---
5
The Rolling Stones
Hackney Diamonds
Promotone/Universal
---
Jeg hadde brukt noen dager på å høre meg gjennom gammel, klassisk Stones før jeg fikk høre det nye albumet «Hackney Diamonds». Når gamle favoritter lager nye plater etter lange pauser blir det ofte hyggelige gjenhør mer enn nødvendige opplevelser. The Rolling Stones har laget en rekke av de fineste platene som finnes, men ingen av albumene de har laget de siste 40 årene har vært sånne man vender tilbake til. Kanskje med unntak av det forrige, «Blue And Lonesome» fra 2016, der de framførte sanger av sine gamle blueshelter med stor glød.
Når jeg nå har gjort meg kjent med de nye sangene har jeg mer lyst til å høre disse om igjen en stund enn å gå tilbake til de gamle igjen. Hadde vi fått oppleve gruppa på konsert en gang til er det mye nytt det hadde vært spennende å høre sammen med alt det gamle og gode. Førsteutkastet av denne omtalen hadde mange «høydepunkt» og lignende formuleringer, men det må jo være et godt tegn. Det høres ut som The Rolling Stones igjen er kommet for å bli.
Og hvorfor ikke? Mange av deres samtidige gir ut nye album med god standard: Bob Dylan, Van Morrison og Willie Nelson er fortsatt en glede å høre. Også Rolling Stones har vært i stand til leve opp til gammel storhet i et nytt århundre. Singelen «Doom And Gloom» fra 2012 ble en av deres beste. Pandemiutspillet «Living In A Ghost Town» var også relevant rock. Det burde ikke være en sensasjon at de har mer å melde etter 60 år, men det er første gang på lenge et nytt album fra denne kanten gir en følelse av nødvendighet, med et overskudd som er langt større enn ventet.
Albumtittelen «Hackney Diamonds» skal være et lokalt uttrykk for glasskår etter innbrudd i biler og butikker. Det sender et signal om at The Stones, enda så hevet de er over hverdagslige problemer, fortsatt trives best når de har denne skitne, tilsynelatende farlige holdningen, rett fra bakgatene i London. Og likevel er plata produsert med amerikansk studioekspertise, med veteranen Don Was og den langt yngre Andrew Watt, sistnevnte mest kjent for innspillinger som dveler ved klassiske «rocka» uttrykk.
Les også: Geir Rakvaag kårer de 20 beste sangene til The Rolling Stones (+)
Det nye albumet begynner med «Angry», singelen som kom samtidig med annonseringen av albumet på sensommeren. Her hørte vi et Rolling Stones som gikk gjennom sine egne standardformler, men med høy tenning, en påminnelse om at de ennå er i stand til å komme opp med effektive gitarriff som skulle vært oppfunnet for lengst. De fortsetter i samme sporet med «Get Close», som er en enda tøffere låt, forsterket av en henrivende, foreløpig ukreditert saksofonsolo. Elton John er der visst på piano også, men så langt nede i miksen at man må være Rolling Stones for å våge det.
De roer seg litt ned for «Depending On You», der Mick Jagger er «too old for dying, too young to lose». Nå har de etablert et viktig trekk ved mange av sangene: De er forbausende sterke melodisk. Det er ikke en evne som nødvendigvis går tapt med årene, og Jagger og Richards har vist at de kan kunsten.
Den nye trommeslageren Steve Jordan teller opp albumets andre «one-two», som antyder at «Bite My Head Off» kommer til å ha et heseblesende tempo. Og her er Jagger virkelig angry. Når han må puste ut roper han «Come on Paul, let’s hear some bass», og så spiller Paul McCartney en nesten industrielt forvrengt solo som minner om at det ikke bare er Stones som fortsatt kan lage bråk.
«Whole Wide World» er min foreløpige favoritt på hele albumet. En blanding av 60-tallets entusiastiske popteft og 70-tallets glamrock og punk, med en romantisk erindring om å komme ut av «the dreary streets of London». Det er bare rock’n’roll, men likevel Stones fra en side jeg ikke kan huske å ha hørt før. «You think the party’s over/but it’s only just begun», mener de. I så fall har det vært litt av et fors i 60 år.
Et nytt forsøk på å ta det litt med ro kommer med «Dreamy Skies», som er en tilbakelent countryblues om å «break away for a while», med en radio som bare spiller Hank Williams og dårlig honkytonk – litt enten eller der altså. Slidegitaren er det ingenting å si på. «Mess It Up» er enda en sånn sang vi skulle tro de hadde laget for lengst, men The Stones har flere ess oppe i ermet. De livlige gitarklippene som kommer inn etter hvert gjør den nesten til en discolåt.
«Live By The Sword» er spesiell fordi den har både Bill Wyman på bass og Charlie Watts på trommer – den gamle besetningen sammen igjen for første gang 34 år! Dessverre ble det siste gang også, etter at Watts døde i forfjor. Det er nok et av albumets svakeste stunder, men holder likevel energien oppe.
Det er mange sanger om anstrengte personlige forhold her. De går ofte gjennom standardfraser fra rocklyrikken, som om 80-åringene har de samme prøvelsene som de hadde da de var 20. «I Driving Me Too Hard», klager fortellerstemmen riktignok over at det kan gå litt hardt for seg, og legger til «I like to take it slow». Introen minner om «Tumblin’ Dice», men sporet finner fort sin egen form, som countrysoul med tempoet passelig nede i forhold til innholdet.
Enda roligere er «Tell Me Straight», som er Keith Richards sangnummer denne gangen. Et riktig fint et også, igjen i countryområdet, med en følsom gitarsolo som setter den fine stemningen på spissen. Den allerede kjente singelen «Sweet Sound Of Heaven» er massiv gospel, med fyldig hornmusikk i bakgrunnen og Lady Gaga som soulstemmen som løfter sangen enda et hakk. Til så store høyder at det holder på å gå helt over toppen, men de redder seg akkurat inn med den hardt opparbeidede æren i behold. «Let the old believe that they’re still young»? De tror det tydeligvis selv!
Til slutt kommer «Rolling Stone Blues», som tar The Rolling Stones helt tilbake til de grunnleggende bluesrøttene. Jagger og Richards alene med munnspill og rå halvakustisk gitar. Et nummer av Muddy Waters, som laget en av de to platene Mick Jagger bar meg seg på togplattformen 17. oktober 1961 (den andre var med Chuck Berry), og som fikk den likesinnede Keith Jagger til å ta kontakt. Dette er selvfølgelig også sangen som gruppa tok navnet sitt fra, og det var vel på tide at de spilte den inn. En slags sirkelen-er sluttet-sang, som hadde vært en passende endelig avskjed. Som alltid må vi regne med at The Rolling Stones kommer tilbake.
Rettelse: I den første utgaven av denne anmeldelsen sto det at det var Keith Richards som bar på platene som fikk Mick Jagger til å ta kontakt i 1961. Det riktige er at det var omvendt.
