Broket samling av edelstener

---

4

«Diamanter: León og Lightfoot/Balanchine»

«Schubert»

Koreografi og scenografi: León og Lightfoot

«Diamonds»

Av George Balanchine

«Stop Motion»

Koreografi og scenografi: Leon og Lightfoot

Den Norske Opera og Ballett

---

De siste forestillingene med Nasjonalballetten har vært preget av en rekke merkelige og til dels uheldige sammensettinger av ulike koreografier. Kurateringene har nærmest virket litt tilfeldige, og det har ikke vært så lett å se noen sammenheng mellom de ulike verkene som har blitt presentert. Det fortsetter på samme vis når Nasjonalballetten nå starter sesongen med hele tre norgespremierer på samme kveld. Det eneste disse har felles, er at de altså ikke er danset i Norge tidligere og er skapt av noen av de aller største koreografene i nyere tid. Vi snakker her om den store nyklassiske ballettmesteren George Balanchine og den fortsatt virksomme koreografduoen Sol León og Paul Lightfoot. Og ikke overraskende får vi se verk og danseprestasjoner av høy kvalitet. Men dette er også en kontrastfylt kveld der verkene spiller ganske dårlig i forhold til hverandre.

Forestillingen «Diamanter» har fått sitt navn etter kveldens andre koreografi, Balanchines «Diamonds». Dette er en av de tre delene i ett av hans mest kjente og ikoniske verker, nemlig «Jewels» fra 1967. «Jewels» ble ikke laget etter inspirasjon fra juveler, har koreografen fortalt. Det er kostymene, designet av hans kostymedesigner Karinska, som spiller på de tre ulike edelstenene smaragd, rubin og diamant. Men dansernes formasjoner på scenen kan fort oppleves som kjeder av glinsende, verdifulle stener som fyller et smykkeskrin. Tradisjonelt får «Diamonds» avslutte juvel-trilogien, men denne gangen plasseres «Diamonds» midt mellom León og Lightfoots samtidsverker «Schubert» og «Stop Motion». Særlig plasseringen av «Stop Motion» etter «Diamonds» ødelegger mye av moroa denne kvelden, som har Balanchine-verket som sitt definitive høydepunkt.

Aller helst burde det norske publikummet fått se hele Blanchines dansetrilogi, som det er lett for en kritiker å skrive seg varm om. Dette er tre ulike koreografier laget til musikk av henholdsvis Fauré, Stravinskij og Tsjajkovskij. De grønne smaragdene er pastorale og florlette, de røde rubinene er nærmest atletiske. Og de hvite diamantene er stramme og grandiose med inspirasjon fra den russiske folkedans- og ballettradisjonen. Koreografiene viser dessuten ulike fasetter av Balanchines karakteristiske formspråk. Men det er diamantene som får skinne i Nasjonalballetten denne gangen.

Og til tross for noe mangel på presisjon rekkene i starten og en scenografi som ikke akkurat matcher dansernes antrekk stilmessig, folder denne koreografien seg ut akkurat slik man vil se den. «Diamonds»' hovedpar Whitney Jensen og Alex Cuadros Joglar imponerer med serier av myke piruetter, og et ellers nydelig samspill. Kompaniet som helhet fanger fint de ulike energiene i verkets forskjellige deler, og når de 34 danserne til slutt er samlet på scenen i den storslagne polonesen, kjenner jeg at gåsehuden virkelig kommer. Dette er så herlig pompøst og stormende vakkert at det er til å få klump i halsen av.

I «Diamonds» benyttes hele bredden av scenen, så det lønner seg ikke å sitte i orkester hvis man skal nyte denne koreografien i fulle drag. Parkett eller første balkong er å anbefale. Sitter man på balkong, får man dessuten den flotte opplevelsen av å se dansen slå ut som kaleidoskopiske blomster på scenen. «Jewels» har blitt kalt «feel good ballett», og det er ikke rart at man går ut til pause og føler seg ganske høy på livet etter «Diamonds».

Mens Balanchine har et ganske åpent og rent klassisk ballettuttrykk med inspirasjonen fra jazzmusikken, show- og underholdningsdans, er León og Lightfoot en helt annen historie. Dette er dans som vekker andre følelser og som krever en annen tilnærming. Kveldens koreografier, som er laget til musikk av henholdsvis Franz Schubert og Max Richter, oppleves i denne sammenhengen som ganske harde og kjølige, til tross for at de behandler følsomme temaer.

Kjærlighetsduetten «Schubert» danses med perfeksjon av Nae Nishimura Skaar og Jonathan Olofsson, men ordene som sies av danserne underveis, kan knapt høres. Er det meningen, eller går vi glipp av essensielle biter av kunstverket? «Stop Motion» er et mer komplekst verk om avskjeder og forandring. Åtte dansere er på scenen, og særlig Grete Sofie Nybakken og Douwe Dekkers utpeker seg med en sterk kjemi og et glitrende samarbeid. At danserne forholder seg til videoprojeksjoner på to skjermer, og at scenen etter hvert bader i glutenfritt mel, bringer ekstra elementer inn i fortolkningsprosessen. Verket oppleves tidvis som ugjennomtrengelig, og iblant snakker det mer med seg selv enn med oss i salen. Kvelden ender dermed i et lite antiklimaks.

For én person endte premierekvelden imidlertid på topp: Alex Cuadros Joglar ble etter endt forestilling forfremmet til solist i Nasjonalballetten. Vi andre får smøre oss med tålmodighet og håpe at «Diamanter» er et frempek om at vi en dag vil vi få se det hele «Jewels» på Operaens hovedscene. Det ville være stort!

---

Fakta: «Diamanter: León og Lightfoot/Balanchine»

«Schubert»

Koreografi og scenografi: León og Lightfoot

Musikk: Franz Schubert

Kostymer: Joke Visser, Hermien Hollander

Med: Nae Nishimura Skaar og Jonathan Olofsson

«Diamonds»

av George Balanchine

Musikk: Pjotr Tsjajkovskij

Scenografi: Jean-Marc Puissant

Kostymer: Karinska

Med: Whitney Jensen, Alex Cuadros Joglar m.fl.

«Stop Motion»

Koreografi og scenografi: Leon og Lightfoot

Musikk: Max Richter

Kostymer: Joke Visser, Hermien Hollander

Med: Grete Sofie Nyabkken, Douwe Dekkers, Shaakir Muhammad, Nae Nishimura Skaar, Alex Cuadros Joglar, Simon McNally, Julie Petanova m.fl.

Musikalsk ledelse Operaorkesteret: Nicolette Fraillon

Hovedscenen, Den Norske Opera og Ballett

---