Åpningen var spektakulær, men det er nå Bodø2024 må levere

BODØ (Dagsavisen): Spurte du en søring før helgen om hva Bodø2024 er, risikerte du et spørrende blikk tilbake. At Bodø er Europeisk kulturhovedstad i 2024 har ikke akkurat skapt OL-stemning i resten av landet, selv om det er nettopp et OL byen selv sammenligner 2024-arrangementet med.

Eller rettere sagt arrangementer. Den spektakulære åpningsdagen inkludert seremonien i Molobukta lørdag kveld til en prislapp på rundt 17 millioner kroner alene, er startskuddet på et år hvor rundt 1000 kulturarrangementer skal gå av stabelen i selve byen og i Nordland fylke. Da regner vi både stort og mildt sagt smått. Det er ikke den pubquiz i Nordland i år, som ikke arrangeres under kulturhovedstadsfanen.

To ganger tidligere har norske byer blitt tildelt status som kulturhovedstad fra EUs kulturministre. Bergen var kulturhovedstad i 2000, sammen med hele åtte andre europeiske byer. I 2008 var det kombinasjonen Stavanger og Sandnes som kunne nyte av statusen som er opprettet for å markere Europas kulturelle enhet og egenart. Bodø skriver historie på flere måter, ikke minst geografisk, og målet er selvsagt å styrke både det lokale kulturlivet, næringslivet, reiselivsnæringen og lokalsamfunnets identitet og stolthet. Men også norsk kultur på et bredere plan.

Lykkes Bodø som kulturhovedstad også etter at fyrverkeriet, kaskadene av lys, dansende nordavinder og Ella Marie Hætta Isaksens samiske forbrødring over moloen er slukket, vil det være et gode for kulturlivet, kulturarbeidere og kunstnere over hele landet. Dronning Sonja sa det implisitt i sin åpningstale, at det er nå det begynner. Derfor er det all grunn til å heie på Bodø2024 også for alle oss andre.

Når Bodø inviterer Europa hjem til seg er det som den første kulturhovedstaden nord for polarsirkelen. De kan lokke med alt fra innovativ arkitektur og klassiske musikkfestuker, til Pelle Politibil og konsert med Bryan Adams. Legg gjerne til mer stedfaste severdigheter som havørn, toppturer, hvalsafari, lyse sommernetter, Halvdan Sivertsen, rapstoltheten Tungtvann og naturkreftene som har gitt Bodø kallenavnet Vindbyen. Bodø er klare til å ta imot verden, men er verden klare for Bodø? Det er ikke mange månedene siden hotellkongen Arthur Buchardt «raljerte» mot Bodø2024 og påsto at ingen nord for Fauske har hørt om arrangementet. Spurte du folk på gata i Oslo, ville de gi han rett. Men det er nå det begynner.

Politikere og næringsliv har jobbet lenge og målbevisst for å oppnå kulturhovedstadsstatus, og at de faktisk fikk tilslag i 2019 viser kanskje noe av mentaliteten i byen. Kan Bodø-Glimt bli en europeisk fotballsensasjon, kan byen også ta det store kulturløftet. Det er likevel forskjeller på fotballkultur og annen kultur. Mens alle jubler for Glimt, har kritikken haglet mot Bodø2024. Den som har åpnet en avisnettside publisert nord for, ja Fauske, har kanskje fått med seg at slett ikke alle er begeistret for det de frykter blir en parade av «finkultur», av teater, dans, konserter og annet som sluker skattekroner gjennom offentlige støtteordninger og stipender. Men heller ikke kritikken mot kommerskulturen slipper unna. Og det var der det begynte.

Mange vil nok hevde at sjansen er større for at de som hver uke benker seg foran TV 2-programmet «Hver gang vi møtes» reiser til idylliske Kjerringøy litt nord for Bodø, enn til en konsertopplevelse i kulturhuset Stormen. Men det er ikke tilfeldig at det er nettopp på Kjerringøy Norges mest populære artister synger hverandres sanger og griner hverandres tårer i det mest idylliske landskapet som tenkes kan. «Hver gang vi møtes» var det første prosjektet Bodø2024 spyttet millioner inn i, i en såkalt lokasjonsavtale med TV 2, hotellet og produksjonsselskapet. Fylkeskommunen og Bodø kommune var med på å forhandle fram avtalen med TV 2 om flytte innspillingen nordover, og de skulle hver seg bidra med en million kroner per sesong. Utover artistenes klatremuligheter på Spotify-listene, gir Kjerringøy-avtalen uvurderlig reklame for regionen. Men avtalen fikk folk lokalt til å se rødt. At Bodø2024 «kjøper» seg beste sendetid på TV 2 opprørte ikke bare kulturskeptiske politikere, men også de som leste en signaleffekt inn i at det var en kommersiell TV-kanal og ikke lokale kunstnere som fikk første avtale.

