«Maken til bruker-uvennlig arkitektur har jeg aldri vært borti»

---

ARKITEKTUR

«Hånd og maskin. Arkitektoniske tegninger»

Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Oslo

Til 31. mars 2024

---

Hvem er Nasjonalmuseet til for? Når det kommer til arkitektur, er det i hvert fall ikke «folk flest»: Utstillingen «Hånd og maskin. Arkitektoniske tegninger» fremstår som en selvopptatt, fagintern satsing. Den fyller Lyshallen med storslåtte virkemidler, men utstillingen er likevel lite tilgjengelig. Tekstene utfyller ikke illustrasjonene tilstrekkelig.

Det publikum blir presentert for er en gjennomgang av arkitekttegningens betydning og utføring i en digital tid, nærmere bestemt fra finanskrisen i 2008. Mange arkitekter mistet jobben, og det vokste frem en skepsis til hvordan arkitekturen tjener kapitalen. I tillegg kom fremveksten av digitale verktøy og sosiale medier, noe som medførte nye muligheter for hvordan arkitektur presenteres i offentligheten. Alt dette skapte en bevegelse som blant annet la vekt på (hånd-)tegningens kvaliteter. I den andre enden ser utstillingen på virkningene pandemien hadde for omsorg i arkitekturen.

Og ja, det er enkelte interessante ting å se. Spesielt hvis du ser utstillingen i følge med en god omviser. Det trengs fordi de korte tekstene er så utilstrekkelige og lite informative at meningsinnholdet kan komme til å gå en tilfeldig publikummer hus forbi. Heldigvis er det enkelte fascinerende innslag, som en videofortelling om nettstedet «Skalgubbar»: En svensk arkitekts fotografier av venner og bekjente sørget for at foto av skandinaviske mennesker i løpet av kort tid var å se i en mengde illustrasjoner av arkitekturutkast over hele kloden. Nordiske hipsterfigurer ble så utbredt at fenomenet fikk både en fanside og innbitte motstandere.

Dette fører frem til spørsmålet om hvordan arkitektur skal presenteres når det fortsatt er på idéstadiet? Hvem er det som representeres, hvordan fremstilles bygningene og i hvilke omgivelser? Blant de interessante innslagene er en videovegg som viser hvordan bilder manipuleres for å få utkastene til å fremstå på best mulig måte. En dags arbeid med ett bilde er komprimert til en seks minutters video. Det er spennende å se hvordan virkeligheten blir snudd på hodet som i et dataspill. Tidligere krevde en slik transformasjon flere tusentalls, manuelle operasjoner. Nå er kunstig intelligens i ferd med å ta over. Medfører det en ytterligere uniformering?

[ Utstillingen med Magdalena Abakanowicz på Henie Onstad er som å vandre inn i en mytisk skog av majestetiske skikkelser (+) ]

Videoveggen viser bilder som kunne vært hentet fra en hvilken som helst moderne by. Det medfører at det hele blir hengende i luften. Eksemplene mangler relevans til den virkeligheten en stor del av publikum forholder seg til. For eksempel kunne kuratoren grepet tak i utkastet som vant arkitektkonkurransen om Munchmuseet. Mange av dem som oppsøker denne utstillingen vil huske de luftige og transparente glassfasadene i konkurranseforslaget. Det ble debatt da museet stod ferdig med en lukket metallfasade. Ble juryen, politikerne og publikum manipulert, for ikke å si lurt, av konkurransetegningene? Forskjellen kunne vært interessant å se i utstillingen.

Likeledes glimrer arkitekturopprøret med sitt fravær. Det siste året har den folkelige bevegelsen trengt inn i arkitekturelitens innerste sirkler. Men opprørets diskusjon om hvordan arkitekturen presenteres og hva den skal være, nevnes ikke med et ord i utstillingen. Det skjer til tross for at museets nestleder, samlingsdirektør Stina Högkvist uttalte til Aftenposten at «– Vi skal ha et samfunnsrelevant, fresht blikk på kunsthistorien», i intervjuet som utløste koloniseringsdebatten tidligere i år.

Ett eksempel på mislykket formidling er installasjonen til firmaet som står bak den omtalte videoveggen. Inne i paviljongen rett ved siden av, i et trangt interiør kledd i syntetisk fuskepels, fremføres en engelsk tekst som er full av vanskelige ord. Teksten er lest inn av en kvinne, men kunstig intelligens har omdannet den til å høres ut som en mannsstemme. Dette informeres det ikke om i utstillingen. Fremføringen er søvndyssende. Men du bør ikke sovne, for du blir kameraovervåket, og bildet av deg blir vist i videoveggen. Det er en tvilsom måte å diskutere overvåkningssamfunnet på.

Og som om dette ikke var nok risikerer du å skade deg når du forlater paviljongen. Inngangen er så lav at voksne må ned på huk for å komme ut. På pressevisningen var jeg en av tre stykker som rettet ryggen for raskt og støtte opp i spissen som stikker ut over inngangen. Maken til bruker-uvennlig arkitektur har jeg aldri vært borti.

[ Kunsthåndverk for en ny tid (+) ]

De digitale verktøyenes muligheter for ekstremt forskjønnende fremstillinger førte tidlig til en motreaksjon som la vekt på grunnleggende enkle strektegninger blottet for digitale, visuelle effekter. Ett eksempel finnes i et rått utkast til en grenseovergang mellom Mexico og USA. Det enkle og brutale forslaget kunne vært diskutert videre, men eksempelet blir stående alene.

Mitt hovedinntrykk av utstillingen er at mange tegninger (så å si alle er digitale) grenser til det uinteressante. Hadde de vært ment som kunst kunne noe av det passert. Men i en arkitektursammenheng fremstår utstillingen som en navlebeskuende affære. Det er for så vidt greit at utstillingen ikke imøtekommer konvensjonelle forventninger til hvordan arkitektur skal presenteres, men den er så nerdete at det er grunn til å spørre om Lyshallen er riktig arena for en så smal utstilling? Nasjonalmuseets samfunnsoppdrag tilsier at en stor satsing som denne utstillingen er, bør nå et mye bredere publikum enn det denne utstillingen gjør.