Reggaebassisten Robbie Shakespeare er død

Sly Dunbar og Robbie Shakespeare spilte med det meste av reggaeeliten fra Jamaica, og ble etter hvert ble verdens mest ettertraktede rytmeseksjon.

- Vi er magiske sammen, med respekt og kjærlighet for hverandre. Vi vet hvor vi kommer fra, og at vi har en lang vei å gå videre. Og vi lar egoene våre ligge, fortalte Sly’n’Robbie en gang vi spurte dem om hvor de tar det fra.

- Da jeg ble spurt var det helt klart at jeg ville spille med Sly’n’Robbie. De er jo legender, det er hyggelig å spille med legender, er det ikke, sa Nils Petter Molvær i 2016. Han ble kontaktet av duoens management etter en konsert i Indonesia. Molvær så Sly’n’Robbie på den sagnomsuste konserten deres på Sardine’s i 1986:

- Det var helt magisk. Jeg kan ikke si hva det var, det bare sitter i kroppen. Faktisk enda mer enn Miles Davis på Sardine’s, vil jeg si. Den følelsen, den grooven, det var så bra.

Dette er over 35 år siden nå, 28. oktober 1986 for å være helt nøyaktig: En av de store kveldene i Oslos konserthistorie, Sly’n’Robbie på Sardine’s med sitt Taxi Gang. Konserten begynte med «Hot You’re Hot», og hottere skulle det bli. Ute regna det, luftfuktigheten var høy inne i det fullsatte lokalet, og til slutt rant det svette fra taket på Sardine’s, sånn at noen slo opp en paraply midt på dansegulvet. To og en halv time med det hardeste rytmedrivet som hadde vært prestert på en norsk scene. Først en halv time fornøyelig instrumental oppvarming. Så to timer til med Ini Kamoze, Half Pint og Yellowman på rad og rekke. Half Pint imponerte med å entre denne dampkjelen med ei stor skinnlue på hodet.

Til slutt var Sly Dunbar og Robbie Shakespeare alene igjen med trommer og bass, og det var liksom like før hele verden stoppet opp. Hvorfor denne konserten var så var viktig? Vel, den samme kvelden var Curtis Mayfield på Rockefeller, og vi gikk ikke et annet sted hvis det ikke var viktig. Reggae hadde vært den mest innflytelsesrike musikkformen i mange år, men den hadde ikke vært presentert ordentlig på scenen i Oslo siden Sly og Robbie var i byen med Black Uhuru mange år tidligere. De var 1980-tallets viktigste musikere, de spilte på mange av de aller beste platene, og her var de i sitt ess.

Jeg møtte Sly’n’Robbie på Sardine’s før denne konserten. Da jeg kom til avtalt tid, sto de to fortsatt på scenen og prøvde lyden, i det vide, i det brede, i det dype, harde og tunge. En opplevelse i seg selv for en dub-entusiast å høre Sly’n’Robbie spille bass og trommer i en halvtime, det var en konsert så god som noen. I garderoben etterpå var energien litt mer avmålt. Robbie Shakespeare så ut som han kunne komme til å sovne når som helst.

Da jeg spurte hvor mange plater de hadde laget fortale de at de hadde kommet ut av tellinga.

- Når sluttet dere å telle?

- Å, det er lenge side, humret de.

- Tallet spiller for så vidt ikke noen rolle, men det er den lyden deres, mener Nils Petter Molvær.

Sly’n’Robbie hadde allerede spilt sammen siden starten av 70-tallet, med produsenten Bunny Lee i Channel One-studioet. Utover på 70-tallet ble de stadig mer brukt, og da den store reggaeboomen kom midt på 70-tallet var de et sikkert fundament for de nye rockers-rytmene fra Jamaica. Deres gruppe Revolutionaries spilte med et stort flertall av de mest kjente artistene under musikkens aller største storhetstid. De var vel rett og slett verdens beste band.

Det første store oppdraget var Legalize It med Peter Tosh, og siden spilte Sly’n’Robbie på platene til Black Uhuru, Dennis Brown, Culture, Heptones, Gregory Isaacs, Israel Vibrations, Prince Far I, Mighty Diamonds, Wailing Souls og nær sagt alle de andre på 70-tallet, bortsett fra Bob Marley som hadde sitt eget band. De har også unntaksvis opptrådt hver for seg ved spesielle anledninger - Sly på «Heart Of The Congos» med The Congos, Robbie på «East Of The River Nile» med Augustus Pablo.

Det brede gjennombruddet for Sly’n’Robbie som begrep kom da de sommeren 1980 samtidig spilte på Black Uhurus Sensimilla og Warm Leatherette med Grace Jones. De begynte å bli etterspurt i videre, og hvitere kretser også, og var med på album med Ian Dury, Joe Cocker, Bob Dylan, og The Rolling Stones. Med litt vekslende hell, men det var ikke deres skyld. De begynte å spille mer funky musikk også, ikke bare reggae.

- Ja, vi legger bare inn flere slag i minuttet. Det er bare å spille litt fortere. Ingen problemer, forklarte Sly Dunbar. Hør «Gwen Guthries Ain’t Nothing Going On But The Rent» for det beste eksempelet. Det skal også nevnes at deres eget «Rhythm Killers» er et monumentalt funkalbum, med Bill Laswell, Bootsy Collins og Bernie Worell, men helt uten reggae.

Sly’n’Robbie spilte også på Serge Gainsbourgs album «Les Armes Et Caetera, der tittelåten var en reggaeversjon av «Marseillaisen. Den førte til at Gainsbourg ble utropt til forræder og landssviker av høyreorienterte kretser i Frankrike. En felles turné etterpå ble møtt med bombetrusler. To album med James Brown har derimot forblitt i arkivene, uvisst av hvilken grunn, selv om det sies at de to hjørnesteinene i svart musikkhistorie ikke kom veldig godt overens. I en ny tidsalder igjen dukket Sly’n’Robbie opp på plater med grupper som Simply Red, New Order, No Doubt, The Fugees og Britney Spears, og hjemme igjen på Jamaica spilte de på 90-tallets fineste reggaealbum, «All She Wrote med Chaka Demus and Pliers.

- Vi passer på å legge igjen vårt varemerke når vi spiller med andre, og vi er åpne for alle som vil samarbeide, sa Sly Dunbar sist vi snakket med ham. Da hadde de nettopp produsert Beenie Mans album «Tropical Storm» sammen med The Neptunes og Stargate-teamet. En underlig utvikling i reggaen, men Sly var bare positiv til utfordringen.

- Jo flere som blir involvert, jo bedre for musikken. Vi elsker slik konkurranse. De har lært av oss, vi kan lære av dem, og ta musikken til et nytt nivå sammen, fortalte han. Etter hvert var det Nils Petter Molvær som sto for tur.

- Sly og Robbie er solid forankret i tradisjonen fra Jamaica, men åpne for alt mulig annet. Vi tar noen gamle låter, men mye nytt. Så det ikke bare blir 80-tall, men en moderne lydbilde rundt groovene deres. Eller riddims som de kaller det, sa Molvær den gangen.