Det koster å være kulturhovedstad. Nærmere bestemt et spleiselag på 300 millioner kroner mellom kommune, fylke, stat og næringsliv. Bruken skal forsvares med mer varige verdier enn kanapeer og flyktige popstjerner på besøk. Målet er at Europa skal oppdage Bodø og regionen. I søknaden sto det at målet var å «change the image» til Bodø, som om byen fra før var en lurvete bakevje, med et verdigrunnlag vi ikke helt vil vedkjenne oss at finnes i Norge. Daværende kulturminister Trine Skei Grande frarådet Bodø å søke EU, og nektet å innvilge de 100 millionene som er statens andel. Bodø trosset staten og søkte likevel, fikk tilbudet om å bli kulturhovedstad, og regjeringen krøp til korset og skrev ut millionene likevel. Årene med planlegging siden har vært preget av intern uro i organisasjonen, utskiftning av toppledelse, eksterne motstemmer og sviktende markedsføring.

Da Bodø2024 endelig, godt på overtid, rullet ut et program, fikk det både ris og ros. Også debatten om hvorvidt kulturhovedstadssatsingen er underfinansiert eller ikke, har rullet heftig. Er 300 millioner kroner nok? I kulturlivet er det en frykt for at arrangementer mot slutten av året må nedskaleres eller avlyses fordi budsjettet brukes opp lenge før man har rukket å telle til tusen.

Det er selvsagt populistisk lett å argumentere med at pengene som i år går til kultur og andre arrangementer i og rundt Bodø hadde kommet godt med på andre områder. I helsevesenet, innen samferdsel og skole. Dette er da også argumentene som kulturhovedstadens motstandere serverer, enten de er politikere, meningsbærere eller redaktører.

Men kultur er også helse, et tiltak for trivsel og vekst både mentalt og økonomisk. Et bærekraftig kulturliv gir penger tilbake, i denne sammenhengen til fylkeskommune og Bodø by, til næringsliv og til offentlig fordeling. Og ikke minst til det brede kulturlivet og frivilligheten. Bodø2024 er det største kulturarrangementet i Norge på svært mange år. Nord-Norge har tidenes mulighet til å markere seg, til å «forandre imaget». I den sammenhengen er det snaut halvtime lange åpningsshowet fra utendørsscenen i Molohavna som sto av to orkaner i åpningsuken, bare den første gnisten. Bodø2024 handler om å skape opplevelser som igjen inspirerer til flere opplevelser og som gjør kunst og kultur til naturlige og nødvendige innslag i hverdagen. Alternativet til subsidiering er et kulturløst samfunn. Det er et fattig samfunn.

En konsert med den for noen legendariske Bryan Adams, eller en satsing på Ung2024 hvor Undergrunn-rapperen Marstein fra Lille-Tøyen i Oslo som trekkplaster, er selvsagt bare til pynt. For eksempel handler Ung2024-prosjektet mer om å gjennom kultursatsing hindre fraflytting, enn om å invitere popstjerner. Men de må gjøre det siste også.

Oppmerksomhet handler om fortellinger, om bilder, om sosiale medier og om kombinasjonen av eventyrlig natur og potensielt eventyrlige kulturopplevelser. Det handler ikke minst om stolthet. Mange har kritisert åpningshelgen for å ikke trekke veksler på lokale artister og kulturbærere, men det er heller ikke helt sant. Selv om orkanen «Ingunn» satte en stopper for det store samiske markedet, er den samiske representasjonen denne første helgen er imponerende. Ella Marie Hætta Isaksens første framstøt som soloartist utgjorde avslutningen under selve åpningsseremonien, og hun markerte politisk at dette er samisk land med å brette skriften i frakkeforet til side. Det sørsamiske teatret Åarjelhsaemien Teateres trilogi om «Vindens svik», hvor Mari Boine er hovedperson i den tredje og siste, «Aahka – tjaetsien mojtele/vannets hukommelse», er et høydepunkt gjennom helgen.

Bodø er fra før en by med et sterkt musikkliv, med solide scener som Stormen, Svømmehallen og Beddingen, og store regionale kulturarrangementer som den alltid utsolgte musikkfestivalen Parken og flere klassiske festivaler. Dette skal det i år bli svært mye mer av i tillegg til at bredden skal bygges ut. Det handler ikke om å fôre et sulteforet folk på kultur de ellers ikke opplever. Det handler om å gi en by og en landsdel en status, om å sette Bodø på kartet internasjonalt. Regningen ligger ikke først og fremst i de 300 millionene festen koster, men omkostningene av å profittere også kulturelt på hovedstad-statusen i årene som kommer. Om det har stormet i oppkjøringen, kan debatten nå orkan i kastene om ikke Bodø2024 innfrir.