«Under» er en liten perle av en forestilling

---

5

DANS

«Under»

Regi, koreografi og kostyme: Sølvi Edvardsen

Film: Elin Osjord, Sølvi Edvardsen

Komponist: Åsmund Feidje

Musiker: Bjørg Lewis

Med: Cecilie Lindeman Steen

Studioscenen, Dansens Hus

---

Sølvi Edvardsen har virket som koreograf i snart et halvt århundre, og hun har i løpet av disse årene blitt en av våre fremste skapende dansekunstnere. Siden hun koreografdebuterte i 1980, har hun laget store og små verk for omtrent det som måtte være av dansekompanier i Norge. Hun startet selv som danser i det legendariske Collage Dansekompani på 1970-tallet, og det var etter at hun la opp som danser i 1985 at hennes virke som koreograf tok fart. Men Edvardsen synes fortsatt det meste er ugjort, sier hun i et intervju som nylig er gjort med Danseinformasjonen. I samme intervju forteller hun at hun alltid jakter på intensitet, nerve og «det som engasjerer og fanger blikket» i sine koreografier. Akkurat disse tre elementene er betegnende også for hennes nye koreografi, «Under», som nå danses på Studioscenen på Dansens Hus. Og at Edvardsen er en koreograf som liker å utforske og undersøke, er tydelig i «Under», som oppleves som et ganske friskt pust i det landskapet vi kaller samtidsdans.

«Under» er en forestilling som undersøker ensomhetens vesen. Hva som skjer med oss når vi er for mye og ufrivillig alene med oss selv. Hva som beveger seg under overflaten av det vi kan se hos et menneske, i den ensomheten vi alle er bærere av. Sølvi Edvardsen ønsker å gi et fysisk uttrykk til det vi ikke kan se, og det er spennende. På mange måter lykkes hun godt med det i denne forestillingen, som kan oppleves som en danset indre monolog. Her får vi ikke de store, halsbrekkende hoppene og sprangene eller en fullstendig utnyttelse av rommet. I stedet er både uttrykket og rommet ganske lite. Det danses mye med hender, armer og føtter, og mindre med hele kroppen. Det er som om forestillingens solodanser Cecilie Lindeman Steen hele tiden har dansen veldig tett inntil seg selv og at dansen er tett forbundet med situasjonen hun er i.

Forestillingen åpner (og slutter) imidlertid med en liten filmsekvens. Det er høst, og vi ser Cecilie Lindeman Steen i lang, svart kåpe. Hun er ute og går i en skog, i grått vær og mellom gulnede løv. Vi ser en bro Vi ser henne løpe. Så finner hun en benk og setter seg på den. Folder hendene i fanget og lukker øynene. Når filmen fades ut og scenelyset går opp, ser vi Lindeman Steen sitte i samme positur på en helt annen benk, spesialdesignet til forestillingen som et selvstendig kunstverk av Mona Irene Grimstad. Benken er i metall og geometrisk i sine former, og utover i forestillingen får vi se hvor godt den gjør seg i samspill med Paul Vidar Sævarangs lysdesign. Benken, lyset og en musiker blir Lindeman Steens selskap i denne soloforestillingen.

Denne forestillingen trenger seg ikke på, men er insisterende på sitt eget myke vis

Noe som ofte savnes i samtidsdans i dag, er et klart fokuspunkt, både i fortellerstrukturen og i selve danseutøvelsen. Men «Under» er et svært fokusert verk. At det kun er én danser på gulvet, gjør selvsagt at vi kun er opptatt av henne og det hun gjør. Men også Lindeman Steens danseutøvelse er fokusert, samtidig som den er uttrykksfull på en ganske stille måte. Denne forestillingen trenger seg ikke på, men er insisterende på sitt eget myke vis.

[ Til tross for superlativene som følger «Blåskjeggs borg»-regissør Tobias Kratzer, er det orkesterets prestasjon som sitter igjen (+) ]

Man skulle tro at en solodans med ensomhet som tematikk kunne bli ganske innadvendt, men det er «Under» absolutt ikke. Her inviteres vi med inn i det ensomme menneskets oppdagelse av seg selv og rommet, forsøk på å finne en plass til ensomheten – og øyeblikk av lengsel etter andre mennesker. Forestillingen oppleves som åpen, og ensomheten vi får et innblikk i, er derfor ikke uten håp om at noe kan endre seg til det bedre. Filmsekvensene som åpner og avslutter forestillingen, innehar også en stemning som får en til å tenke at det å være alene kan være noe fint.

Sølvi Edvardsen pleier å jobbe nært med musikere/komponist i sine arbeider, og denne gangen er det Åsmund Feidje som har laget musikk til forestillingen. Musikken spilles delvis live av cellist Bjørg Lewis, som er i direkte kommunikasjon med Lindeman Steen. Andre deler av musikken, som bl.a. innbefatter flere strykere, er innspilt på forhånd. Feidjes komposisjon er et nydelig stykke musikk, der særlig cellopartiene innehar kvaliteter som kan gi assosiasjoner til en komponist som Béla Bartók.

[ For barnefamilier som trenger en humørpille er «Nattergalen» absolutt å anbefale (+) ]

Iblant minner dette også om filmmusikk. Forholdet mellom dans og musikk er i denne forestillingen blitt en vakker symbiose, og iblant er det som om danseren blir musikken. Med tanke på at forestillingen har ensomhet som tema, og at danseren er helt alene, får musikken som vesen også en særskilt plass – for er man helt alene når man har selskap av musikk eller en annen kunstart? Hvem eller hva er musikken i dette ensomme universet? Kommunikasjonen mellom danser og musiker gjør ikke ensomheten like klaustrofobisk som en reell ensomhet kan være.

«Under» er blitt en liten perle av en forestilling som jeg håper kan bli tilgjengelig for flere enn de som får sett en av de fire oppsetningene på Dansens Hus’ lille studioscene i premierehelgen.