Ustoppelig og forrykende «Karusell»

---

6

TEATER

«Karusell»

Av Alex Brinchmann

Regi: Kim Haugen

Kapellmester: Simon Revholt

Med: Jan Gunnar Røise, Henriette Marø, Jacob Jensen, Petter Vermeli, Seda Witt, Maria Ómarsdóttir Austgulen, Ingjerd Egeberg

Nationaltheatret

---

Det er ikke fritt for at man stålsetter seg i forkant. Kan et lystspill fra 1940 som Per Aabel, Wenche Foss og Aase Bye har hatt klippekort på, ha livets rett på Nationaltheatret i dag? Kan den utskjelte komediesjangeren bære vekten av forventningene som hviler på denne scenen i 2024? Svaret gir seg selv idet Petter Vermeli som entertaineren og pianisten Max Dweller spiller opp på restaurant Regnbuen alt hva remmer og tøy kan holde. Ramler ikke Nationaltheatrets slitte hovedscene sammen når «Karusell»s forrykende fjas av parodier, rosa klisjeer og sugende storbandjazz snurrer som verst, tåler den hva som helst.

«Karusell» er vinterens store satsing på denne scenen. Stykket er i seg selv en slitt klassiker av en komedie skrevet av legen, krimforfatteren og dramatikeren Alex Brinchmann. Det er kjent for uttrykket «piller og piller, fru Blom», vel å merke spontant påfunnet utenfor manus av Per Aabel som doktor Holm, en rolle han for øvrig spilte fire ganger over like mange tiår. Uttrykket har gått inn i det norske språket, og selve stykket har åpenbart lang levetid det også.

For ekteparet Jean og Helene Blom (Jacob Jensen og Henriette Marø) går livet på rutine. Han er sulten på livet og danser på klubben Regnbuen etter kontortid. Og han flørter med Ellinor (Maria Ómarsdóttir Austgulen), husvenn hos Bloms, dronningen av Regnbuen. Helene derimot, vil helst leve en rolig innetilværelse uten dans og flørting.

Jean betror seg til doktor Holm (Jan Gunnar Røise), hvis medisinske eksperimenterer med hormonbehandling har fått «flammen» til å blusse opp igjen hos høner og rotter. Hva om eksperimentet også kan utføres på mennesker? Hva om de gir Helene en sprøyte, vil hun blusse opp og bli seg selv igjen? Men hva er nå egentlig det å være seg selv. Både Sean og doktor Holm skal få atskillig mer enn de i utgangspunktet ber om.

[ «Lang dags ferd mot natt» med hele familien Hoff Oftebro har blitt en ujevn teateropplevelse (+) ]

Dagens stykke har noen twister rundt kjønnsrolleperspektivet som gir Helene Blom overtaket, men handlingen er ikke nødvendigvis «Karusell»s egentlige trekkplaster – tross knuste hjerter, hypokondri, svik, bedrag, skjønnhetsjag, ungdomshig og et narrespill av dimensjoner.

Appellen er først og fremst det sju personer store ensemblet som uten forbehold boltrer seg i det forannevnte, fyrt opp under av regien, musikken, sangen og koreografien, alt det som bygger opp lystspillets fremste oppgave. Som er å belyse strukturelle og allmenne karakterbrister gjennom satirisk komedie og sang. Samfunnssatiren kunne kanskje vært hvassere i denne oppsetningen, men komikken utgjør et ellevilt overflødighetshorn av parodiske og stilsikre sjangergrep.

Det gir «Karusell» skyhøy underholdningsfaktor, og fjaset er smart og energisk turnert. «Karusell» anno 2024 er bearbeidet av regissør Kim Haugen, som selv spilte doktor Holm forrige gang stykket ble oppført, og dramaturg Olav Torbjørn Skare. Oversettelser og gjendiktninger av de nyplukkede slagerne står Tore Nysæther for, og det opprinnelige ensemblet er halvert. Språk, sanger, klisjeer og komikk er trimmet og aktualisert, uten å miste den valgte nostalgiske estetikken (året skal være 1955) av syne.

Det estetiske poengteres av det eminente levende orkesteret på scenen. Og gjennom scenograf Even Børsums rosa tablå av et herskapshus. Dette har en sentrert trapp som i likhet med andre detaljer samt de beslektede kostymene og Øyvind Wangensteens varme lys, kan være inspirert av Adam Stockhausens produksjonsdesign for Wes Andersons film «Grand Budapest Hotel».

