De 20 beste sangene til The Rolling Stones

«Hackney Diamonds» kommer 60 år etter at gruppa debuterte med singelen «Come On». Det gjenstår å høre om dette nye albumet inneholder sanger som fortsatt blir spilt om 60 år. De fleste av oss får aldri vite svaret. Vi kan heller bruke ventetida som et påskudd til å gå tilbake til noen av deres største stunder. En rekke sanger som ofte viser seg å være skremmende aktuelle i en usikker og forvirret verden.

Som med alle slike kåringer er ikke dette en fasit. Det er mine valg. Rekkefølgen etter de tre første på lista kan også forandre seg i årenes løp. Det er ikke så lett å bestemme seg for om en storartet sang er den 14. eller 15. beste til The Rolling Stones.

Da jeg rangerte de beste med The Beatles på samme måte for et par år siden var det noen som var forbauset over utelatelsen av publikumsfavoritter som «Let It Be», «Hey Jude» og «Strawberry Fields Forever». Det er noen sånne denne gangen også. «Satisfaction» er vanligvis siste låt på konserter med gruppa, den må liksom være med der, men har falt gjennom her. «Angie» er en veldig fin sang, da den kom syntes jeg den var en av de fineste, men den jeg orker jeg ikke lenger. Heller ikke «Honky Tonk Woman», som har hatt sin tid. Observante lesere vil se at her ikke er noen spor fra mesterverket «Exile On Main St.». Det er nok av andre å ta av. Så, her går vi igjen:

20. Undercover (Of The Night) (1983)

80-tallet hadde ikke mange store Stones-stunder, men tittelsporet fra et ellers begivenhetsløst album er verdt å ta med seg. Igjen visste Jagger og Richards at de visste litt om hva som foregikk utenfor studioets vegger: «The opposition’s tongue is cut in two/keep off the street cause you’re in danger/one hundred thousand disparus/lost in the jails in South America». Et spenstig rytmespor passer godt til den intense teksten, spilt av Sly Dunbar (trommer) og Robbie Shakespeare (bass). The Rolling Stones var ikke alltid en fast enhet i studio.

Les også: Anmeldelse av The Rolling Stones nyeste album «Hackney Diamonds»: En ny diamantplate (+)

19. 19th Nervous Breakdown (1966)

Jeg kan ganske sikkert si at dette var den første sangen jeg hørte med The Rolling Stones, siden det var den første som kom med på «Ti i skuddet» i NRK. «Rolling Stones har aldri vært med, og Beatles bare én gang. Jeg har fått mange brev om hvorfor vi sender nesten ingenting av piggtrådmusikk, og det er det bare ett svar på: Vår ungdomsjury velger ikke ut den slags musikk», hadde programleder Vidar Lønn-Arnesen uttalt året før. Jeg er ikke helt sikker på om ungdommen virkelig var så negativt innstilt. Gruppa selv følte i alle fall berømmelsens press som så sterkt at de holdt på å bryte sammen, for 19 gang, som det ble sagt en gang. Det var i alle fall en god tittel, for en tekst om ei jente som ikke bare hadde alt, men fikk for mye av det gode. For meg, åtte år gammel, hørtes den nærmest skremmende ut med sin brutalt skurrende gitarlyd, og har først blitt en favoritt i ettertid.

18. It’s Only Rock’n Roll (But I Like It) (1973)

Starten på en ny fase i historien om The Rolling Stones. Mick Jagger var på fest hos Ron Wood fra The Faces der de lekte seg fram til det som skulle bli «It’s Only Rock’n Roll». De spilte den inn der og da, med en annen festende, David Bowie i koret. Da det ble bestemt å gi den ut insisterte Keith Richards på å slette gitarsporene til Wood, for å spille inn nye selv – bortsett fra en akustisk gitar som ble beholdt. Dette ble derfor Woods første innspilling med gruppa han etterpå fikk fast jobb i. Sangen er ment som en anmodning om å senke skuldrene og ta The Rolling Stones litt mindre høytidelig.

17. Fool To Cry (1976)

Rolling Stones har alltid vært glødende opptatt av utviklingen i svart musikk. Oppsvinget for soul og disco i andre halvdel av 70-tallet gikk dem heller ikke forbi. «Miss You» er den mest dansbare discolåten deres, men denne følsomme falsettballaden når nesten opp til Bee Gees-standarden fra samme tid.

16. Start Me Up (1981)

«Start Me Up» begynte som et famlende reggaeforsøk. Vi kan være glade for at denne fikk ligge i noen år, og heller fant sin form som en av gruppas mest livlige låter fra det ellers vanskelige 80-tallet. Den bekreftet også Stones som verdensmestre i nye gitarriff som man skulle tro var funnet opp for lengst. «If you start me up/I’ll never stop» synges det, og det har de vel fått rett i?

