Nye takter

The Beatles: De 20 beste sangene

De har sluppet sin siste sang, men dette er gruppas 20 beste sanger.

Slutten for The Beatles ble kjent gjennom et presseskriv som ble sendt ut 9. april 1970, for Paul McCartneys første soloalbum. Her var det en seksjon med svar på spørsmål, stilt av enten McCartney selv, eller Pete Brown fra Apple-kontoret – meningen er delte. Uansett, McCartney svarer at han ikke vet om bruddet med The Beatles er midlertidig eller permanent, men at det skyldes personlige, økonomiske og kreative uoverensstemmelser. Han savner ikke sine gamle medspillere, og kan ikke se for å seg å skrive sanger med John Lennon igjen. Det var visst ikke meningen at pressemeldingen skulle bli tolket så bokstavelig, men det var ingen vei tilbake.

Vi skal ikke her gå i detaljer om hvordan dette var uunngåelig etter et par år der medlemmene hadde glidd stadig mer fra hverandre. I stedet skal vi minnes The Beatles med glede. De ga ut 213 sanger i sin samtid, 188 egne og 25 coverlåter. Rundt 100 rariteter til så dagens lys i ettertid. Jeg lover at jeg har hørt på alle de 213 første når jeg nå presenterer det jeg mener er de 20 (og to til) beste sangene til The Beatles.

20) «While My Guitar Gently Weeps»

Det passer fint å slutte med George Harrisons hymne til uroen som begynte å spre seg i gruppa mot slutten av 60-tallet. En nydelig refleksjon over en verden som går sin skeive gang, mens gitaren (til Eric Clapton) gråter ved siden av. Et drøyt år etterpå var det helt slutt for The Beatles.

19) «All You Need Is Love»

For dem som er gamle nok til å huske er denne vanskelig å skille fra den verdensomspennende direktesendte TV-lanseringen 25. juni 1967. Men like fullt et tidstypisk «summer of love»-uttrykk, som forsterkes av det avsluttende sammensuriumet av sang og musikk som tar den inn i evigheten.

18) «Paperback Writer»

En litt uvanlig konkret fortelling, om en forfatter av billigbøker som er villig til å gjøre hva som helst med kunsten sin for å selge seg selv. Kan det ha vært en observasjon av selve poplivet? Sangen har en lett forståelig humor, og som alltid er en glede å høre igjen.

17) «Eight Days A Week»

Åtte dager i uka? Hva er det slags tøv? Jo, det er en fiffig overdrivelse for å beskrive forelskelsen, egentlig ikke nødvendig så godt som denne sangen i seg selv beskriver oppløftet optimisme.

16) «A Day In The Life»

Den store monumentallåten fra Sgt. Pepper, Veldig langt fra det ekstatiske utgangspunktet som gjorde gruppa kjent: Dette er en suite, stort orkestrert, kryptisk lyrikk, en stor opplevelse helt til den store mektige akkorden til slutt.

15) «Please Please Me».

Det store gjennombruddet til The Beatles, fortsatt i stand til å skape debatt om den virkelig var nr. 1 hjemme i Storbritannia eller ikke (to forskjellige hitlister). Moralsk sett er den alltid en vinner, der vi ser for oss begeistra hoderistingen i refrenget. Come on, come on!

14) «Yesterday».

Enkelte utelatelser av svært kjente og kjære Beatles-sanger her kunne vært forklart ut fra overspilling, som at jeg ikke orker å høre «Hey Jude» og «Let It Be» flere ganger. Men samtidig er det klart at «Yesterday», den mest spilte av alle, må være med. En bønn om at alt skulle vært som før. De som likevel ikke orker den med Paul McCartney en gang til kan forsøke versjonen til Marvin Gaye.

13) «Only A Northern Song»

«If you’re listening to this song/You may think the chords are going wrong/But they’re not». Nettopp! George Harrisons bidrag til «Yellow Submarine»-filmen er en annen tapt skatt. En fantastisk sang, med en produksjon som går langt over stupet bak ham, og blir til en stor, vidunderlig, eh, ting.

12) «Dizzy Miss Lizzy»

Da jeg først hørte The Beatles, sånn i sjuårsalderen, var det helt uinteressant å vite hvilke sanger de hadde laget selv. Mine første minner om The Beatles handler faktisk om den rå spenningen i «Dizzy Miss Lizzy» og «Twist And Shout». Jeg kunne til og med tatt med «My Bonnie» med sangeren Tony Sheridan på denne lista. Dette var noe helt annet enn alt jeg hadde hørt før.

