For eventuelle yngre lesere må vi gjøre oppmerksom på at radioen ikke alltid har vært full av popmusikk. Mens verden opplevde en musikalsk revolusjon var det lite som minnet oss om de nye tidene i den norske rikskringkastingen. Men inn i Barne- og ungdomsavdelingen i 1965 kom Vidar Lønn-Arnesen, allerede veteran fra piratradio i hjembyen Horten, med ideer om en egen hitliste. Motstanden i den etablerte musikkredaksjonen var stor, men kringkastingssjef Torolf Elster mente at NRK burde ha et program som tok seg av ungdommens nye interesser.
«Ti i skuddet» startet 23. april 1965, og kom annenhver uke, i en time til å begynne med. Konseptet var ressurskrevende. 100 ungdommer satt i Oslo og stemte, 100 et annet sted i landet. Platene fadet ut med en karakteristisk ringetone som signaliserte at det var klart for å trykke på mentometerknappene hvis sangene falt i smak. Men bare tre trykk i løpet av ett program.
Den første plata som gikk til topps i «Ti i skuddet» var «King Of The Road» med Roger Miller. Med Sven Ingvars og Cliff Richard på de to neste plassene. Programmet hadde til å begynne med et gammelmodig preg, til tross for at «Ticket To Ride» med The Beatles og «Cadillac» med Hep Stars kom med i ukene som fulgte. For lytterne av «Ti i skuddet» hørtes det nok ikke helt ut som en ny tid hadde tatt over. På listene i Storbritannia samtidig lå «I Can’t Explain» med The Who, «Here Comes The Night» med Them og «The Times They Are A-Changing» med Bob Dylan. Vi nærmer oss også 50-årsjubileet for The Rolling Stones første sagnomsuste besøk i Norge. Men den umåtelig populære singelrekka «The Last Time», «Satisfaction» og «Get Off My Cloud» gikk hus forbi i «Ti i skuddet».
I et intervju med VG i august 1965 forsvarte Vidar Lønn-Arnesen den konservative profilen: «Rolling Stones har aldri vært med, og Beatles bare én gang. Jeg har fått mange brev om hvorfor vi sender nesten ingenting av piggtrådmusikk, og det er det bare ett svar på: Vår ungdomsjury velger ikke ut den slags musikk. Dette har fått meg til å tro at det slett ikke er så stor interesse for piggtrådmusikk blant ungdommen som så mange vil ha det til.» 25 år gamle Lønn-Arnesen hørtes allerede ut som en talsmann for seniorsaken. Men han kan nok også ha følt et press fra sine overordnede om ikke å forstyrre den alminnelige ro og orden i altfor stor grad.
Det ble fort nødvendig å redegjøre for hvordan plater ble valgt til Ti i skuddet. Fordi det allerede i det andre programmet i 1965 dukket opp en versjon av «Där björkorna susar» med Tre Tainers. Som var gruppa til Vidar Lønn-Arnesen selv. Det ble presisert at han ikke valgte ut platene selv, men at et intrikat jurystem sto for forarbeidet. Forholdet skapte naturlig nok likevel debatt. Tre Tainers fikk tre singler med på «Ti i skuddet» gjennom 1965 og 1966, like mange som The Rolling Stones, som etter hvert hadde kommet inn i varmen.
Selv hørte jeg «Ti i skuddet» for første gang med en årsoppsummering av 1965. Fascinert av å oppdage konkurransemomentet i musikk, at det ble kåret vinnere på samme måte som i de store skøytemesterskapene. Popmusikere kunne bli like store helter som Fred Anton Maier, Per Ivar Moe og Knut Johannesen. På de første «Ti i skuddet»-listene i 1966 lå evige klassikere som «It’s My Life» med The Animals, «Turn Turn Turn» med The Byrds og «All Over The World» med Francoise Hardy, men snobberiet var ennå ikke innført for min del. Min aller største favoritt i mine første uker med Ti i skuddet var «Exodus Song» med trompetisten Finn Eriksen.
6. mai 1966 kom «Ti i skuddet» til min barndoms by. Jeg ante ikke hvor det foregikk, jeg var ni år, ikke invitert inn i tenåringsselskapet og hadde ikke stemmerett. Men jeg hørte jo på med ekstra stor interesse, og til topps gikk «Crying In The Rain» med The Everly Brothers. Som ble liggende på «Ti i skuddet» resten av året, som den største plata i programmets historie. Selv om innspillingen var fire år gammel, og trukket fram igjen spesielt for «Ti i skuddet».
Utover i 1966 ble jeg gradvis klar over at «Ti i skuddet» ikke var alt. At det fantes en stor verden av popmusikk utenfor det man fikk ferdig servert annenhver fredag. For hvor ble det av «Semi-Detached Suburban Mr. James» med Manfred Mann eller «All Or Nothing» med Small Faces? Sånt ble alltid et problem for «Ti i skuddet». De beste var ikke alltid med. Den største unnlatelsessynden kom sommeren 1967 da «A Whiter Shade Of Pale» med Procol Harum aldri fikk prøve seg. Dette var en klassisk tid for popmusikk, det var mange sterke konkurrenter på «Ti i skuddet» disse ukene, men Procol Harum definerte vel lyden av 1967 bedre enn «Shadows On A Foggy Day» med Dean Martin?
«Ti i skuddet» var likevel sentrum for «poppmerksomheten» i et par år. Jeg kan fortsatt føle ergrelsen fra 23. september 1966 da den obskure countrykomikeren Leroy Pullins gikk til topps med «I’m A Nut», og skjøv fantastiske «With A Girl Like You» med The Troggs ned på 2. plass. I samme program fikk også Lloyd Price sjansen med «The Man Who Took The Valise Off The Floor At Grand Central Station At Noon». Kom ikke og si at «Ti i skuddet» var forutsigbart!
«Ti i skuddet» var tilbake på 80- og 90-tallet, men programmet slik mange av oss husker det forsvant i november 1970, med Deep Purple og «Black Night» på topp. På lista ellers var Temptations, Eric Clapton, Status Quo, relevant nok for tida. Men på 6. plass kom «New Speedway Boogie» med The Grateful Dead, B-sida på «Uncle John’s Band» fra «Workingman’s Dead»-albumet. Et helt fantastisk kuriøst innsalg på en hitliste. Men nye kulturpolitiske vinder blåste over landet. Det ble bestemt at «Ti i skuddet» var for kommersielt, for lett påvirket av multinasjonale strømninger i musikklivet. At popmusikken som begrep blir intetsigende uten et mål på hva som er populært var det liten forståelse for i 1970. For mange var dette slutten på en æra. Derfor gratulerer vi, tross alt, både «Ti i skuddet» og Vidar Lønn-Arnesen, med dagen.
De gamle «Ti i skuddet»-listene ligger på nettstedet musikalske.net. 23. april kommer en jubileumssending for «Ti i skuddet» fra Rockheim i Trondheim.