Flott kunst, men festen uteblir

---

KUNST

Harriet Backer

«Harriet Backer. Hvert atom er farge»

Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Oslo

Til 14. januar 2024

---

Hvorfor må det være så mørkt? Hvorfor greier ikke Nasjonalmuseet å bruke de fantastiske omgivelsene i den ikoniske lyshallen på museets tak? Hvor ille det kan bli er ekstra tydelig i Harriet Backers tilfelle.

Hun var en lysets maler. Harriet Backer (1845 – 1932) jobbet lenge og konsentrert for å få frem skjønnheten i lyset som fyller de rommene hun malte med en magisk stemning. I «Syende kvinne ved lampelys» (1890) lot hun gløden fra lampen (som så vidt er antydet) fylle hele vinduet. Men lys er det siste du tenker på i Nasjonalmuseets Harriet Backer-utstilling, den første siden solopresentasjonen i Nasjonalgalleriet og Bergen Billedgalleri i 1996/1997. Museet presser de 77 maleriene inn i én av lyshallens tre saler. I tillegg bygger de høye vegger innendørs så du knapt nok opplever at du er i lyshallen. Og de maler flesteparten av veggene i så mørke farger at du nesten ikke ser hvor du setter beina. Til slutt er lyssettingen så konsentrert om malerienes flater at det blir dominerende slagskygger fra rammene øverst i bildene.

Harriet Backer kom sent i gang. Hun var 29 år gammel da hun dro til München i 1874 for å utdanne seg til kunstner. Det at hun er blitt stående som en av våre viktigste kunstnere (ved åpningen av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design i fjor hadde hun fått et eget rom) skyldes en ekstraordinær evne til å ta til seg og raffinere de kunstuttrykkene som strømmet gjennom samtiden. Hun mestret raskt det naturalistiske historiemaleriet og figurkomposisjonene som dominerte i Tyskland. Da hun flyttet til Paris i 1878 lot hun seg inspirere av impresjonistene. Men som kunstner var hun først og fremst seg selv, og hun utviklet en malerstil som konsentrerte seg om lysets virkning og menneskets forhold til de rommene de oppholdt seg i.

[ Alice Neel – radikalt umoderne ]

Det er verdt å legge merke til den skjematiske detaljeringen av ansiktene til de to kvinnene som bærer dåpsbarnet inn i Tanum kirke. Det er lyset og komposisjonen som er det viktige i det ikoniske maleriet, ikke menneskeskildringene. Noe av det samme kan du se i det sentrale maleriet (i hennes utvikling), «Interiør fra Rochefort-en-Terre, Bretagne». I ettermiddagsmotivet har hun lagt masse arbeid i lysvirkningen rundt kvinnen og barnet som sitter ved bordet. Du ser at hun behersket både lys og figurgjengivelse. Men veggen i bakgrunnen til høyre er malt så tørt at den kan minne om en dårlig fotoreproduksjon. Kanskje fordi denne delen av motivet har underordnet betydning? Det er også interessant å sammenligne det store maleriet med den mindre versjonen fra året før. Det er skisseaktig og mer konsentrert om motivet.

Ved den siste, store Backer-utstillingen var det ikke mange som snakket om strukturell diskriminering. Begrepet var vel ikke funnet opp ennå? Men det er grunn til å minne om de vilkårene den kvinnelige kunstnerpioneren levde under. Kvinner hadde ikke adgang til kunstakademiene. Det å få seg en (kunst-)utdannelse krevde ekstraordinær vilje og pågangsmot. Å fortsette og leve for og av kunsten var enda vanskeligere. Det var forventet at kvinner skulle gifte seg og få barn, så det at en kvinne insisterte på å være kunstner gjennom et langt liv krevde en helt spesiell karakter.

At Harriet Backer også levde lenge sammen med kunstneren Kitty Kielland har i våre dager ført til spekulasjoner om de hadde et forhold. De som har studert arkivene og brevvekslingen sier at det ikke finnes noen kilder som kan bekrefte dette.

[ Andrej Nebbs «memento mori» ]

Problemet er at du ikke lærer noe om dette og mye annet i denne utstillingen. Den er ensidig konsentrert om maleriene. Bortsett fra innledningen om utdannelsesårene i München og Paris gir utstillingens veggtekster minimalt med informasjon. For eksempel blir deltagelsen i Fleskum-sommeren 1886 forbigått med øredøvende stillhet. Den er kun nevnt i katalogens kronologi, (katalogen koster 399 kroner) og da med harelabb. Det hadde vært interessant å lese og se mer fra den viktige sommersamlingen, da Harriet Backer valgte «friluftsmaleriet innendørs» og var den eneste som ikke malte landskap.

Heldigvis har vi kunsthistoriker Marit Langes biografi å holde oss til, der malerens historie formidles med stor kunnskap. Det er også grunn til å nevne at Lange har satt spørsmålstegn ved sin egen vurdering av et nylig oppdaget maleri fra Sandvikselven. Signaturen er muligens falsk, og Nasjonalmuseet har måttet bemerke at det er usikkerhet rundt maleriet – som museet kjøpte for flere millioner på auksjon.

[ Høstutstillingen 2023 på problematisk sparebluss ]

Det er også grunn til å undres hvorfor Nasjonalmuseet har bestemt seg for bare å bruke en av lyshallens tre saler til denne utstillingen? Dette valget forårsaker at det ikke blir plass til å fortelle den store historien om Harriet Backer og tiden hun var en del av. Hvordan opplevde hun, for eksempel, Picassos gjennombrudd? Hvordan forholdt den enslige kvinnen seg til feminismen og kampen for kvinners stemmerett? Hvordan så hun på sine norske kunstnerkolleger? Hvilken betydning hadde hennes egen malerskole for utviklingen av norsk kunst i begynnelsen av 1900-tallet? Hvilken virkningshistorie har hun hatt i norsk og internasjonal kunst? Og hvilken betydning hadde det at hun brukte så lang tid på hvert maleri? Hun produserte ikke mer enn 180 malerier i løpet av 60 års virke, og hun avsluttet livet med å male på et stilleben, gjerne omtalt som «evighetsbildet», i 13 år. Hun ble aldri fornøyd, og flikket på og forandret det nesten til det ugjenkjennelige.

[ Guide til kunstopplevelser inn i høsten ]

Nasjonalmuseet har latt en gyllen mulighet gå fra seg med utstillingen «Harriet Backer. Hvert atom er farge». Stavanger kunstmuseums utstilling om kollegaen og venninnen Kitty Kielland i 2017 var veldig mye bedre. Utstillingen lar deg forstå at Harriet Backers kunst er flott, men kunstnerskapets historiske betydning reduseres gjennom en introvert presentasjon. Kunsten blir hengende og dingle i et vekt- og verdiløst rom, isolert fra kunstverdenen. Samfunnet rundt henne eksisterer knapt nok i denne utstillingen. Det blir for dumt, for ikke å si fordummende. Harriet Backer og publikum hadde fortjent bedre.

«Harriet Backer. Hvert atom er farge» er et samarbeid mellom Nasjonalmuseet og Kode i Bergen. Turnéutstillingen vises i Nasjonalmuseet høsten 2023, før den reiser videre til Nationalmuseum i Stockholm og Musée d’Orsay i Paris. Siste stopp er Kode, våren 2025.

[ Per Barclay på Henie Onstad: Sanselig, sylskarpt og genialt ]