Skuespillerinnstuderingen skaper et typegalleri vi knapt har sett maken til, og igjen kan det refereres til film. Haugen gjør med «Karusell» litt som Greta Gerwig gjorde med rollene i «Barbie», idet han forstørrer allmenne prototyper mot et bakteppe av lekende, nostalgisk realisme. Her spiller også Kristin Ryg Helgebostads koreografi inn, og ikke minst Børsums skreddersydde kjoler, skarpe dresser, bluser og ullvester inn som ikoniske tidsvisere.

Sleng inn en viss mengde gammel Oslo-koloritt, med kallenavn og referanser til utesteder, varehus og magasiner. Dermed kan utdaterte roller som for eksempel en hushjelp eller en «frøken», eller antikvariske tiltaleformer som herr og fru, passere som en del av den valgte illusjonen.

[ «Moby Dick» blir verken hval eller fisk (+) ]

Jan Gunnar Røises dobbeltspente rosa og forknytte doktor Holm vil gå inn i historien på samme vis som Per Aabel har gjort før han. Kanskje til og med aktualisert med en spontan språklig tilføyelse? Alle i ensemblet har minst ett musikalsk glansnummer. Når Røise med elegant parodisk presisjon tar sitt i «Hollywood-trappen» og med en norskbearbeidet versjon av The Platters-låten «The Great Pretender» idet han innser sitt bedrag og selvbedrag, revner salen.

Med rollen som Reiulf Steen i «Makta» og nå den urkomiske doktor Holm i «Karusell», kan det slås fast at dette er Røises vinter. Men også i «Karusell» gjør ensemblet hverandre gode. Henriette Marø spiller fru Blom med imponerende musikalsk timing og byr på seg selv med et komisk register så vel fysisk som verbalt. Og nær sagt selvsagt med en tullete dyrisk parodi på lur.

Scenen på legekontoret mellom Marø og Røise er humorvinterens «må se», hvor hennes forvandling fra stille (alt er relativt) til viril, kåt og tilsynelatende høneinfisert hormoneksplosjon, er et mildt sjokk for den hysterisk pertentlige pekestokken av en doktor som går fra konseptene av både redsel og muligens forelskelse.

Vermeli gjør sin lille rolle til stor kunst gjennom gnistrende rytmisk fingerspissfølelse og en tolkning av «entertaineren» som bare han kan gjøre, mens Jacob Jensen rendyrker Jean som en forvirret 50-talls piperøykende og selvopptatt mann som på ingen måte tåler spillets regler. Alt mens Austgulen som Ellinor helt uten skrupler kommer blåsende inn med Vaudeville-vinden. Seda Witts rolle er egentlig to sammenslåtte, legekontorets søster Jenny og Blom-parets hushjelp frøken Karlsen. Hun er en tilgjort klossete virvelvind, og briljerer i et dansenummer som bokstavelig talt lyser opp hele scenen. Ingjerd Egebergs fru Sandemann er på sin side hypokonderen fra en leges visjon av Helvete, og alle er de hverandres danse- og korensemble når de selv ikke er i scenens sentrum.

Sang- og dansenumrene er i en klasse for seg. Gjennomgående krydres forestillingen med sanger som Perry Comos «Papa Loves Mambo» fra podiet på Regnbuen, og mot slutten en overlegen ensembleversjon av Nat «King» Coles «L-O-V-E», det hele orkestrert av det råeste jazz/storband-orkestret på denne siden av Regnbuen, med Simon Revholt som kapellmester og blant andre Kristoffer Kompen, Ellen Brekken, Hermund Nygård og Staffan William-Olsson i rekkene.

«Karusell» er en varslet suksess av det svært tradisjonelle slaget, og vil garantert fyre ytterligere opp under de pågående diskusjonene om institusjonsteatrenes repertoarpolitikk og Nationaltheatrets samfunnsoppdrag. Men i en tid hvor underholdning og øyeblikk av virkelighetsflukt blir nødvendige ventiler i hverdagen, blir «Karusell» en alvorlig påminnelse om komediens evige livskraft når den er skrudd sammen på riktig vis.