15. Sympathy For The Devil (1968)

En annen av de episke Stones-sangene, inspirert av Mikhail Bulgakovs roman «Mesteren og Margarita», men også kilde til mange misforståelser om at The Rolling Stones selv mener at de er djevelens verk. Den begynner med Satan selv som forteller om sin rolle i historiske ugjerninger, men ber om forståelse for at menneskeheten selv i høyeste grad har bidradd til elendigheten. Grooven er afro-latin-amerikansk, candombe ifølge jungeltelegrafen (med liten L). En av gruppas mest ambisiøse låter.

14. Have You Seen Your Mother, Baby, Standing in The Shadow? (1966)

Enda en sang fra året som ble gruppas beste for singelhits. Teksten er litt kryptisk, men det var jo alle tekstene så lenge vi ikke kunne noe engelsk uansett. Det viktigste var lyden. Bråket! Fortsatt hørtes Rolling Stones brautende uvant ut for en liten gutt, men jeg begynte å synes det var litt tøft også.

13. Time Waits For No One (1973)

En av de vakreste sangene til The Stones, usedvanlig sødmefylt og atmosfærisk med sin latinamerikanske følelse. Teksten er ettertenksomt melankolsk, men altså, den evige sannheten om at tida som går ikke sparer noen, det er litt urettferdig at det ikke gjelder dem selv. Mick Taylor spiller en utsøkt gitarsolo i flere minutter.

12. The Last Time (1965)

To år etter at de begynte å gi ut plater fikk gruppa endelig gi ut sin første egne sang som A-side i hjemlandet. Den gikk helt til topps, med sin klingende 60-talls gitarintro og den resterende geniale enkelheten. Dette var også deres eneste egne da de spilte på Sjølyst i Oslo sommeren 1965. The last time har vært brukt om og om igjen som en frase hver gang man skal antyde at The Rolling Stones ikke kan holde på stort lenger. Det er 58 år siden noen først forsøkte seg på dette, men hvor er de i dag? Da Mick Jagger og Keith Richards ble fengslet for besittelse av marihuana i 1967 spilte The Who inn en versjon av «The Last Time» som en støtteerklæring.

11. Come On (1963)

Vi tar med oss et eksempel på startfasen av platekarrieren til The Rolling Stones, da de baserte seg på coverlåter av amerikanske forbilder (og The Beatles). Ingen av disse er bedre enn Chuck Berrys «Come On», tilført en slags energisk bluebeat, som antyder at de kanskje allerede da hadde begynt å høre på musikk fra Jamaica.

10. Wild Horses (1971)

The Rolling Stones behersket mange stilarter, og var på glansnummer som «Sweet Virginia», «Sweet Black Angel», «Dead Flowers» og «Country Honk» også et utmerket countryband. Mest episk av disse er «Wild Horses». Kanskje var Gram Parsons med på å skrive den? Den ble i alle fall først spilt inn av hans Flying Burrito Brothers, før Stones gjorde sin versjon ferdig til albumet «Sticky Fingers». Hvem gjorde den best? Som First Aid Kit sang i sin «Wild Horses II» i fjor: «We played Wild Horses on the car stereo/You prefer the Rolling Stones’/and I like Gram’s».

9. She’s A Rainbow (1967)

Rolling Stones var kanskje et for skittent band til å få til dette med psykedelisk pop. 1967 ble et noe svakt år for dem, men til slutt kom denne drømmen av en uskyldig ode til ei fargerik jente. De hadde kanskje tatt dette med «she comes in colours» fra gruppa Love, men sangen er deres helt egen. Brian Jones på mellotron, Nicky Hopkins på cembalo, det fantasifulle arrangementet av John Paul Jones bidrar til et perfekt tidsbilde fra «the summer of love».

8. Doom And Gloom (2012)

«Doom And Gloom» er den nyeste sangen som går inn i dette beste selskapet, med den strålende følelsen av nødvendighet som preger gruppas store stunder. «When the drums go boom boom boom», synger Mick Jagger. Det er godt gjort å få musikken til å matche slike tekstlinjer. Innholdsmessig traff også «Doom And Gloom» en slags tidsånd, uten å være veldig konkret. Den handler om kriger i fjerne land, konflikter mellom rike og fattige, låse døra, legge seg på sofaen og til slutt be den velkjente bønnen «baby won’t you dance with me».

7. Paint It, Black (1966)

Mange har vært forvirret av kommaet i tittelen, som skal ha vært en trykkfeil som festet seg. Sangen er mørkere enn natta. Et av versene handler om en rekke biler som alle er svarte, fulle av blomster, den utkårede er der også, og kommer aldri tilbake. Stones var sjelden lett underholdning. Men dette skjønte vi ikke noe av da plata kom. Brian Jones fulgte med i tida, og spilte indisk sitar.

