kan tilpasses et turnéformat etter premieren i Bodø, er det vanskelig å se for seg et langt liv for «Aahka». Det gir en stedsspesifikk eksklusivitet, men samtidig er det synd om et så ambisiøst prosjekt blir begrenset til tre forestillinger midtvinters i byens domkirke.

Bjørn og Joks formidling er både levende og medrivende, tidvis humoristisk ut fra manusets «freske» ordbruk, men linjene forsvinner og erstattes av forvirring. Det hjelper ikke at «Aahka» synes å være myntet på Bodø2024-prosjektets mulige internasjonale besøkende. Skuespillerne framfører sine replikker vekselvis eller i kor på sørsamisk, norsk og engelsk, men ikke på en måte som for eksempel fører til alt av det som sies på sørsamisk gjentas på norsk eller engelsk. Som tilskuer og tilhører må man derfor gripe etter antakelsene for å finne meningen i Perssons symbolrike manus.

[ «Under» er en liten perle av en forestilling ]

Boines joik

Boine framfører naturlig nok sine sanger på nordsamisk, som bringer nok en språklig dimensjon inn i helheten. Verken skuespillernes eller Boines tekster oversettes til norsk eller engelsk. Men så handler det kanskje ikke så mye om det som sies, som det handler om det overordnede budskapet mellom linjene og i musikkens buktende styrke og Boines intense, lett dansende og strålende tilstedeværelse. Her ligger budet om respekten for naturen, om toleranse og likeverd. At samisk musikk og joik framføres i kirkerommet, er heller ingen selvfølgelighet.

Det understreker viktigheten av at den samiske kulturen får utspille seg på de største og mest allmenne scenene, og i en sammenheng som skal skape et fellesskap snarere enn å utvide de kløftene som det er brukt årtier på å forsøke å lappe sammen igjen.

Anmeldelsen er basert på visninger av første og siste del av trilogien under Bodø2024. «Allaq – dållen gïele/ildens stemme» ble sett i den opprinnelige versjonen på Trøndelag Tater i 2023.

[ Åpningen var spektakulær, men det er nå Bodø2024 må levere ]