11) «Every Little Thing»

Dette er «hvilken sang var nå det igjen»-innslaget. Et av de få Beatles-numrene som ikke alle husker med en gang, nesten aldri spilt i alminneligheten, men alltid mektig å høre igjen med sin magisk fengende popappell.

10) «Ticket To Ride»

Hvor er det hun skal med denne billetten? Det tenkte man aldri på da plata kom, men siden har betydningen vært omdiskutert. Igjen er det en uimotståelig elektrisk gitarintro som drar oss rett inn i sangen. At dette handler om en mann som liksom skal være trist er også helt uforståelig, det er bare tre minutter pur glede.

9) «If I Fell»

«Typisk Beatles» er en betegnelse som er vanskelig å definere for ei gruppe som gjorde så mye forskjellig og rart. Men når uttrykket brukes er det ofte for å forklare en egen form for sublim popteft som denne sangen representer. Det kunne vært «It’s Only Love» «Here, There And Everywhere» for ikke å snakke om «For No One», men denne er nok aller finest.

8) «She Loves You»

Sangen som for alvor forandret verdens slik vi kjente den. I all sin enkelhet den mest geniale definisjonen på popmusikk som finnes. Og likevel så ikonisk familiær at vi noen ganger kan komme til å tro at vi aldri trenger å høre den igjen. Kanskje det, men sett den på, så er du glad for at du gjorde det. Yeah, yeah, yeah!

7) «Norwegian Wood»

Denne er ikke kommet med av patriotiske hensyn. Sangen har mye av mysteriene The Beatles begynte å symbolisere. Sitaren som kom inn som et nytt og eksotisk instrument, og tittelen diskuterer man fortsatt rekkevidden av. «Knowing she would?» Jo, kanskje, men det hadde ikke hørtes like flott ut.

6) «She Said She Said»

Visstnok inspirert av en syretripp, i alle fall en av gruppas første psykedeliske utskeielser, samtidig som den bevarer den mest elementære poptanken. Gitarspillet er et lite eventyr i seg selv.

5) «Something»

Helt til slutt sto George Harrison fram som låtskriver helt på høyde med Lennon og McCartney. Denne kjærlighetserklæringen til Pattie Boys blir bare enda mer bittersøt med tanke på trekantdramaet med disse to og Eric Clapton, som skrev «Layla» til henne. Send er varm tanke til «Here Comes The Sun», som kanskje hadde fortjent en plass i dette gode selskapet.

4) «Yellow Submarine»/ «Eleanor Rigby»

Vi lurer inn en ekstra sang med en dobbel A-side singel. Og for en vidunderlig kontrast. «Eleanor Rigby» er kanskje den tristeste sangen til The Beatles, underlig vakker om ensomheten som bare er akkompagnert av en dobbel strykekvartett – den eneste sangen ingen i The Beatles spiller på. «Yellow Submarine» med Ringo Starr som forsanger er til gjengjeld en evig humørspreder, fortsatt i stand til å sette fantasien i sving for barn i alle aldre.

3) «Help»

Et av de enkleste, men mest effektive budskapene til The Beatles. John Lennon synger at han aldri kunne tenke seg å trenge hjelp da han var ung. Nå (24) følte han seg ikke lenger så selvsikker, og satte pris på at noen var der for ham. Egentlig en av de dypeste sangene The Beatles lagde, uansett hvor uanstrengt flott den høres ut.

2) «A Hard Days Night»

Den store åpningsakkorden er det mest ladede sekundet i popmusikkens historie. Resten av sangen holder momentet ved like, en hektisk beskrivelse av hverdagslig slit, men også en gledestrålende hyllest til «the things that you do», som «will make me feel all right». Vi formelig hører hvor godt det er. Selv om det er litt tvilsomt med denne dama som må få nye gaver hele tida for å holde det gående.

1) «Day Tripper»/ «We Can Work It Out»

Vi jukser igjen. Ikke bare for å få med flere sanger, men for å minne om hvor sterkt dette doble A-side-opplegget til The Beatles kunne virke på sitt beste. Og vi har ikke engang fått plass til «Penny Lane»/»Strawberry Fields Forever» her! «Day Tripper», tidstypisk freidig tvetydig tekst har The Beatles på sitt beste som kraftpopband, med den elektriske sologitaren som setter tonen for uimotståelig pop. «We Can Work It Out» er helt annerledes, med den ekstraordinære lyden av harmonium-trekkspill, og teksten som mange burde ta til seg: Livet er altfor kort til at vi skal brukte tida på å krangle med hverandre. Vi kan ordne opp!

Mer fra Dagsavisen