6. Street Fighting Man (1968)

Delvis spilt inn gjennom en nymotens kassettspiller for å få den skurrende lyden, og med Brian Jones på sitar igjen. Strofene med «what can a poor boy do/except to sing in a rock’n’roll band» fikk noen til å riste på hodet. Så fattige var de ikke, og gruppa ble beskyldt for å være politisk korrekte! Men «Street Fighting Man» kom samtidig ned «Revolution» med The Beatles, der Lennon ikke ville ha noe av et bråkete opprør. «Summer’s here and the time is right for fighting in the streets» sang Stones. De var alltid litt farligere.

5. You Can’t Always Get What You Want (1969)

Sangen som kunne forveksles med en salme hvis man ikke visste hvem som har laget den. Et fast innslag på konserter, ofte med lokale kor fra hvert sted, men på plata er det London Bach Choir som hjelper til. Den kan ha vært inspirert av «Hey Jude», den høres så betryggende ut på overflaten, men beskrivelsen av 60-tallets eksesser har igjen denne følelsen av at ikke alt går veldig bra.

4. As Tears Go By (1964)

«As Tears Go By» ble gitt bort til Marianne Faithfull som fikk en stor hit med denne i 1964, før de spilte den inn selv. Hun var 17, de var i begynnelsen av 20-årene, og her lengter de allerede tilbake til barndommen, og har innsett at rikdom ikke er alt. En av mange flotte Stones-komposisjoner som ble tilbudt andre på denne tida, med «Out Of Time» med Chris Farlowe som den best kjente. Hør også «I’d Much Rather Be With The Boys» med The Toggery Five (og enda bedre langt senere med Ronnie Spector), og «Some Things Just Stick In Your Mind» med Vashti Bunyan.

3. Let’s Spend The Night Together/Ruby Tuesday (1967)

Vi jukser litt, og får med én ekstra ved å føre opp denne doble-A-side-singelen som ett innslag. To helt forskjellige sanger, som likevel er evig knyttet til hverandre. «Let’s Spend The Night Together» rocker og ruller med et så eksplisitt refreng at de måtte synge «Let’s Spend Some Time Together» på TV i USA. Baksida er Stones’ kanskje aller vakreste ballade, en ode til ei dame som det ikke var noen andre måter å sette navn på, og som aldri lot seg fange. Brian Jones spilte blokkfløyte finere enn noen jeg kjente. Jeg var ni år, her innså jeg for godt at den populære oppfatningen om at det ikke gikk an å like både Beatles og Stones måtte være en stor misforståelse.

2. Jumpin’ Jack Flash (1968)

Etter mye prøving og litt feiling i 1967 var Stones tilbake der de trives best, med å spille rett på sak rock’n’roll. «I was born in a crossfire hurricane/and I howled at the morning drivin’ rain» – det må være en av de mest actionfylte åpningslinjene i en sang noensinne. Hurricane ikke som i en orkan, men et jagerfly fra 2. verdenskrig. Keith Richards ble visst virkelig født under et bombeangrep mot London i 1943. Langt, langt senere har han forklart oss at den spesielle gitarlyden ble til ved å spille den inn på en enkel kassettspiller, og spille denne av igjen så høyt som det gikk an. Slike spesielle ideer får bare de beste.

1. Gimme Shelter (1969)

Det glade, svingende 60-tallet var i ferd med å ta slutt da The Rolling Stones ga ut «Gimme Shelter». En nærmest skremmende visjon av hvordan verden egentlig var, en bønn om å søke ly fra krig, drap, sult, oversvømmelser og alle elendighetene som med altfor korte mellomrom blir skrikende aktuelle igjen: «Oh, a storm is threatening/My very life today/If I don’t get some shelter/Oh yeah I’m gonna fade away».

Dette var ikke en av gruppas mest kjente sanger i første omgang, og kom aldri ut på singelplate. Men i forbindelse med denne saken har jeg sett gjennom flere tilsvarende kåringer (vi er nemlig ikke først med dette), og «Gimme Shelter» topper forbausende mange av dem. «Gimme Shelter» ble senere også tittelen på dokumentarfilmen om Altamontfestivalen i 1969, der gruppa ulykkeligvis hadde hyret inn Hells Angels som vakter, og en mann ble stukket ned og drept av disse vaktene i kaoset som preget hele festivaldagen.

«Gimme Shelter» hadde ikke vært like gripende uten bidraget fra korsanger Merry Clayton. I dokumentarfilmen «20 Feet From Stardom» forteller hun om den natta telefonen ringte, og mannen hennes sa Mary, det er dette britiske bandet som er i byen, The Rolling – et – eller-annet … Hun ble hentet til studio, gravid, med hårruller og kåpe over nattdrakta, og sang «rape, murder, it’s just a shot away» om og om igjen. Stemmen hennes fikk god plass på innspillingen. Gruppa var for en gangs skyld nærmest målløse. Det finnes også en versjon av «Gimme Shelter» med Merry Clayton selv. Hør gjerne den også!