Kjører seg vill med «Bonnie & Clyde»

---

3

TEATER

«Bonnie & Clyde»

Av Belinda Braza, Clement Irbil og Cici Henriksen

Regi og koreograf: Belinda Braza

Med: Siri Black, Sondrey, Heidi Gjermundsen Broch, Jakob Stabell, Chris Masters

Riksteatret

---

Historien om Bonnie Parker og Clyde Barrows brutale og korte liv som skruppelløse lovløse i depresjonstidens USA var en tidlig «true crime» med politi og pressen på slep. Men det er det psykologiske underlaget i denne kjærlighetshistorien som gjør den udødelig.

Regissør og koreograf Belinda Braza hadde ideen til å sette opp Bonnie og Clyde som konsertteater, og har skrevet manus sammen med Clement Irbil og Cici Henriksen. Det er en oppsetning som med ett unntak består av lånte sanger fra den nyere pop- og rockhistorien. Disse knyttes løst tematisk til fortellingen om forbryterparet som ikke minst Arthur Penns filmklassiker med Faye Dunaway og Warren Beatty gjorde til en del av den store fortellingen om den amerikanske drømmen.

I «Bonnie & Clyde» er historien mer utforskende enn kronologisk. Braza retter søkelyset mot årsakene til at de to – her spilt av Siri Black og Sondrey ­– på hvert sitt vis valgte en livsvei som slukket alle lys bak dem og førte til en sikker død. Oppveksten, foreldrene, fattigdommen, utenforskapet, opprørstrangen, oppmerksomhetstrangen og ikke minst drømmene.

Til å formidle dette velger hun den evige budbringeren av dårlig nytt, sirkuskonferansieren, spilt av Jakob Stabell. Selve scenen er bygd opp rundt en ofte snurrende replika av den ikoniske Ford V8-eren paret døde i, en bil like sagnomsust som dem selv. Dette forsterker Brazas versjon som mer en fabel enn en dokumentar, men forstyrrer også det narrative fokuset. Sammen med musikken, skuespillernes tidvise innhopp som musikere og sangene som bare sporadisk treffer på tematikken, gjør fortellergrepet «Bonnie & Clyde» mer forvirrende enn poengtert.

Klasseforskjeller, resesjon og økende konfliktnivå i vår egen tid lar seg lett speile i den amerikanske førkrigshistorien. Nationaltheatret prøvde seg med «Billy The Kids samla verk», også den historien bygget på en notorisk myteomspunnet drapsmann og antihelt i ren Robin Hood-stil. Det ble helbom. Braza treffer i intensjonen litt bedre med sitt forsøk på å binde «Bonnie & Clyde» til vår tid, men det er ikke helt innertier.

Likevel ser vi hva hun vil, og hva dette kunne blitt som fullskala musikal med ensemble og dansere og illusjonen av forfølgelse, av jagende presse og lamslåtte vitner. På Riksteatret strekker de seg etter Broadway uten å ha tilgang til breddeformatet. Men vi ser potensialet Braza har sett i sine to protagonister.

Begge vokste opp i Texas. Clyde i en utfattig familie i Vest-Dallas, Bonnie i en forstad til samme bydel. Da de møttes i 1930 var hun 19, småkriminell og formelt gift selv om ungdomsekteskapet var havarert. Han var 20 og allerede en dreven bil- og butikktyv. Begge skulle sone fengselsstraff før The Barrow Gang, med Clyde og Bonnie som kjernen, startet sine raid med ran, flukt og drap. De endte med 12 liv på samvittigheten – ni av dem politimenn og vakter. Underveis langs de støvete landeveiene i Texas bodde Parker og Barrows for det meste i bilen, en tilværelse som har hatt romantiserende appell til USAs mange omflakkende «travellers» helt fram til i dag, folk som av ulike årsaker velger et liv utenfor storsamfunnet.

På ett tidspunkt søkte paret tilflukt i et hus i Joplin, men måtte flykte fra en politipatrulje uten å få med seg eiendelene. Blant disse var Bonnies bok med diktene hun skrev, om seg selv og Clyde, og en filmrull som da den ble framkalt viste seg å inneholde fotografiene hvor de poserer med våpen, sigarer og biler. Disse ble spredt til alle landets aviser, og myten Bonnie & Clyde vokste. De ble antihelter i en depresjonstid, en kombinasjon av Robin Hood-velgjørere og Romeo og Julie, helt til tidevannet snudde. I mai 1934 ble Bonnie og Clyde meiet ned i et bakhold som myndighetene sto bak. 167 skudd ble avfyrt mot Ford-en de satt i.

Det meste av dette er med i «Bonnie & Clyde», men det blir for mye fram og tilbake mellom mytologi og fakta, oppveksthistorier, musikalske blindveier og foreldrenes minner. De siste er for øvrig fint formidlet av Heidi Gjermundsen Broch som mødrene og Chris Masters – scenedebutant i denne skalaen – som faren til Clyde. I tillegg til dette kommer så analyseringen av hvorfor Bonnie & Clyde både hadde og fortsatt har så stor publikumsappell.

Skuespillerne har ulikt erfaringsgrunnlag, men en fellesnevner på dette stadiet i prosessen er at de ikke helt har funnet flyten og tryggheten, og er heller ikke helt fortrolige med kulissene – altså bilen – og de sceniske virkemidlene som inkluderer snurrende scene, koreografiske sekvenser, dem selv spillende på instrumenter og selvsagt sangnumrene. Særlig butter framdriften når Braza og lysdesigner og scenograf Clement Irbil mot slutten bygger en finale bokstavelig talt i høyden. Men slike ting går seg til, og kjemien mellom Siri Black og Sondrey (Sondre Mulongo Nystrøm) er på plass.

Best treffer forestillingen med sanger som The Civil Wars’ «Devil’s Backbone», som på spikeren illustrerer Bonnies «Don’t care if he’s guilty, don’t care if he’s not»-holdning. Guns ‘n Roses «Sweet Child O’ Mine» blir bare overrumplende rar, mens Auroras allestedsnærværende «Running With The Wolves» føles påklistret akkurat som en ellers godt tolket versjon av Chris Isaacs «Wicked Game». Ulempen med å velge bredt fra jukeboksen er at sangene føles malplasserte eller er sterkt forbundet med veldig mye annet. Som David Bowies «This Is Not America», fra musikalen «Lazarus».

Det har ellers ingenting med sangprestasjonene å gjøre. Gjermundsen Broch, Sondrey, Black og Masters er både på papiret og i praksis et superlag på en musikkteaterscene. I en forestilling som også ellers virker uferdig, har de fortsatt en god del å hente i trygghet, men sangnumrene bærer tidvis prosjektet bedre enn historien. Stortalentet Jakob Stabell er en god seremonimester ala Shockheaded Peter som forsøker å rydde i kompleksiteten.

Det beste er «Vinn eller forsvinn», en nyskrevet sang til stykket fra Thomas «TomTom» Haugland, Belinda Braza og Myrna Braza. Dette understreker at inni «Bonnie & Clyde» et sted ligger konturene av en musikal, med originale sanger og et mer fokusert manus. Den finnes riktignok fra før, skapt av Frank Wildhorn og Don Black i 2009. Kanskje bidrar rettighetshensyn til at Riksteatrets oppsetning har en alternativ innfallsvinkel til myten Bonnie Parker og Clyde Barrow? Belinda Brazas ambisjoner knaker uansett under vekten av detaljer og sidespor, og det som er av den rene dramatiske fortellingen drukner i teoriene bak den.